Derimot: John Pilger: Hadde journalister gjort jobben sin ville 1 million menneskeliv vært spart i Irak.
derimot.no:
John Pilger om den kommende krigen. Ta til motmæle nå!
Av John Pilger
Global Research, 1. mai 2023
I 1935 ble Congress of American Writers holdt i New York City, fulgt av en ny to år senere. De oppfordret «de hundrevis av poeter, romanforfattere, dramatikere, kritikere, novelleforfattere og journalister» til å diskutere «kapitalismens raske sammenbrudd» og lokkingen til en ny krig. Stemningen var elektrisk, og ifølge én redegjørelse deltok 3500 mens mer enn tusen måtte avvises.
Arthur Miller, Myra Page, Lillian Hellman, Dashiell Hammett advarte om at fascismen steg, ofte forkledd, og ansvaret for å si fra lå hos forfattere og journalister. Støttetelegrammer fra Thomas Mann, John Steinbeck, Ernest Hemingway, C Day Lewis, Upton Sinclair og Albert Einstein ble lest opp.
Journalisten og romanforfatteren Martha Gellhorn tok til orde for de hjemløse og arbeidsledige og «oss alle, i skyggen av voldelig stormakt».
Martha, som ble en nær venn, fortalte meg senere, over sitt vanlige glass med Famous Rype og brus: «Ansvaret jeg følte som journalist var enormt. Jeg hadde vært vitne til urettferdighetene og lidelsene som ble levert av depresjonen [«Den store depresjonen» som fulgte krakket i 1929, mrk.], og jeg visste, vi visste alle, hva som kom hvis tausheten ikke ble brutt.»
Ordene hennes går i ekko på tvers av stillheten i dag: de er stillheter fylt med en propagandakonsensus som forurenser nesten alt vi leser, ser og hører. La meg gi deg ett eksempel:
Den 7. mars publiserte de to eldste avisene i Australia, Sydney Morning Herald og The Age , flere sider om «den truende trusselen» fra Kina. De farget Stillehavet rødt. Kinesiske øyne var krigerske, på marsj og truende. Den gule faren var i ferd med å falle ned over oss som en tyngdekraft.
Det ble ikke gitt noen logisk grunn for et angrep på Australia fra Kina. Et «ekspertpanel» presenterte ingen troverdig bevis: en av dem er en tidligere direktør for Australian Strategic Policy Institute, en front for forsvarsdepartementet i Canberra, Pentagon i Washington, regjeringene i Storbritannia, Japan og Taiwan og Vestens krigsindustri.
«Beijing kan slå til innen tre år,» advarte de. «Vi er ikke klare.» Milliarder av dollar skal brukes på amerikanske atomubåter, men det ser ikke ut til at det er nok . «Australias ferie fra historien er over»: hva nå dét måtte bety.
Det fins ingen trussel mot Australia, ingen. Det fjerne, «heldige» landet har ingen fiender, minst av alt Kina, dets største handelspartner. Likevel har Kina-bashing, som skor seg på Australias lange historie med rasisme mot Asia, blitt en slags sport for de selvutnevnte «ekspertene». Hva syns kinesisk-australiere om dette? Mange er forvirret og redde.
Forfatterne av dette groteske stykket med hundeplystring og underdanighet overfor amerikansk makt er Peter Hartcher og Matthew Knott, «nasjonale sikkerhetsreportere» tror jeg de kalles. Jeg husker Hartcher fra hans utflukter betalt av den israelske stat. Den andre, Knott, er et talerør for dressene i Canberra. Ingen av dem har noen gang sett en krigssone og dens ekstremer av menneskelig fornedrelse og lidelse.
«Hvordan kom det til dette?» ville Martha Gellhorn ha sagt om hun var her. «Hvor i all verden er stemmene som sier nei? Hvor er kameratskapet?»
Stemmene blir hørt i samizdat’ene på denne nettsiden og andre. I litteraturen er slike som John Steinbeck, Carson McCullers, George Orwell foreldet. Postmodernismen styrer nå. Liberalismen har trukket opp sin politiske stige. Et en gang søvnig sosialdemokrati, Australia, har vedtatt et nett av nye lover som beskytter hemmelighetsfull, autoritær makt og hindrer retten til å vite. Varslere er fredløse som skal føres til doms i hemmelighet. En spesielt skummel lov forbyr «utenlandsk innblanding» fra de som jobber for utenlandske selskaper. Hva betyr dette?
Demokratiet er imaginært nå; det er den allmektige konsern-eliten, sammensmeltet med staten og kravene til «identitet». Amerikanske admiraler blir betalt tusenvis av dollar om dagen av den australske skattebetaleren for «råd». Over hele Vesten har vår politiske forestillingsevne blitt sløvet av PR og distrahert av intrigene til korrupte, ultrabillige politikere: en Johnson eller en Trump eller en Sleepy Joe eller en Zelensky.
Ingen forfatterkongress i 2023 bekymrer seg for «smuldrende kapitalisme»eller de dødelige provokasjonene til «våre» ledere. Den mest beryktede av disse, Blair, en kriminell etter Nürnberg-standarden, er fri og rik. Julian Assange , som utfordret journalister til å bevise at leserne deres har rett til å vite, er inne i sitt andre tiår med fengsling.
Fremveksten av fascismen i Europa er ukontroversiell. Eller «nynazisme» eller «ekstrem nasjonalisme», som man foretrekker. Ukraina, som det moderne Europas fascistiske bikube, har sett Stepan Bandera-kultengjenoppstå. Bandera var den lidenskapelige antisemitten og massemorderen som hyllet Hitlers «jøde-politikk», som førte til at 1,5 millioner ukrainske jøder ble slaktet. «Vi vil legge hodene deres for Hitlers føtter», forkynte en banderist-pamflett myntet på ukrainske jøder.
I dag er Bandera heltedyrket i det vestlige Ukraina, og mange statuer av ham og hans medfascister har blitt betalt for av EU og USA, og erstatter statuene av russiske kulturgiganter og andre som frigjorde Ukraina fra de opprinnelige nazistene.
I 2014 spilte nynazister en nøkkelrolle i et amerikansk-finansiert kupp mot den valgte presidenten Viktor Janukovitsj, som ble anklaget for å være «pro-Moskva». Kuppregimet inkluderte fremtredende «ekstreme nasjonalister» – nazister i alt unntatt i navnet.
Til å begynne med ble dette utførlig rapportert av BBC og europeiske og amerikanske medier. I 2019 omtalte magasinet Time « hvitt-overherredømme-militsene » som var aktive i Ukraina. NBC News rapporterte, « Ukrainas naziproblem er reelt » Brenningen av fagforeningsfolk i Odessa ble filmet og dokumentert.
Anført av Azov-regimentet, hvis insignier, «Ulvehaken» (Wolfsangel), ble gjort beryktet av tyske SS, invaderte Ukrainas militær den østlige, russisktalende Donbas-regionen. I følge FN ble 14 000 i øst drept. Syv år senere, med fredskonferansene i Minsk sabotert av Vesten, som Angela Merkel tilsto, invaderte Den røde arméen.
Denne versjonen av hendelsene ble det ikke rapportert om i Vesten. Å i det hele tatt si det, er å utløse skjellsord om å være en «Putin-apologet», uavhengig av om forfatteren (som meg selv) har fordømt den russiske invasjonen. Å forstå den ekstreme provokasjonen det representerer for Moskva, at et Nato-bevæpnet grenseland, Ukraina, det samme grenselandet som Hitler invaderte gjennom, er bannlyst.
Journalister som reiste til Donbas ble tidd ihjel eller til og med jaget i sitt eget land. Den tyske journalisten Patrik Baab mistet jobben og en ung tysk frilansreporter, Alina Lipp, fikk bankkontoen sin beslaglagt.
Problemet er ikke Trump. Det er Oss.
I Storbritannia er stillheten til den liberale intelligensia truslenes stillhet. Statsstøttede saker som Ukraina og Israel bør unngås hvis du ønsker å beholde en universitetsjobb eller stå ut ansettelsesperioden som lærer. Det som skjedde med Jeremy Corbyn i 2019 gjentas på universitetet, der motstandere av apartheid-Israel tilfeldig blir svertet som antisemittiske.
Professor David Miller, ironisk nok landets ledende autoritet på moderne propaganda, ble sparket av Bristol University for å ha antydet offentlig at Israels «ressurser» i Storbritannia og dets politiske lobbyvirksomhet utøvde en uforholdsmessig stor innflytelse over hele verden – et faktum det fins omfattende mengder bevis for.
Universitetet hyret inn en ledende konsulent (QC) til å undersøke saken uavhengig. Rapporten hans frikjente Miller for det «viktige spørsmålet om akademisk ytringsfrihet» og slo fast: «Professor Millers kommentarer var ikke ulovlige ytringer». Likevel sparket Bristol ham. Budskapet er klart: Uansett hvilken type vold de utfører, har Israel immunitet og deres kritikere skal straffes.
For noen år siden regnet Terry Eagleton, daværende professor i engelsk litteratur ved Manchester University, at «for første gang på to århundrer fins det ingen fremtredende britisk poet, dramatiker eller romanforfatter som er beredt på å stille spørsmål ved grunnlaget for den vestlige livsstilen».
Ingen Shelley snakket for de fattige, ingen Blake for utopiske drømmer, ingen Byron fordømte korrupsjonen til den herskende klassen, ingen Thomas Carlyle og John Ruskin avslørte kapitalismens moralske katastrofe. William Morris, Oscar Wilde, HG Wells, George Bernard Shaw hadde ingen likeverdige i dag. Harold Pinter var i live da, «den siste som hevet stemmen», skrev Eagleton.
Hvor kom postmodernismen – avvisningen av faktisk politikk og autentisk dissens – fra? Utgivelsen i 1970 av Charles Reichs bestselgende bok, The Greening of America , gir en pekepinn. Amerika var da i en tilstand av omveltning; Nixon var i Det hvite hus, en sivil motstand, kjent som «bevegelsen», hadde brutt ut av samfunnets ytterpunkter midt i en krig som berørte nesten alle. I allianse med borgerrettighetsbevegelsen ga de den alvorligste utfordringen mot Washingtons makt på et århundre.
På forsiden av Reichs bok sto disse ordene: «Det kommer en revolusjon. Den vil ikke være som fortidens revolusjoner. Den vil oppstå hos individet.»
På det tidspunktet var jeg korrespondent i USA og husker at Reich, en ung Yale-akademiker, ble hevet til gurustatus over natten. Avisen The New Yorker hadde sensasjonelt nok gjort en serie av boken hans, hvis budskap var at den «politiske handlingen og sannhetsfortellingen» på 1960-tallet hadde mislyktes og bare «kultur og introspeksjon» ville forandre verden. Det føltes som om hippie-kulturen gjorde krav på forbrukerklassene. Og på en måte var det slik.
I løpet av få år hadde kulten av «meg-isme» nesten overveldet mange menneskers følelse av å handle sammen, av sosial rettferdighet og internasjonalisme. Klasse, kjønn og rase ble splittet opp. Det personlige var det politiske og media var budskapet. Budskapet var «Tjen penger».
Når det gjelder «bevegelsen», dens håp og sanger, satte årene til Ronald Reagan og Bill Clinton en stopper for alt dette. Politiet var nå i åpen krig med svarte mennesker; Clintons beryktede velferdslover slo verdensrekord i antall for det meste svarte de sendte i fengsel.
Da 9/11 skjedde, fullførte fabrikasjonen av nye «trusler» på «Amerikas grense» (som Project for a New American Century kalte verden) den politiske desorienteringen til de som 20 år tidligere ville ha dannet en heftig opposisjon.
I årene siden har USA gått til krig mot verden.
I følge en stort sett ignorert rapport fra Physicians for Social Responsibility, Physicians for Global Survival og Nobelprisvinnende International Physicians for the Prevention of Nuclear War, var antallet drepte i USAs «krig mot terror» «minst» 1,3 millioner i Afghanistan, Irak og Pakistan.
Dette tallet inkluderer ikke de døde i USA-ledede og drevne kriger i Jemen, Libya, Syria, Somalia og utover. Det sanne tallet, sa rapporten, «kan godt være i overkant av 2 millioner [eller] omtrent 10 ganger større enn det som offentligheten, eksperter og beslutningstakere er klar over og [er] formidlet av media og store frivillige organisasjoner.»
«Minst» én million ble drept i Irak, sier legene, eller fem prosent av befolkningen.
Omfanget av denne volden og lidelsen ser ikke ut til å ha noen plass i den vestlige bevisstheten. «Ingen vet hvor mange» er medierefrenget. Blair og George W. Bush – og Straw og Cheney og Powell og Rumsfeld et al – var aldri i fare for rettsforfølgelse. Blairs propagandamaestro, Alistair Campbell, feires som en «mediepersonlighet».
I 2003 filmet jeg et intervju i Washington med Charles Lewis, den anerkjente undersøkende journalisten. Vi diskuterte invasjonen av Irak noen måneder tidligere. Jeg spurte ham: «Hva om de konstitusjonelt frieste mediene i verden seriøst hadde utfordret George W. Bush og Donald Rumsfeld og undersøkt deres påstander, i stedet for å spre det som viste seg å være grov propaganda?»
Han svarte. «Hvis vi journalister hadde gjort jobben vår, er det en veldig, veldig god sjanse for at vi ikke ville ha gått til krig i Irak.»
Jeg stilte det samme spørsmålet til Dan Rather, den berømte CBS-ankermannen, som ga meg det samme svaret. David Rose fra Observer, som hadde fremmet Saddam Husseins «trussel», og Rageh Omaar, da BBCs Irak-korrespondent, ga meg det samme svaret. Roses beundringsverdige anger over å ha blitt «lurt», talte for mange journalister som ikke hadde mot til å si det.
Poenget deres er verdt å gjenta. Hadde journalister gjort jobben sin, hadde de stilt spørsmål ved og undersøkt propagandaen i stedet for å forsterke den, kunne en million irakiske menn, kvinner og barn vært i live i dag; millioner hadde kanskje ikke flyktet fra hjemmene sine; den sekteriske krigen mellom sunnimuslimer og sjia hadde kanskje ikke antent, og den islamske staten (IS) hadde kanskje ikke eksistert.
Kringast den sannheten over de voldsomme krigene siden 1945 som ble antent av USA og deres ‘allierte’, og konklusjonen er fantastisk. Er dette noen gang tatt opp på journalistskoler?
I dag er mediekrig en nøkkeloppgave for den såkalte mainstream-journalistikken. Det minner om det som ble beskrevet av en Nürnberg-aktor i 1945: «Før ethvert storangrep, med noen få unntak basert på formålstjenlighet, satte de i gang en pressekampanje beregnet på å svekke sine ofre og for å forberede det tyske folk psykologisk… I propagandasystemet… var det dagspressen og radioen som var de viktigste våpnene.»
En av de vedvarende strengene i amerikansk politisk liv er en kult-lignende ekstremisme som nærmer seg fascismen. Selv om Trump ble tilskrevet dette, var det under Obamas to valgperioder at amerikansk utenrikspolitikk flørtet for alvor med fascismen. Dette ble det nesten aldri rapportert om.
«Jeg tror på amerikansk eksepsjonalisme med hver eneste fiber av mitt vesen,» sa Obama, som utvidet et favoritttidsfordriv for presidenter, bombing og dødsskvadroner kjent som «spesielle operasjoner», slik ingen annen president hadde gjort siden den første Kalde krigen.
I følge en undersøkelse fra Council on Foreign Relations slapp Obama i 2016 26 171 bomber. Det er 72 bomber hver dag. Han bombet de fattigste menneskene og de fargede: i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan.
Hver tirsdag – rapporterte New York Times – valgte han personlig de som ville bli myrdet av helvetesmissiler avfyrt fra droner. Bryllup, begravelser, gjetere ble angrepet, sammen med de som forsøkte å samle kroppsdelene til «terrorist-målet».
En ledende republikansk senator, Lindsey Graham , anslo, med godkjenning, at Obamas droner hadde drept 4700 mennesker. «Noen ganger traff man uskyldige mennesker, og jeg hater det,» sa han, men vi har tatt ut noen svært høytstående medlemmer av Al Qaida.
I 2011 fortalte Obama til media at den libyske presidenten Muammar Gaddafi planla «folkemord» mot sitt eget folk.
«Vi visste…,» sa han, «at hvis vi ventet en dag til, kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte [North Carolina], bli utsatt for en massakre som ville ha gitt gjenlyd over hele regionen og satt flekker på verdens samvittighet.»
Dette var en løgn. Den eneste «trusselen» var det kommende nederlaget for fanatiske islamister, slått av libyske regjeringsstyrker. Med sine planer for en gjenoppliving av uavhengig pan-afrikanisme, en afrikansk bank og afrikansk valuta, alt finansiert av libysk olje, ble Gaddafi kastet ut som en fiende av vestlig kolonialisme på kontinentet der Libya var den nest mest moderne staten.
Å ødelegge Gaddafis «trussel» og hans moderne stat var målet. Støttet av USA, Storbritannia og Frankrike, gjorde Nato 9700 enkelttokt med fly mot Libya. En tredjedel var rettet mot infrastruktur og sivile mål, rapporterte FN. Det ble brukt uranstridshoder; byene Misurata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors identifiserte massegraver, og Unicef rapporterte at «de fleste [av de drepte barna] var under ti år».
Da Hillary Clinton, Obamas utenriksminister, ble fortalt at Gaddafi var blitt tatt til fange av opprørerne og sodomisert med en kniv, lo hun og sa til kameraet: «Vi kom, vi så, han døde!»
Den 14. september 2016 rapporterte Underhusets utenrikskomité i London konklusjonen til en årelang studie av Nato-angrepet på Libya, som den beskrev som en «serie av løgner» – inkludert Benghazi-massakren:
- NATO-bombingen kastet Libya ut i en humanitær katastrofe, drepte tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet Libya fra å være det afrikanske landet med den høyeste levestandarden til å bli en krigsherjet, mislykket stat.
Under Obama utvidet USA sine hemmelige «spesialstyrke»-operasjoner til 138 land, eller 70 prosent av verdens befolkning. Den første afroamerikanske presidenten startet det som utgjorde en fullskala-invasjon av Afrika.
USAs afrikanske kommando (Africom) minner om Scramble for Africa på 1800-tallet [Oppdelingen/Erobringen/Voldtekten av Afrika, der 7 europeiske stater invaderte, annekterte, delte opp og koloniserte det meste av det afrikanske kontinentet. I 1870 var 10% av Afrika formelt under europeisk kontroll; i 1914 hadde tallet vokst til 90%. Mrk.], og har siden bygget et nettverk av søkere blant samarbeidende afrikanske regimer som er ivrige etter amerikanske bestikkelser og våpen. Africoms «soldat til soldat»-doktrine bygger inn amerikanske offiserer på alle kommandonivåer fra general til offiser. Det er bare tropehjelmen som mangler.
Det er som om Afrikas stolte frigjøringshistorie, fra Patrice Lumumba til Nelson Mandela, har blitt overført til glemselen av en ny hvit herres svarte, kolonialistiske elite. Denne elitens «historiske oppdrag», advarte den kunnskapsrike Frantz Fanon, er å fremme «en utbredt kapitalisme, selv om den er kamuflert».
I det året Nato invaderte Libya, 2011, kunngjorde Obama det som ble kjent som «pivot to Asia». Nesten to tredjedeler av amerikanske marinestyrker skulle overføres til Asia-Stillehavet for å «konfrontere trusselen fra Kina», med ordene til hans forsvarsminister.
Det var ingen trussel fra Kina; det var en trussel mot Kina fra USA; rundt 400 amerikanske militærbaser dannet en bue langs kanten av Kinas industrielle kjerneområde, som en offisiell tjenestemann i Pentagon beskrev som en «løkke».
Samtidig plasserte Obama raketter i Øst-Europa, rettet mot Russland. Det var den helgenerklærte mottakeren av Nobels fredspris som økte utgiftene til atomstridshoder til et nivå høyere enn noen amerikansk administrasjon siden Den kalde krigen – etter å ha lovet, i en emosjonell tale i sentrum av Praha i 2009, å «hjelpe til med å bli kvitt atomvåpnenes verden».
Obama og administrasjonen hans visste godt at kuppet hans assisterende utenriksminister, Victoria Nuland, ble sendt for å føre tilsyn med, mot regjeringen i Ukraina i 2014, ville provosere frem en russisk reaksjon og sannsynligvis føre til krig. Og det har det også.
Jeg skriver dette 30. april, årsdagen for den siste dagen av den lengste krigen i det tjuende århundre, i Vietnam, som jeg rapporterte fra. Jeg var veldig ung da jeg ankom Saigon, og jeg lærte mye. Jeg lærte å gjenkjenne den karakteristiske duren av motorene til gigantiske B-52-fly, som slapp blodbadet sitt fra over skyene og sparte ingen og ingenting; Jeg lærte å ikke vende meg bort når jeg sto overfor et forkullet tre dekorert med menneskelige deler; Jeg lærte å verdsette vennlighet som aldri før; Jeg lærte at Joseph Heller hadde rett i sin mesterlige Catch-22 : at krig ikke var egnet for fornuftige mennesker; og jeg lærte om «vår» propaganda.
Gjennom hele krigen sa propagandaen at et seirende Vietnam ville spre sin kommunistiske sykdom til resten av Asia, og la den store gule faren i nord feie nedover. Land ville falle som «dominobrikker».
Ho Chi Minhs Vietnam vant, og ingenting av det ovennevnte skjedde. I stedet blomstret vietnamesisk sivilisasjon, bemerkelsesverdig nok, til tross for prisen de betalte: tre millioner døde. De lemlestede, de deformerte, de avhengige, de forgiftede, de fortapte.
Hvis de nåværende propagandistene får sin krig med Kina, vil dette være en brøkdel av det som kommer. Ta til motmæle.
*
Bearbeiding av maskinoversettelse: Monica Sortland
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.
Først publisert på https://johnpilger.com/articles/there-is-a-war-coming-shrouded-in-propaganda-it-will-involve-us-speak-up
John Pilger er en australsk-britisk journalist og filmskaper basert i London. Pilgers nettsted er: www.johnpilger.com . I 2017 kunngjorde British Library et John Pilger-arkiv over alt hans skrevne og filmede arbeid. British Film Institute inkluderer hans film fra 1979, «Year Zero: the Silent Death of Cambodia», blant de 10 viktigste dokumentarfilmene i det 20. århundre .
Han er en jevnlig bidragsyter til Global Research. Se arkivet til John Pilgers Global Research-artikler (2004-2023) Noen av hans tidligere bidrag til Consortium News finner du her .
Copyright © John Pilger , Global Research, 2023