Derimot: Krigshisseren som ble USAs utenriksminister. Tror vi han når han nå sier han blitt en freds-venn? – Derimot
derimot.no:
Vi har hentet denne kommentaren fra nettstedet Strategic Culture. Vi skjønner at Rubio velges for at Trump skal bruke han til å sukre noen av de andre mer «uspiselige» kandidatene til den kommende regjeringen sin. Og Rubio har skjønt tegningen. Han er begynt å endre «forståelsen» sin av den aktuelle verdenssituasjonen slik at den skal være stømlinjeformet i forhold til Trumps «Jacksonianske» nye utenrikspolitikk med hovedvekt på USAs nærområder og ikke på kriger som ødelegger rykte, forretninger og landets økonomi.
Men for å få det til må han lyge om sin sin egen fortid og sine egne tidligere meninger. Vi står overfor en 180-graders politisk vending. Men slik er det, som vi også ser det i norsk politikk. Meninger er ikke noe en har, men noe en bruker, nesten som klær. Når de ikke kan brukes lenger skiftes de ut med noen nye. Alle i Norge merker det, selv om det ikke er så tydelig som i dette tilfellet.
Men kan vi stole på slike folk?
Knut Lindtner
Redaktør
«Hva i all verden? Marco Rubio, USAs nye toppdiplomat, sier at det ikke finnes noen klar grunn til at USA finansierte Ukraina.»
«Marco Rubio er en løgner. Han bør øve seg på å bli mer realistisk dersom han vil være en toppdiplomat i stedet for den falske hauken han har vært mesteparten av karrieren sin.»
Det lover ikke godt at den neste amerikanske utenriksministeren innleder sin topposisjon i regjeringen med å fremsette åpenbare løgner og dumheter.
Marco Rubio (53) er et sikkert kort for å bli bekreftet som USAs øverste internasjonale utsending i den nye administrasjonen til president Donald Trump, som tas i ed i Det hvite hus på mandag.

Denne uken var Florida-senator Rubio i høring i Senatet for å bli godkjent til stillingen. Rubio har vært senator siden 2011 og har sittet i både utenriks- og etterretningskomiteer. Til tross for bitre, personlige sammenstøt med Trump under presidentvalgkampen i 2016, ble Rubio valgt til den øverste diplomatposten i den nye administrasjonen. Bekreftelsen er et faktum, gitt hans tette bånd i Kongressen, både hos republikanere og demokrater.
Den ambisiøse sønnen av cubanske innvandrere er kjent for sine haukaktige synspunkter. Han har tidligere kalt Russlands president Vladimir Putin en «bølle» og beskrevet Russland som en «gangsterstat med atomvåpen».
Eventuelle fremtidige reiser til Moskva vil bli nokså pinlige, særlig når den «tøffe karen» fra Florida møter en ekte diplomat som Russlands Sergej Lavrov.
Merkelig nok framsto Rubio denne uken som fornuftens og diplomatiens stemme. Det var litt av en helomvending.
Han fortalte senatskomiteen at topprioriteten for Trump-administrasjonen vil være å få slutt på krigen i Ukraina. Dette standpunktet samsvarer med Trumps ofte uttrykte ønske om en løsning på den tre år lange konflikten.
Det er mye å granske i Rubios unnvikende ord.
Han opplyste senatorene: «Det bør være USAs offisielle politikk at vi ønsker å se [krigen] ta slutt… Dette kommer ikke til å være en enkel oppgave… Jeg håper at det kan begynne med en slags våpenhvile.»
Rubio var en av de ivrigste tilhengerne av det ukrainske regimet, i troen på at det ville påføre Russland et strategisk nederlag.
Nå er han plutselig blitt rammet av en tilsynelatende klokskap og fredshensyn ved å erklære at Ukraina umulig kan vinne mot Russland.

Rubio fortsatte: «For å oppnå mål som det som trengs i Ukraina, er det viktig at alle er realistiske. Det må komme innrømmelser fra Den russiske føderasjonen, men også fra ukrainerne, og der kan USA bidra. Det er også viktig at det er en viss balanse på begge sider.»
Så, du ser hva som skjer her. Rubio høres, helt ukarakteristisk, ut som en fredsmekler – etter år med krigersk retorikk mot Russland – og posisjonerer snikende USA som en slags megler mellom to krigende parter. Legg merke til hvordan han går inn for innrømmelser fra begge sider – Ukraina og Russland – uten å nevne at USA er en hovedpart i konflikten (om enn gjennom Ukraina som stedfortreder).
Han ber folk om å være «realistiske» fordi Ukraina ikke kan vinne og er «i ferd med å gå tom for ukrainere». Dette kommer etter at Rubio og utallige andre haukaktige politikere i Washington drev denne krigen til ødeleggelse av Ukraina, med over én million ofre under Russlands langt overlegne ildkraft. Rubio og hans imperialistiske, krigshetsende likeverdige har drevet denne stedfortrederkrigen med risiko for å utløse en atomkonflikt med Russland.
Men det var da Rubio forsøkte å fremstå som en uskyldig diplomat som fordømte vold, at forakten for denne patetiske ja-mannen nådde sitt høydepunkt.
Etter å ha erkjent at USA har gitt Ukraina totalt 175 milliarder dollar i støtte, inkludert minst 65 milliarder i militærhjelp siden konflikten brøt ut i februar 2022, klaget Rubio over at det «aldri ble tydelig definert hva det endelige målet med konflikten var.»
Han la til: «Hva var det egentlig vi finansierte? Hva var det egentlig vi brukte penger på? Mange ganger hørtes det ut som ‘uansett hvor mye det koster, i uansett hvor lang tid det tar’. Det er ikke en realistisk eller forsvarlig holdning.»
Marco Rubio er en løgner. Han vet utmerket godt, med sin dype involvering i amerikanske, imperialistiske intriger, at planen siden CIA-støtten i 2014 var å backe et nynazistisk regime i Kiev for å føre krig mot Russland, med sikte på et strategisk nederlag og påfølgende erobring.
Washington finansierte ukrainske fascister for å gjøre sitt skitne arbeid. Det var nettopp dét som ble betalt for. Nå later Rubio som om det hele var et slags feilgrep som må løses gjennom en avtale.
Finansieringen av regimet i Kiev fra USA og EU – til sammen minst 300 milliarder dollar – handlet ikke bare om å forsøke å ødelegge Russland og utnytte landets enorme naturressurser etter krigen.
Kapitalen som ble sendt inn i Ukraina, var også et gigantisk hvitvaskingsopplegg, der hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger ble kanalisert til det vestlige militær-industrielle komplekset. Disse selskapene belønner deretter sine politiske halliker med store bidrag til valgkampen.

En annen viktig side ved krigen var at vestlig kapital fikk frie hender til å plyndre Ukrainas ressurser under det støttede regimet. Wall Street-banker, private investeringsselskaper, agribedrifter og gruveselskaper har kjøpt opp ukrainsk land for en slikk og ingenting, muliggjort av regimet i Kiev. Vestlige gribb-kapitalister som BlackRock er store økonomiske bidragsytere til politikere i Washington, inkludert den sutrende Rubio.
Å finansiere det russisk-fiendtlige, nynazistiske regimet var derfor en nøye planlagt investering som har gjort mange mennesker velstående, selv om Ukraina er blitt rasert.
Men hovedmålet om å beseire Russland har ikke gått etter planen. Russiske styrker utsletter gradvis det NATO-støttede regimet, til tross for våpenstrømmen fra den USA-ledede alliansen.
Det er derfor Rubio nå opptrer som en fredsutsending som ber om at krigen tar slutt. Han vil bare at krigen skal ende fordi Russland har påført den amerikanske krigsmaskinen en pinlig fiasko.
Men merk hvordan Rubio foreslår «våpenhvile» og «kompromiss». Det innebærer at USA og dets NATO-medløpere innfører en frossen konflikt på Russland, som kan blusse opp igjen senere.
Moskva har allerede gjort det klart at stedfortrederkrigen handler om noe langt større, med en tilsvarende løsning. Russland insisterer på å beholde sine gjenerobrede historiske territorier Krim, Donbas og Novorossija; regimet i Kiev må utslettes; enhver ny ukrainsk stat må være nøytral og aldri bli del av NATO; og NATO må forhandle fram en helt ny sikkerhetsavtale for Europa, en som forbyr aggresjon og ekspansjonisme, og respekterer Russlands nasjonale sikkerhet og rettigheter.
Det er den objektive realitetssjekken Trump-administrasjonen må håndtere.
Russland vil vinne den USA-ledede NATO-stedfortrederkrigen på Russlands premisser. Marco Rubio bør øve seg på å bli mer realistisk dersom han vil være en toppdiplomat i stedet for den falske hauken han har vært store deler av karrieren sin.
Forsidebildet er Ki-generert