Derimot: Klimadebatten inn på et nytt spor? Trump og et paradigmeskifte? – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
Er klimadebatten på vikende front?
En meget interessant artikkel på WUWT etter valget i USA: «Trump’s Victory and Climate Policy» – skrevet av Charles Rotter.
Her er starten på artikkelen:
«While climate policy wasn’t the star of this recent election, the results carry significant implications for the climate agenda. Voters weren’t casting ballots explicitly for or against green energy mandates, net-zero goals, or climate “emergencies.” Yet, indirectly, they sent a strong signal: the public isn’t fully buying into the costly, disruptive climate policies that have become a pillar of certain political platforms. As the dust settles, the reality is clear—the green agenda just lost substantial footing, and its backers will have to reckon with what that means moving forward.»
Kan dette være starten på slutten? Snakker vi om et paradigmeskifte?
Her er definisjonen, hentet fra SNL:
«Paradigme er en vitenskapelig teori eller modell som tillater oss å forstå en rekke ulike fenomener på samme måte. Paradigmer blir til gjennom vitenskapelige gjennombrudd, og ved at de anerkjennes og etterliknes av andre forskere. Paradigmer utgjør det felles rammeverket for en vitenskapelig tradisjon, og setter standarden for hva som utgjør legitime vitenskapelige spørsmål, metoder og løsninger.»
Her er artikkelen fra WUWT oversatt til norsk:
Selv om klimapolitikk ikke var stjernen i dette nylige valget, har resultatene betydelige implikasjoner for klima-agendaen. Velgerne avga ikke eksplisitt stemmer for eller mot «grønn» politikk, netto-null-mål eller klima-«nødsituasjoner». Likevel, indirekte, sendte velgerne et sterkt signal: De kjøper ikke fullt ut den kostbare, forstyrrende klimapolitikken som har blitt en bærebjelke hos visse politiske plattformer. Når støvet legger seg, er virkeligheten klar – den grønne agendaen har nettopp mistet betydelig fotfeste, og støttespillerne må regne med hva det betyr å gå videre.
Klimapolitikk som et sekundært tema med primære konsekvenser.
Det er sant; velgerne i dette valget var først og fremst opptatt av saker nærmere dem selv – økonomisk stabilitet, inflasjon, jobbsikkerhet og umiddelbare energikostnader. Men selv om klimapolitikken kom i baksetet i valgkampanjen, lurte dens implikasjoner i bakgrunnen. I stater der det «grønne skiftet» har vært mest pågående, har energiprisene steget, jobbsektoren i det private næringslivet har vært anstrengt, og løftet om fornybare arbeidsplasser her ikke blitt realisert i den grad som var lovet. Disse faktorene, selv om de ikke alltid var de mest kommuniserte i valgkampanjene,så har disse sakene helt klart gjort inntrykk på velgerne.
Det vi ser er en slags indirekte folkeavstemning om klimapolitikken som har dominert de siste årene. Velgerne har kanskje ikke eksplisitt stemt for eller imot grønn politikk, men den økende bevisstheten om avveiningene som er involvert er umiskjennelig. Fiaskoen til politikere som var på linje med aggressive klima-agendaer viser en implisitt, men virkningsfull avvisning av politikken som prioriterer «karbonkutt» og innføring av kostbare fornybare energier, på bekostning av pålitelig, og rimelig energi.
Den grønne agendaen blir nedprioritert
I årevis har klima-alarmister drevet politikk uten særlig offentlig gransking. Klima-agendaen ble vedtatt, med svære regninger i kjølvannet, og «grønn energi» ble solgt inn som den uunngåelige fremtiden. Dette valget signaliserer imidlertid et vendepunkt. Det stille, men faste budskapet fra velgerne var at klimamål ikke kan overstyre praktiske bekymringer, spesielt ettersom de påvirker husholdningsbudsjetter og energisikkerheten til befolkningen.
Implikasjonene for politikere
For klimapolitikere er dette valgresultatet en vekker for å rekalibrere sin retning. Nederlaget til den grønne agendaen i ly av disse resultatene avslører grensene for folkelig tålmodighet for ovenfra-og-ned politikk (og vedtak) som påvirker dagliglivet. Hvis politikerne følger med, vil de se at politikken må være praktisk, rimelig og tilpasningsdyktig. Og ikke diktert av klimascenarier som, uansett hvor forferdelige de høres ut, men mangler resonans med den gjennomsnittlige velgerens umiddelbare bekymringer.
På en måte gir dette tilbakeslaget for klima-alarmistene en sjanse til politikerne til å fokusere på balanserte, fleksible miljø- og klimastrategier som ikke overbelaster befolkningen. Publikums stille avvisning av den ekstreme klimapolitikken gir en mulighet til å utvikle tilnærminger basert på teknologisk innovasjon, markedsdrevne løsninger og gradvise, økonomisk levedyktige forandringer.
Fremveksten av klimarealisme
Det dette valget antyder er at epoken med ukontrollert klima-alarmisme kan skifte mot en mer pragmatisk og «klimarealistisk» tilnærming. Uten åpenlyst kampanje mot grønn politikk, har velgerne i hovedsak sagt at de ikke er klare til den slags ofre som den klima-alarmistiske politikken krever. De leter etter løsninger som fungerer med, ikke mot, økonomiske realiteter.
For den klimarealistiske bevegelsen representerer disse resultatene en subtil, men bemerkelsesverdig seier. Velgerne har i realiteten avvist forestillingen om at umiddelbare, radikale endringer er den eneste løsningen på klimautfordringene. I stedet ser budskapet ut til å være: Ha en avmålt tilnærming, en som respekterer økonomiske prioriteringer og jobbsikkerhet, mens man fortsatt jobber for miljøforbedringer.
En ny vei fremover
Når vi ser på fremtiden, er det tydelig at klima-politikere må justere sine strategier. Budskapet fra valglokalene er umiskjennelig: Velgerne er åpne for ansvarlig miljøpolitikk, men lei av klimapolitikk som påfører økonomiske belastninger uten klare, håndgripelige fordeler. Publikums stemme i dette valget antyder at de heller vil se en jevn, innovasjonsdrevet tilnærming som styrker – i stedet for å svekke – deres lokalsamfunn og økonomi.
Dette valget, selv om det ikke eksplisitt handlet om klima, kan stå som et vendepunkt for selve klimapolitikken. Velgerne signaliserte at de ikke vil akseptere miljø- og klimamål for enhver pris, spesielt når denne kostnaden bæres av den gjennomsnittlige husholdningen. Det er en oppfordring til et skifte fra alarmistiske narrativer til en praktisk, resultatdrevet tilnærming som respekterer både miljøet og økonomien.
Erik Bye: Er dette starten på slutten?
Blir resultatet et uventet paradigmeskifte?
