Derimot: Kosovokonflikten. Litt om opptakten til parteringen av Jugoslavia. – Derimot
derimot.no:
Ingen konflikter oppstår i et politisk og historisk tomrom, men i en bestemt historisk kontekst. Her følger en kort gjennomgang av oppløsningen av den jugoslaviske staten, med særlig vekt på bakgrunnen for Kosovo-konflikten. Dette er historie for spesielt interesserte, men vi mener den både er nyttig og viktig – fordi motsetningene på Balkan fortsatt ikke er løst, og når som helst kan dukke opp i nye former.
At USA etter hvert spilte en sentral rolle – sammen med halehenget Norge – gjennom 79 dagers bombing av landet (dagens Serbia), er også en vesentlig del av denne historien.
Knut Lindtner
Redaktør
Kosovo i 1981−1989:
En stille løsrivelse fra Serbia og Jugoslavia
Av dr. philos Vladislav B. Sotirovic
Forord
1980-tallet i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia var preget av en maktesløs føderal regjering i Beograd, der alle de seks republikkene utøvde hver sin autonome politikk og viste liten interesse for den felles jugoslaviske interessen. Den etnisk ikke-albanske befolkningen i den serbiske sørlige provinsen Kosovo og Metohija (KosMet, på engelsk kjent bare som Kosovo) befant seg i en isolert posisjon, uten reell politisk og fysisk beskyttelse. Vi må huske på at fra 1974 til 1989 hadde etniske albanere total politisk-administrativ makt i provinsen, som på den ene siden hadde formell autonom status innenfor Serbia, men som i realiteten var uavhengig fra både de republikanske myndighetene i Serbia og den føderale regjeringen i Jugoslavia.
Protester fra serbere og montenegrinere
I den daglige politiske praksisen pleide de serbiske myndighetene å kommunisere direkte med de lokale provinsielle tjenestemennene (regjeringen), som ignorerte klager fra ikke-albanere, spesielt de serbiske og montenegrinske. Angrep på serbere og montenegrinere ble stadig hyppigere og voldelige, slik at de utrygge menneskene flyttet ut av provinsen i en konstant strøm. For eksempel, etter mange ignorerte klager fra republikkens myndigheter, bestemte bønder fra den serbiske landsbyen Batuse, Klina og Kosovo Polje (ikke fra Priština) seg for å flytte kollektivt fra KosMet til Sentral-Serbia den 20. juni 1986 for å slippe å være under albansk administrasjon. Imidlertid kom umiddelbart Adem Vlasi, som på den tiden var sekretær for det regjerende kommunistpartiet for KosMet (Savez Komunista Jugoslavije = Unionen av jugoslaviske kommunister), det vil si uten noen offisiell statlig posisjon, til stedet og stoppet konvoien som var på vei til Sentral-Serbia. Hans forklaring på problemet var enda mer talende enn nødvendig:
«Dere kan gjerne flytte bort, men en og en, ikke kollektivt!»
Samtidig ankom også presidenten for presidentskapet (regjeringen) i Den sosialistiske republikken Serbia, Ivan Stambolić (1986–1987), men han kunne bare se indignerte og bitre mennesker vende tilbake til sin «konsentrasjonsleir» i landsbyene Batuse, Klina og Kosovo Polje. Det var trist å se hans hjelpeløshet i landet han var leder for. Senere, da Slobodan Milošević tok makten i Serbia i 1989, var det ingen som brydde seg om å huske denne paradigmatiske scenen som en mulig forklaring (om ikke nødvendigvis rettferdiggjørelse) på tiltakene han tok angående KosMet-saker, som sannsynligvis ville blitt tatt i enhver (vestlig) demokratisk stat for å beskytte sine borgere mot terror fra andre.
En uoffisiell serbisk/montenegrinsk delegasjon kom fra KosMet til Beograd og fikk snakke med føderalforsamlingen, ledet av makedoneren Lazar Mojsov. Den mest rørende scenen oppsto da en middelaldrende kvinne sto foran mikrofonen og spurte, gråtende:
«Ingen bryr seg om oss på KosMet, ingen bryr seg om oss i Beograd! Hvem tilhører vi?!».
Imidlertid kunne verken de føderale eller serbiske republikanske regjeringene gjøre noe som helst, bundet av både den jugoslaviske og serbiske grunnloven. Den neste presidenten i Serbia, Ivan Stambolić (1936‒2000/1986‒1987) (som forfremmet sin forlover, Slobodan Milošević, til stillingen som partisekretær), dro til Priština (administrativt senter for KosMet) for å prøve å roe ned situasjonen, men forgjeves. Massive demonstrasjoner startet, med KosMet-serbere og montenegrinere som samlet seg på det grønne området foran Beograds kommuneforsamlingsbygning (rådhuset, rett over gaten fra føderalforsamlingen), og ba om audiens og hjelp. Men Beograd-tjenestemennene begrenset seg til de formelle intervensjonene overfor sine KosMet-kolleger (faktisk de etniske albanerne). Disse fåfengte forsøkene endte som forventet – i en blindgate. Så skjedde det noe, noe som skulle avgjøre Jugoslavias og Serbias nære historie. Noe som faktisk skulle vise seg å være fatalt for både Titos Jugoslavia og Serbia.
Slobodan Milošević i Kosovo (april 1987)
Serbiske innbyggere fra en KosMet-landsby ved navn Zubin Potok (Zubas bekk, på norsk; Zuba’s Brook på engelsk) inviterte Serbias øverste myndighet til å besøke dem i april 1987, slik at de kunne klage direkte til dem om situasjonen sin. Ivan Stambolić valgte imidlertid, av en eller annen grunn, S. Milošević til å møte dem i stedet for seg selv. På den tiden hadde S. Milošević ingen offisiell statsposisjon i Serbia (han var bare president for Serbias kommunistunion), akkurat som albaneren Azem Vlasi var i KosMet. Sannsynligvis var Ivan Stambolić bare redd for å møte opp personlig foran rasende mennesker som han ville ytre tomme propagandord for om «brorskap og enhet», som var vanlig i det titoistiske Jugoslavia. Han visste godt at sinte serbere krever mye mer enn tomt politisk vokabular.
Lokale kommunister arrangerte et lukket (ansikt-til-ansikt) møte i kommunehuset for å «diskutere saken». Likevel var selvfølgelig provinssjefen, Azem Vlasi, uunngåelig også til stede. En lang diskusjon pågikk da rop utenfor ble hørt, om at S. Milošević skulle komme ut. Da han dukket opp foran folkemengden, som ivrig ventet på resultatene av møtet, så han (etnisk albansk) politi dytte bort de utålmodige (serbiske) menneskene. Da ropte noen (serbere) de fatale ordene: «Vi blir slått!». Og S. Milošević utbrøt en like fatal setning, som skulle bli landemerket i hans karriere:
«Ingen får slå dere!».
Det lange møtet resulterte ikke i noen umiddelbare konklusjoner, men denne hendelsen markerte vendepunktet i S. Miloševićs politiske karriere og skjebne. Hvis det skulle sammenlignes med en historisk hendelse, ville kanskje det beste poenget være det fra den kristne mytologien, øyeblikket da døperen Johannes døpte Jesus i Jordanelven, med Den hellige ånd som steg ned fra himmelen og gikk inn i kroppen hans. Ifølge noen tolkninger, spesielt gnostiske, var det da Jesus fra Nasaret ble guddommelig, forvandlet fra en av mange predikanter i/rundt Palestina på den tiden til en profet og Messias. Religiøs fantasi til side, det var godt mulig at Jesus ble klar over sitt «oppdrag på jorden» og gikk inn i sin korte, men produktive liturgi i Galilea [1]. Likevel gjorde denne hendelsen ham klar over den lovende muligheten til å basere sin politiske karriere på KosMet-spørsmålet, det virkelige problemet i sanntid. Og han grep denne muligheten helhjertet. På godt og vondt.
S. Miloševićs politikk for forening av Serbia
Hans umiddelbare mål var å fjerne fra KosMet dekket som en urørlig provins, utstyrt med alle rettigheter som en uavhengig stat, bortsett fra retten til å løsrive seg. Avgjørelsen var ikke lett å realisere, både fra et praktisk og ideologisk synspunkt. Det er den tradisjonelle visdommen at man aldri fratar noen de rettighetene, privilegiene osv. som de allerede besitter, uten at det er helt nødvendig [2]. Med tanke på den krigerske mentaliteten til den albanske KosMet-befolkningen (opprinnelig høylendere fra Høyalbania), kunne man ikke forvente noen særlig rasjonell avtale. Den unge, overbefolkede befolkningen, arbeidsledig og misfornøyd i alle henseender, hjernevasket fra tidlig ungdom av med mantraer som «serbernes hat», osv., var som et vilt dyr som måtte temmes. Og hunden var allerede sluppet løs, løsrivelsesbevegelsen.
De albanske løsrivelses-slagordene, som «Kosovo Republikk», var allerede i luften (selv i beskjeden form fra de første anti-jugoslaviske Kosovo-albanske demonstrasjonene i 1968). På den annen side var lokale ikke-albanske aktivister i bevegelse. Besøk til de lokale provins-tjenestemennene var hyppige, med krav om bedre levekår for serbere og alle andre ikke-albanere i KosMet. Som forventet viste de seg å være fånyttes, siden de lokale og provinsielle albanske lederne (som satt ved makten) visste at de hadde juridiske rettigheter, inkludert retten til å ignorere alt de mislikte.
Mer massive trekk ble planlagt og realisert, med KosMet-serbere som organiserte massive møter utenfor provinsen (i Sentral- og Nord-Serbia, dvs. den autonome provinsen Vojvodina), med stilltiende godkjennelse og støtte fra Beograds partiledere rundt S. Milošević. De som kritiserte hans politiske løfter, karakterisert som «enkelt lovet hurtighet», ble hensynsløst fjernet fra partiets (og dermed den politiske) scene i Serbia. Ivan Stambolić selv ble styrtet på det 8. partimøtet i 1987 i Beograd. Han trakk seg fra sin presidentstilling og trakk seg tilbake til en bankvirksomhet [3]. Det første av Miloševićs politiske mål var Vojvodinas status som en autonom provins, den nordlige serbiske motparten til Kosovo og Metohija, som et separatistisk territorium i Nord-Serbia.
Hvis den separatistiske autonome provinsen KosMet skulle avskaffes bare fra et politisk-administrativt synspunkt (ikke kulturelt-etnolingvistisk), ville det ramme den separatistiske Vojvodina for å forene Serbia, selv om denne multi-etniske regionen ikke var en kilde til uro og problemer i like stor grad som KosMet var [4]. En massiv demonstrasjon i Novi Sad i oktober 1988 (administrativt senter for Vojvodina), der KosMet-serbere vant mye av den lokale befolkningens sympati, resulterte i at provinsens partikomité ble styrtet og at S. Miloševićs avgjørende innflytelse ble etablert («Yoghurt-revolusjonen»). En lignende demonstrasjon var planlagt for Slovenia, men ble forbudt av slovenske myndigheter i siste øyeblikk (de kroatiske myndighetene blokkerte transittveien gjennom Kroatia fra Serbia til Slovenia) til stor forferdelse for den serbiske befolkningen, både Miloševićs tilhengere og ikke-tilhengere. Til slutt klarte S. Milošević å vedta, lovlig gjennom Serbias folkeforsamling (parlamentet), avskaffelsen av vesentlige deler (politiske) av de provinsielle autonomiene til både KosMet og Vojvodina og demonteringen av deres forsamlinger. Serbia ble igjen en unik kompakt stat. Det var i hvert fall slik det virket for S. Milošević og hans tilhengere.
Serbia i titoist-Jugoslavia
Den ideologiske bakgrunnen for gjenforeningen av Serbia av kretsen rundt S. Milošević som staten, var basert på «konspirasjonsteorien», dvs. serbofobisk politikk fra jugoslaviske myndigheter siden slutten av andre verdenskrig. Likevel ble Serbia delt under de føderale jugoslaviske grunnlovene (fra 1945 til 1989) i tre deler for å bli svekket, som den største, mest befolkede og sterkeste republikken i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Demagogi til side, denne oppdelingen var ikke et strålende eksempel på politisk logikk. Ved å gi Vojvodina og KosMet status som samføderale enheter, etterlot den føderale jugoslaviske grunnloven det såkalte Sentral-Serbia i en vag, for ikke å si utrolig, tilstand. Serbia var et konstituerende element i den jugoslaviske føderasjonen, men det var også de to provinsene hver for seg. Representantene for sistnevnte hadde rett til å ta beslutninger om forholdene i sine provinser, men også i Republikken Serbia som helhet. Samtidig kunne representantene fra Sentral-Serbia bare indirekte påvirke Sentral-Serbias forhold, men provinsielle forhold på ingen måte. De autonome provinsene hadde sin egen forsamling. Dermed ble Serbia ikke delt inn i tre likeverdige deler, men hadde både vertikal og horisontal struktur, der hierarkiet ikke kunne fastslås. Det var hovedsakelig av denne grunn at slagordet for tiden, «Å, Serbia av tre deler, du vil igjen bli hel!», fikk mye popularitet, ikke bare i Miloševićs kretser [5].
Det var en utbredt oppfatning, med rette eller ikke, at en slik oppdeling var en del av de andre jugoslaviske republikkenes politisk-nasjonale konspirasjon mot Serbia. Den samme tankegangen viste seg å være virksom i tilfellet med det nå berømte Memorandumet fra Det serbiske vitenskaps- og kunstakademiet (SANU [6]) i 1986. Hovedforfatterne skulle visstnok være Vasilije Krestić, Antonije Isaković, Mihailo Marković og Kosta Mihailović, med støtte fra Dobrica Ćosić (en forfatter) og flere andre akademikere fra SANU. Dette Memorandumet ble aldri akseptert som et offisielt dokument fra SANU (det var faktisk uferdig da det på ulovlig vis ble avslørt for offentligheten av den jugoslaviske etterretningstjenesten), men har i ettertid blitt brukt som kronvitne for serbisk påstått nasjonalisme (eller en konspirasjon mot resten av Jugoslavia og jugoslaver). I virkeligheten tok imidlertid Memorandumet for seg den faktiske tilstanden til Serbia i Jugoslavia, og argumenterte for at Serbia hadde blitt tillagt en underlegen posisjon, spesielt i den økonomiske sfæren. Den underliggende begrunnelsen for en slik holdning var følelsen av at andre republikker følte at Serbia var for dominerende, og derfor ønsket å undertrykke dem i alle henseender. På en måte var denne begrunnelsen både sann og forståelig. (Det var forresten selve essensen av den britiske strategien angående Kontinental-Europa, som førte til Napoleonskrigene og både første og andre verdenskrig). Slagordet «Svakt Serbia – Sterkt Jugoslavia!», selv om det aldri ble uttalt offentlig, lå i luften siden den første felles staten av jugoslaver ble grunnlagt 1. desember 1918.
Farsen rundt Kosovo sitt utdanningssystem
Da restriksjonene på provinsenes autonomi trådte i kraft, fikk kampen mellom sentralregjeringen i Beograd (Serbia) og provinsregjeringen i Priština (Kosovo) ny fart. Et av de første tiltakene som ble tatt av Beograd, var undertrykkelsen av pro-Stor-Albania-propaganda i skolene, som hadde resultert i at unge Kosovo-albanere utviklet et direkte hat gjennom de pro-albanske (til og med importert fra nabolandet Albania) og anti-serbiske skoleprogrammene. Den umiddelbare responsen fra Kosovo-albanske ledere var tilbaketrekkingen av skolene og Universitetet i Priština fra de offisielle bygningene. Undervisningen ble holdt i private hus, og det hele antydet bevisst en tilstand av en utenlandsk okkupasjon, spesielt tiltenkt de vestlige kommersielle mediene.
En hendelse fra den tiden gir et innblikk i konflikten. Elever i grunnskolen og videregående skoler pleide å dele klasserom i de felles bygningene, uavhengig av deres etnisitet. Siden de ikke-albanske barna var små minoriteter i mange fellesskoler, følte de seg ukomfortable i de albanske miljøene, da de sistnevnte ikke blandet seg med resten av elevene. Enhver hendelse utartet lett til en alvorlig en, og Beograd-myndighetene bestemte at albanske og ikke-albanske elever ikke skulle dele de samme skolene samtidig. Responsen fra de lokale albanerne var virkelig forbløffende. De erklærte at de serbiske myndighetene planla å forgifte albanske barn ved å deponere et dødelig pulver i skolene («etnisk-diskriminerende gift», som serberne ironisk kalte det). Da dette ble kunngjort, ble de albanske elevene samlet inn og flyttet til de nærliggende sykehusene, hvor pasientene ble evakuert for dette formålet. Avisenes journalister, TV-kameraer osv., ble invitert til å være vitne til dette angrepet på de uskyldige barna, som lå i sykehussengene sine, nesten døde. Da kameraene forlot sykehusene, ble barna beordret til å reise seg og gå hjem.
Mange tolkninger av de reelle formålene med dette og lignende skuespill ble gjort i de serbiske offentlige mediene. Bortsett fra propaganda-motivasjonen, ble noen mer seriøse tolkninger tilbudt. En av dem fra en høytstående offiser som antydet at hele farsen faktisk var en generalprøve for den planlagte virkelige situasjonen med et væpnet opprør og beredskapen til de medisinske institusjonene til å akseptere og ta vare på de sårede opprørerne. Da denne endags-katastrofen var over, mistet det dødelige pulveret plutselig sin kraft, og de uskyldige albanske barna returnerte til sine klasser.
Skuespillet om «sultestreiken»
Det følgende skuespillet var imidlertid mye mer alvorlig og politisk farlig. De Kosovo-albanske politiske lederne (Azem Vlasi først) organiserte en streik i den blomstrende (selv fra et europeisk perspektiv) svartkullgruven «Stari Trg», nær Nær Kosovska Mitrovica [8]. De albanske gruvearbeiderne gikk ned i sine sjakter og nektet å komme opp igjen «før Kosovo blir en republikk» (innenfor Jugoslavia), og kunngjorde (etnisk-politisk) «sultestreik». Medisinske team reagerte raskt, journalister ble invitert, osv. (alt sammen nødvendig for medieshowprogrammet, selv i internasjonal sammenheng). Azem Vlasi, som vi møtte tidligere (faktisk en leder for Kosovo-albanere), var raskt på pletten nede i sjaktene for å kunngjøre sin moralske støtte til de Kosovo-albanske patriotene, osv. Det varte i flere dager, helt til Beograd-regjeringen sendte en spesialpolitienhet, som trakk gruvearbeiderne ut av sine «streikeposisjoner». Medisinske team sto klare ved utgangen og delte ut øyebind til de stakkars gruvearbeiderne, fratatt lys og truet av mørket, osv. Det var utrolig å se gruvearbeidere i åpenbart god form, som ikke var forberedt på scenariet og hovedsaklig nektet å ta de forholdsregler som ble tilbudt av medisinsk personell på stedet.
Etter denne hendelsen ble situasjonen på den serbiske politiske scenen ytterligere forverret. Serbere som var misfornøyde med sin nasjonale posisjon i Jugoslavia, særlig angående KosMet, samlet seg foran den føderale jugoslaviske forsamlingsbygningen i Beograd, i en resolutt protest. Etter en stund dukket S. Milošević opp ved inngangen og talte til folket. Han snakket om aktuelle KosMet-saker og gruvearbeiderstreiken, og lovet å bringe alle (Kosovo-albanske) politikere involvert i komplottet mot staten Serbia for retten. Det var en klar hentydning til Azem Vlasi. Fortsatt i samme spor fikk S. Milošević de nåværende arbeiderne (en del av folkemengden) til å glemme sine opprinnelige klager og krav. Faktisk var det S. Milošević gjorde i denne situasjonen akkurat det samme som Kosovo-albanske ledere hadde gjort i flere tiår – å forvandle den virkelige sosiale og økonomiske misnøyen i den overbefolkede provinsen til etnisk hat, og anklage serbere og sentralregjeringen i Beograd for alle problemene i provinsen. Det samme ble gjort i Kroatia bare noen få år senere, da de nye «demokratiske» myndighetene i Kroatia, ledet av Dr. Franjo Tuđman og hans nasjonalistiske parti Kroatisk demokratisk union (HDZ), ga serberne skylden for alle problemer i Kroatia. Imidlertid viste alle disse politiske manøvrene seg å være vellykkede.
Farsen rundt rettssaken om «høyforræderi»
Det avgjørende var at S. Milošević oppfylte løftet til folkemengden på flere hundre tusen mennesker. Den Kosovo-albanske politiske lederen, Azem Vlasi, ble arrestert og anklaget for «høyforræderi» mot Republikken Serbias territorielle integritet. Han kunne ikke ønsket seg mer, og fra å være en kommunistisk partiapparatsjik ble han til (den Kosovo-albanske) nasjonalhelten. Sanger om ham begynte å sirkulere rundt KosMet mens han ventet på rettssaken. Denne fant sted etter et år, i Kosovska Mitrovica i den nordlige delen av KosMet, bebodd av flertallet av serberne. Dommeren var en albaner som, etter en lang rettssak, løslot den anklagede som uskyldig. Hele farsen var en parodi fra starten av. Poenget S. Milošević hadde i tankene var å fjerne en farlig og populær politisk fiende fra den politiske scenen i både KosMet og resten av Serbia. Men resultatet var faktisk kontraproduktivt, som forventet.
Azem Vlasi ble gjort til en Kosovo-albansk nasjonal martyr, forfulgt av onde serbere. Hele affæren viste det beste av S. Miloševićs politiske inkompetanse, som til slutt kunne koste Serbia sin eksistens. På tidspunktet for disse hendelsene var Kosovo-albansk boikott av Serbia og dets institusjoner allerede nesten fullstendig. Vanlige mennesker, spesielt ungdommen, sluttet å kommunisere med ikke-albanere, spesielt med serberne fra Sentral-Serbia. De nektet å snakke med journalister fra Beograd, snudde ryggen til TV-kameraer, osv. Hatet kunne nesten luktes i luften. Situasjonen ble surrealistisk, med den faktiske situasjonen som grovt sett ikke samsvarte med den offisielle, administrative. Det var et tiltakende behov for å løse denne surrealistiske situasjonen. Løsningen kom i to trinn. Det første var oppløsningen av Jugoslavia. Det andre, Kosovo-krigen 1998‒1999.
Dr. Vladislav B. Sotirovic
Ex-universitetsprofessor
Forsker ved Centre for Geostrategic Studies Beograd, Serbia
© Vladislav B. Sotirovic 2025
www.geostrategy.rs sotirovic1967@gmail.com
Referanser:
1 En mer verdslig sammenligning kan være den med USAs president Robert Kennedys besøk i fattige forsteder i New Orleans, da han så elendigheten til svarte (afroamerikanske) landsmenn på stedet.
2 Det er denne begrunnelsen som gjør at man heller underbetaler ansatte enn overbetaler dem.
3 Før parlamentsvalget i 2000 skulle han bli kidnappet og skutt på Fruška Gora-fjellet, nær Novi Sad.
4 Det må understrekes at en betydelig minoritet ungarsk befolkning har bodd der i århundrer. I 1945, da de ble frigjort fra den tyske okkupasjonen, var ungarere nesten like mange som albanere i KosMet.
5 Oj Srbijo iz tri dela, ponovo ćeš biti cela!
6 Srpska Akademija Nauka i Umetnosti (SANU).
7 Merk at andelen albanske barn i stor grad oversteg gjennomsnittet for hele KosMet-befolkningen, siden aldersfordelingen favoriserer albansk ungdom enda mer.
8 Det gamle torget (markedet), på serbisk.
Oversatt fra engelsk av Monica Sortland vha ChatGPT
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
Forsidebilde: Simone Vidon
