Derimot: Klimatiltakene: Man betaler svindyrt for ingenting. – Derimot
derimot.no:
7. juni hadde Cecilie Lyngby fra Partiet DNI for ny norsk nærings- og industripolitikk et innlegg på Nettavisen med overskrift «Nei til sjokkpriser på drivstoff — vi trenger lavere avgifter, ikke mer pisk». Dette innlegget sendte Geir Hasnes inn et motinnlegg mot, men det nektet Nettavisen å ta inn. Med Hasnes sin tillatelse gjengis innlegget hans her.
Politikus.
Virker klimaavgifter etter hensikten?
Av Geir Hasnes
Geir Hasnes, Universitetslektor II, Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU
I Nettavisen, 7. juni, skriver Cecilie Lyngby at vi trenger en pause fra avgiftsmarerittet. Hun reagerer på at Stortingets energi- og miljøkomité åpner for et prishopp på bensin og diesel på seks-syv kroner per liter.
I den medfølgende avstemningen er det per nå 94 % av leserne som er enige. De mener vi må finne andre løsninger.
Formuleringen som ligger til grunn for både avstemning og artikkel, er vag og misvisende. Hva betyr egentlig «andre løsninger»? Og hva skal denne løsningen løse?
1) Lyngby sier selv: «Ja, klimaendringer er alvorlige. Ja, vi må kutte utslipp.» Hva mener hun egentlig?
a) I mitt nylige innlegg Debatten om klimakrisen er misvisende i Nettavisen 6. juni, viser jeg til at begrepet «klimaendringer» er så vagt definert og så generelt intetsigende at alle kan legge hva som helst i det, samtidig som man, pussig nok, aldri diskuterer eventuelle positive sider av klimaendringer. Dette til tross for at man kan lese vurderinger av både positive og negative sider ved eventuelle klimaendringer i klimarapportene.
b) Når Lyngby hevder at «vi må kutte utslipp» regner jeg med at hun snakker om utslipp avCO2. Men hun sier ikke hvorfor. Har kutt i utslippene av CO2 noe for seg? Hvor er beregningene?
2) Dersom det fører til ragnarokk at det forbrukes bensin og diesel, skulle det vel være den naturligste sak av verden å avgiftsbelegge oss. Vi vil jo unngå ragnarokk, vil vi ikke?
3) Så spørsmålet blir ganske enkelt: Hva oppnår vi med utslippskutt? Og til hvilken pris?
4) Klimatiltakene går ut fra at vi må unngå at global gjennomsnittstemperatur øker med over 2 grader Celsius fra før-industriell tid eller ca. 1875. Noen hevder at vi allerede har nådd 1,5 grader økning pr nå, altså på ca. 150 år, eller 0,01 grad per år. Nå skal innsatsen konsentreres om å unngå å nå 2 grader i løpet av de neste 50 år, altså 0,01 grad per år fremover, og helst stoppe økningen helt.
Det er ikke helt enkelt å finne gode tall på årlige utslipp av CO2 og lignende klimagasser i Norge, men her kan vi være omtrentlige for å få et enkelt regnestykke som viser oss hvor Stortinget vil føre oss.
Dersom vi antar at utslippene blir på ca. 55 millioner tonn i 2025 – for å bruke et enkelt tall – og dette skal være redusert med 90-95 % i 2050, får vi at utslippene må senkes med 50 millioner tonn til ca. 5 millioner tonn om 25 år, eller med 2 millioner tonn per år.
5) CO2-prisen per tonn varierer noe i forhold til forbruket. Husholdninger betalte 2411 kr per tonn i 2022 ifølge SSB, som også forteller at disse kostnadene øker jevnt. Klimakvoter koster over 1000 kr tonnet i 2025. Med andre ord betaler husholdninger mye mer for sitt forbruk enn bedrifter som kan kjøpe klimakvoter allerede. Høyere avgifter på bensin og diesel kommer da oppå disse utgiftene, noe som kan føles urimelig.
6) Om vi regner lavt, så vil altså klimakvoter for 50 millioner tonn koste ca. 50 milliarder kr, mens om vi regnet utgift for husholdninger og dermed også bedrifter og det offentlige, havner vi lett omkring 125 milliarder per år. Vi vet at CO2-rensing er mange ganger dyrere enn simpelthen bare å betale for klimakvoter, i hvert fall 4-5-6 ganger dyrere for anlegg, mens frakt og lagring har ukjente størrelser enn for stor skala. Det samme gjelder utbygging av fornybar energi. Ikke uventet er det derfor politikere som ønsker å øke kvoteprisen til 2000 kr tonnet, noe som altså medfører samfunnet en utgift på 100 milliarder årlig.
7) Hva oppnår man dersom man betaler hundre milliarder kroner i året? Norges bidrag til de globale utslippene er cirka en promille. Den globale temperaturøkningen er forventet å stige 0,01 grad pr år, eller en hundredels grad, ifølge den allmenne oppfatning. Norges bidrag til dette er da en hundretusendels grad per år med dagens utslipp.
Ved å kutte norske utslipp ned til en tiendedel av dagens utslipp, vil altså temperaturøkningen gå en hundretusendels grad langsommere per år.
Er dette verdt 100 milliarder årlig?
8) Denne temperaturøkningen kan ikke måles, den forsvinner i målestøy. Man betaler altså i realiteten for ingen ting, mens tusener og titusener av mennesker tar ut lønn for md å registrere og telle mikroskopiske CO2-fragmenter i norske bedrifter og forvaltning, istedenfor å gjøre noe produktivt.
9) CO2-kutt koster imidlertid langt mer enn klimakvoter. CO2-kutt fordrer overgang til ikke-utslippende energiformer. Disse finnes, ideelt sett, ikke:
a) Utstyr til solkraft, vindkraft, og energilagring koster langt mer i produksjon enn dagens CO2-kvotepris.
b) Samtidig bidrar de til et ufattelig søppelberg, både ved utvinning av materialer og deretter siden de er utsatt for slitasje og har en levetid på 15-25 år gitt gode miljøforhold.
c) Samtidig holder ikke utbyggingen av elektrisitetsnettet tritt; og det koster enorme summer å bygge det ut.
d) Samtidig krever solkraft og vindkraft atskillig mer reguleringshjelp av vannkraft, og sliter dermed også på den etablerte infrastrukturen.
10) Det er svært vanskelig å regne på hva det skal koste å redusere norske utslipp med 2 millioner tonn i året. Det har å gjøre med at fornybar energi og batterier har begrenset levetid, så etter noen år må de erstattes, til samme kostnad. Så om man har lyktes i å redusere utslippene et år, så må man etter 15, 20, 25 år i beste fall, ut med samme kostnad til vedlikehold, i tillegg til de andre årlige kostnadene til annen reduksjon. Vedlikeholdet per år av denne fornybare delen ligger mange ganger over kvoteprisen.
11) Det er vanskelig å forestille seg noe mer fånyttes enn å stoppe CO2-utslipp for å redusere en temperaturøkning som ikke under noen omstendighet kan måles og som ikke har effekter man ikke kan gardere seg mot. Man kan avvikle all industri og alt jordbruk og skogbruk i Norge, men det har ingen ting å si. Det er underlig at politikerne ikke har rådgivere som kan regne.
12) Jordens klima er et selvregulerende, kybernetisk system. CO2-utslipp gjør at det blir mer plantevekst og mer skog, med mer næring til dyr og mennesker. Klimaet vil etter hvert stabilisere seg på et noe høyere temperaturnivå. Det er her man ikke kan dra lettvinte konklusjoner, for klimasystemet er multivariabelt, og ingen klimaendringer er rettlinjede. Mer CO2 fører til mer skog, som fører til mer vanndamp, som fører til mer regn, slik at når temperaturen går opp vil dette motvirkes av mer kjøling fra den økede regnmengden. Hvor den globale gjennomsnittstemperaturen etter hvert havner, er umulig å spå om.
13) Sivilisasjonens økonomiske system er også et kybernetisk system, og det virker slett ikke slik politikerne tror.
a) Økte skatter fører til økt innovasjon for å unngå skatt. Historisk sett skjer en revolusjon når det koster mer å betale skatter og avgifter enn konsekvensene ved å unngå å betale. De mest ressursrike flykter om de kan. De mindre ressursrike hevner seg på styresmaktene.
b) Historisk sett finner alle samfunn seg i at omkring ti prosent av befolkningen ikke gjør noe produktivt. Jo flere mennesker som ikke bidrar, desto mer motstand vil de måtte kjenne på. I trange tider fører dette til opprør, og etter hvert til borgerkrig og revolusjon.
c) Økte skatter og avgifter fører til inflasjon; for inflasjon kan defineres som å måtte betale mer uten å få mer. CO2-avgift på bensin og diesel gir ingen merverdi, ikke engang for mottakeren av avgiften, for den er, i hvert fall angivelig, dedisert til CO2-kutt, som ikke kan måles og som derfor ikke har noen reell verdi.
d) Et lands økonomi er avhengig av befolkningens tillit til myndighetene. Når tilliten til politikerne blir lav, går også økonomisk aktivitet ned. I dårlige tider sparer befolkningen, og den økonomiske omsetningshastigheten går ned; altså selve motoren i samfunnet.
e) Økte skatter og avgifter oppmuntrer ikke til å starte og drive bedrifter. I Norge står det offentlige klar til å drive inn skatter og avgifter på et slikt vis at man skal ha en svært god forretningsidé for i det hele tatt å starte bedrift.
f) Industri og investorer ønsker stabile forutsetninger for å bedrive økonomisk virksomhet. De vil naturlig flyte vekk fra land med høyere til land med lavere skatter og avgifter.
g) Et lands økonomi er avhengig av billig energi. Norge hadde engang en utrolig fordel av billig energi. Jo dyrere energi, desto verre betingelser for økonomisk virksomhet. Å selge strøm på børs må være noe av det mest destruktive som noe samfunn har funnet på i fredstid.
h) Transportveiene er samfunnets blodårer og transportmidlene er samfunnets røde blodlegemer. Å ødelegge for disse er å ødelegge for samfunnsorganismen.
Alle disse punktene burde være advarende nok for enhver seriøs politiker.
14) Til slutt kommer det punkt at verdens største økonomier, som USA, China, India og Russland, hele det afrikanske kontinent og mange andre land, ikke kutter i CO2-utslippene, men slipper ut med god samvittighet. Det vil derfor aldri skje at det Norge måtte pine seg til å gjøre, selv maksimalt, vil ha noe som helst å si for resten av verden. Klimakvoter, klimalovgivning, det har ingen ting å si for klimaet, det har ingen ting å si annet enn for nordmenn å bli fattigere og fattigere. Det hjelper ikke om man tror at det har noe å si eller at man tror på politikerne som sier at det har noe å si.
15) Så nei, Lyngby, vi trenger ikke noen «grønn» politikk, for den utarmer befolkningen og ødelegger både natur og infrastruktur. Vi trenger ikke noe «klimaarbeid», fordi det er fånyttes. Som vi kan se, er påslag av avgifter på bensin og diesel kun samfunnsskadelig.
Innlegget er hentet fra Politikus.
Forsidebilde er KI-generert
