Derimot: Kampen mot EU-medlemskap må ikke sovne bort.Fortsatt er det mulig å mobilisere mot Norge som EU-medlem. – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Ved et veiskille

Av Jan Christensen

EU-motstanden står ved et veiskille.
Hvilke tiltak må til for at Nei til EU  også blir blant vinnerne ved en tredje EU-folkeavstemning?
Ingenting – fordi seieren gir seg selv? EU-motstanden i det norske folk vil alltid være sterkest? 
Eller:

  • Større synlighet i det offentlige rom? I media. På folkemøter. På folkemunne. Lokalt som sentralt.
     
  • En ledelse som evner å oppildne og skape entusiasme både i og utafor egne rekker? Som både ønsker og klarer å nyttiggjøre seg det enorme potensialet av frivillighet som finnes rundt omkring i landet?
     
  • En medlemsmasse der grasrotaktivitet, ulike aksjonsformer og meningsmangfold i kampen for et fritt og selvstendig Norge vektlegges? I ord og handling.

De siste månedene har bydd på flere EU-avklaringer.

  • Om vi skal tro meningsmålingene, er norsk opinion på glid. EU-tilhengerne blir flere, nei-tilhengerne færre. Dette skyldes ikke minst ensidig media-propaganda og forsøk på å knytte medlemskap til vår sikkerhets-situasjon. Om ja-partiene kommer i flertall – eller før – vil det være duket for ny folkeavstemning. Med sine nærmest utømmelige pengekilder til alskens påvirkningsarbeid, kan vi våkne opp til en blåmandag.
     
  • Både Høyre, Venstre og Miljøpartiet ønsker nå fullt medlemskap i EU. En ny høyreregjering med Fremskrittspartiet som regjeringsparti/støtteparti, ligger i kortene. Med fristende regjeringstaburetter og et nytt EU-parlament dominert av deres politiske meningsfeller, kan mye av FrPs nåværende EU-motstand stå for fall.
     
  • Senterpartiet som garantist mot ytterligere EU-tilknytning, er på vikende front. Oppslutningen i forhold til siste stortingsvalg er halvert, noe som kan få følger for partiets innflytelse i regjering. Jamfør EUs Fornybardirektiv, EU-press og signaler om villighet til å godta deler av direktivet.
    Arbeiderpartiet holdes foreløpig i sjakk av fagbevegelsen, men hvor lenge?


Sånne nye 
framtidsutsikter krever nytenkning. Organisasjonen må bli mer synlig og mindre traust og kjedelig.  Forholdene må legges bedre til rette for engasjement og oppfinnsomhet. Sentralt som lokalt. 
Noen områder peker seg ut:

1. Hvordan bli flere?
Medlemstallet betyr mye for Nei til EUs politiske innflytelse. Til tross for at mange ressurser brukes på medlemsverving, synker medlemstallet. Grunnfjellet dør ut, færre blir avhengig av primærnæringene, befolkningen blir mer multikulturell og vi rekrutterer for få yngre. For få år siden var vi rundt 20.000, for enda flere år siden det 8-dobbelte. Nå har Nei til EU om lag 18.000 medlemmer.
 
2. Hvordan nå breiere ut?
Nei til EU bruker mye tid på  administrasjon, utredninger, rapporter og artikler. Kostbare møteaktiviteter og omfangsrike ambisjoner, er også en del av bildet. 
Hva er eksempelvis vitsen med å vedta et hele 16-siders arbeidsprogram for 2023-24 eller å lage tungt fordøyelige utredninger som bare når de færreste? Er det ikke lurere å konsentrere seg om færre saker, enkelt språk og mer utadrettet aktivitet – alene og sammen med andre – og få gjennombrudd?

3. Hvordan komme på offensiven og mer sette dagsorden i den offentlig debatt?
Nei til EU evner i for liten grad å utnytte og tydeliggjøre det potensialet som ligger i de siste års viktige EU-relaterte saker. Strømpriseksplosjon, krafteksport, grønt skifte og dyrtid – for å nevne noen. 
Det er et tankors at Facebookaksjoner som tar opp sånne emner, har rekruttert hundretusenvis av medlemmer, mens Nei til EU opplever tilbakegang.

Hvorfor ikke kun kreve et klikk på Facebook, på andre sosiale media eller på Nei til EUs hjemmeside, for å bli sympatisør? 
Og noen personopplysninger pluss en femtilapp i kontingent for i tillegg å bli livstids-medlem? 
Og så satse på ekstrakontingent og pengegaver for de som har råd og har en dypere forståelse for Nei til EUs økonomiske behov?
Dagens standard-kontingent på nær det tidobbelte, er ingen medlemsverver. Spesielt ikke i ei tid da mange av våre potensielle medlemmer opplever at de stadig får mindre å rutte med.

Om lavere kontingent fører til færre inntekter for Nei til EU, må løsningen være å slanke organisasjonen.
Hvorfor ikke trekke «billige» pensjonister mer med i Nei til EUs administrative og politiske arbeid? 
Er det for eksempel nødvendig med ni faste ansatte, et råd på 50-60 personer, hvorav mange har gått ut på dato? 
Og med landsmøte annethvert år?

Inntil for et par år siden hadde Nei til EU eget medlemsblad. «Standpunkt» kom ut med tre årlige utgaver, både på papir og digitalt. Så ble alt plutselig lagt ned, visstnok av økonomiske grunner. 
Når flertallet av Nei til EUs medlemmer er i pensjonistalder og når mange av disse føler seg langt mer bekvemme med lesing på papir framfor skjerm, svekkes tilhørighet og lojalitet.
I tillegg blir det dyrere for de fylkeslag som satser på god medlemskontakt, å sende ut papirinformasjon. Før kunne sånt vedlegges medlemsbladet, nå må det eventuelt sendes separat.

Verdt å merke er at NKP, Norges kommunistiske parti, anslagsvis med under 1000 medlemmer, klarer å utgi  papiravisa «Friheten» annenhver uke, og at Buskerud Nei til EU på sitt siste årsmøte krevde at «Standpunkt» må gjenoppstå.

Økt synlighet krever tillitsvalgte som behersker påvirkning gjennom ulike media, og som tør stå fram. Sånt krever ikke minst organisert opplæring og at vi evner å bygge opp, styrke og oppmuntre hverandre. Dagens Nei til EU har ikke kultur for sånt.

Siden Nei til EU er en grasrotorganisasjon, må også makt, myndighet og aksjonsformer delegeres til fylkes- og lokallag. Kravet må være at lokallagene holder seg innenfor organisasjonenes vedtekter og bærebjelker. Resten må det aktuelle lag selv kunne bestemme.

 
Nei til EU må også legge bedre til rette for interne diskusjoner. Både i et gjenoppstått «Standpunkt» og primært også på eget internettforum sånn at de som ikke er på Facebook, også dras med. Opplysningsarbeid, diskusjoner og debatt bør oppmuntres, og bedre speile det mangfoldet som finnes blant Nei til EUs medlemmer. 

I dag opplever mange at Nei til EU har gått på dato. Buskerud Nei til EUs første leder og for 20 år siden aktuell som leder i Nei til EU, Olav Boye, hevder blant annet at Nei til EU har utspilt sin rolle, at de ikke evner å se viktige sammenhenger, og at de er uvillige til å diskutere utviklingen mot en ny statsdannelse: Europas forente stater.

Nei til EU har landsmøte til høsten. Klarer landsmøtet å bidra til en ny giv?
I motsatt fall kan stadig flere stille spørsmålet om kampen mot EU best ivaretas gjennom nei-partiene, fagbevegelsen og andre organisasjoner. 

I mellomtiden kan jeg og andre leve i håpet om at alt er mulig og ingenting umulig.

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt nyhetsbrev

Redaksjonen har lagt til bilde
 

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar