Derimot: Kontrollerer en mediene: Da kan ubehagelige stemmer fjernes fra offentligheten. – Derimot
derimot.no:
Usynliggjøring som hersketeknikk
Av Birgit Skjæret
En bauta i norsk politikk har gått ut av tiden. Berit Ås var den første kvinnelige partileder i Norge og ledet det nystartede partiet Sosialistisk Venstreparti fra starten i 1975. Mest kjent er hun likevel som kvinneaktivist og forfatteren av de fem hersketeknikker, som var ment å gi et puff til usikre kvinner i politikken.
I etterkant av hennes nylige død, har det blitt viet behørig plass i media til kvinnen, Berit Ås og hennes virke. Noe som også har gitt plass til funderinger over de akademiske rivninger som foregikk hovedsakelig blant universitetstudenter, og som i følge Bjørgulv Braanen i Klassekampen fjernest seg fra arbeiderklassen.
Vi husker alle FNL-bevegelsen og de dominerende maoistene, fra den tiden. Men for en politisk grønnskolling som meg, var det først under EF-valget at jeg begynte å tenke og så plutselig for meg en usikker framtid for mine to barn hvis JA-siden skulle vinne.
At Norge sa nei vet vi, selv om våre politikere virker til å ha glemt det. Jeg for min del skjems over ikke å ha deltatt aktivt i denne viktige saken og tok kontakt med partiet Sosialistisk Folkeparti, SF i Moss. Kommunistene syntes jeg var litt vel dristig den gangen, men ble svært godt mottatt av det lokale SF i et lite, men aktivt partilag. Stikk imot Berit Ås og hennes påstand om menns hersketeknikker, fikk jeg det inntrykk, at det var som kvinne jeg ble verdsatt, og ikke min naive viten. Det var nok også samme grunn til at jeg noe senere ble den første partileder i det nystartede Sosialistisk Venstreparti, SV i Moss.
Jeg kan ikke kalle meg noen 68’er, selv om også vi gjorde opprør mot borgerskapet på den tiden. I klassekampen 17. september skriver Braanen et «generasjonsprotrett» som lister opp kjente aktivister fra før min politiske oppvåkning, og kanskje hadde jeg selv vært med om jeg hadde valgt universitet isteden for å gifte meg. Likevel finner jeg en delvis sammenblanding av SF og SV som forvirrer. Også Bjørn S. Kristiansen på side 10 i samme avis, skriver: «Ved SVs gjennombrudd i 1973, kom tre kvinner med». Joda, det stemmer at tre kvinner ble valgt inn på tinget, Torild Skar og Hanna Kvanmo, begge SF, og Berit Ås fra SD/AIK d.v.s. Demokratiske Sosialister, Arbeidernes Informasjonskomite. Altså ikke for partiet SV, slik de fleste vil forstå det, men partisamarbeidet Sosialistisk Valgforbund.
De aller fleste som leser dette, vil vel riste på hodet av det å påpeke en slik uvesentlig sak. Sosialistisk ditt eller datt, det kan vel ikke ha noen betydning. Men det skrevne ord har mye makt, ikke minst det som ikke blir nevnt. Ved dette valgsamarbeidet som kom istand etter EF-valget, også med uavhengige sosialister, var det en fjerde part som som gjorde en betydelig innsats i samarbeidet, Norges Kommunistiske Parti.
Inspirert av det gode valgresultatet i 1973 hvor valgforbundet fikk inn hele 16 representanter, ble det i tiden som fulgte, mange diskusjoner om å samle partene i ett parti. På et rørleggerkontor i Moss gikk debatten høyt, hvor også jeg var med som en av to representanter fra SF. Det dreide seg i hovedsak om marxistleninistiske elementer som demokratisk sentralisme, elitepartiet kontra massepartiet og eksklusjonsparagraf eller ikke. Jeg var den gangen en ivrig motstander av slike strenge krav til medlemskap, noe jeg har angret på siden.
Som kjent ble partiet Sosialistisk Venstreparti grunnlagt uten kommunistene. Men jeg husker godt den endelige uttalelsen fra kjelleren i Moss kulturhus:
Det nye partiet skal være et marxistisk, revolusjonært klassekampparti»,
altså uten NKPs marxistleninisme eller det som bedre kalles vitenskapelig sosialisme.
Nå er SV i dag fjernt fra disse begrepene, og den gjengse SV’er ville vel også ristet på hodet over å bli oppfattet slik. Men min opplevelse fra den tiden, var at denne forandringen gikk veldig fort, for bare få år etter at dette skjedde, kjente jeg ikke partiet igjen og meldte meg ut. Det jeg ikke hadde forstått, var at et parti med individuell meningsfrihet uten restriksjoner, ikke evner å ta vare på den sikkerhet verktøykassa marxsistleninismen er for arbeiderklassen. Slik ser vi at NKP har holdt stand, mens «klassekamppartiet» SV har endt opp som sosialdemokrater, og at «ytterste venstre» Rødt trekker samme veien. At det finnes et kommunistparti er så godt som utradert av den politiske ordboka.
Berit Ås har satt spor etter seg. Godt likt av alle og en vennlig sjel som var like blid etter den telefonterror jeg en gang påførte henne. Jeg har glemt den viktige beskjeden jeg skulle formidle, men jeg hadde enda ikke fått den telefonen jeg som partileder var lovet. Jeg løp skytteltrafikk mellom telefonkiosken og butikken for å veksle kronestykker, men hver gang Berit ble hentet fra Stortingssalen, brøt samtalen. Det er det jeg best husker henne som, mens hennes fem hersketeknikker gikk meg hus forbi, for min opplevelse var at kvinner snarere var foretrukket, spesielt i mannsdominerte fora. Men slik jeg ser det i dag, brukes disse hersketeknikkene effektivt mot uønsket politisk virksomhet. Spesielt punktet «usynliggjøring». NKP som medlem av den verdensomspennende kommunistiske bevegelsen, skal ikke det norske folket få vite om.
Innlegget er hentet fra Trønderrød
Forsidebilde: Wikipedia
