derimot.no:
Leni Riefenstahl sa at hennes episke filmer som glorifiserer nazistene var avhengig av et «underdanig tomrom» i den tyske offentligheten. Det er slik propaganda gjøres.
Av John Pilger.
På 1970-tallet møtte jeg en av Hitlers ledende propagandister, Leni Riefenstahl, hvis episke filmer glorifiserte nazistene. Vi bodde tilfeldigvis på samme lodge i Kenya, hvor hun var på et fotograferingsoppdrag, etter å ha unnsluppet skjebnen til andre venner av der Führer.
Hun fortalte meg at de «patriotiske budskapene» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det hun kalte det «underdanige tomrommet» til den tyske offentligheten.
Inkluderte det det liberale, utdannede borgerskapet? Jeg spurte. «Ja, spesielt dem,» sa hun.
Jeg tenker på dette mens jeg ser rundt på propagandaen som nå omslutter vestlige samfunn.
Selvfølgelig er vi veldig forskjellige fra Tyskland på 1930-tallet. Vi lever i informasjonssamfunn. Vi er globalister. Vi har aldri vært mer bevisste, mer i kontakt, bedre sammenkoblet.
Eller lever vi i Vesten i et mediesamfunn der hjernevasking er lumsk og nådeløs, og persepsjonen filtreres etter behov og løgner til stats- og korporasjonsmakt?
USA dominerer den vestlige verdens media. Alle unntatt ett av de 10 fremste medieselskapene er basert i Nord-Amerika. Internett og sosiale medier – Google, Twitter, Facebook – er for det meste amerikansk eid og kontrollert.
I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, for det meste demokratier. Den har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. Den har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. Den har forsøkt å myrde lederne i 50 land. Den har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land.
Omfanget og omfanget av dette blodbadet er stort sett urapportert, ukjent, og de ansvarlige fortsetter å dominere det anglo-amerikanske politiske livet.
Harold Pinter brøt stillheten
I årene før han døde i 2008 holdt dramatikeren Harold Pinter to ekstraordinære taler, som brøt en stillhet.
«USAs utenrikspolitikk,» sa han, er
«best definert som følger: kyss meg i ræva, ellers sparker jeg inn hodet ditt. Det er så enkelt og så grovt som det. Det som er interessant med det er at det er så utrolig vellykket. Det har strukturer av desinformasjon, bruk av retorikk, forvrengning av språk, som er svært overbevisende, men faktisk er ei pakke med løgner. Det er veldig vellykket propaganda. De har pengene, de har teknologien, de har alle midler til å komme unna med det, og det gjør de.»
Da Pinter tok imot Nobelprisen i litteratur, sa han dette:
«Forbrytelsene i USA har vært systematiske, konstante, ondskapsfulle, uten anger, men svært få mennesker har faktisk snakket om dem. Det må du gi Amerika. De har utøvd en ganske klinisk manipulasjon av makt over hele verden, mens de har utgitt seg for å være en kraft for universelt beste. Det er en strålende, til og med vittig, svært vellykket hypnosehandling.»
Pinter var en venn av meg og muligens den siste store politiske vismannen – det vil si før avvikende politikk ble gentrifisert. Jeg spurte ham om «hypnosen» han refererte til var det «underdanige tomrommet» beskrevet av Leni Riefenstahl.
«Det er det samme,» svarte han. «Det betyr at hjernevaskingen er så grundig at vi er programmert til å svelge ei pakke med løgner. Hvis vi ikke anerkjenner propaganda, kan vi godta det som normalt og tro det. Det er det underdanige tomrommet.»
Leni Riefenstahl og et kamerateam står foran Hitlers bil under rally i Nürnberg i 1934. (Bundesarchiv, CC-BY-SA 3.0, Wikimedia Commons)
I våre systemer for korporasjonenes demokrati er krig en økonomisk nødvendighet, det perfekte ekteskapet mellom offentlig støtte og privat profitt: sosialisme for de rike, kapitalisme for de fattige. Dagen etter 11. september steg aksjekursene i krigsindustrien. Mer blodsutgytelse kom, noe som er flott for business.
I dag har de mest lønnsomme krigene sitt eget merke. De kalles «evig kriger» – Afghanistan, Palestina, Irak, Libya, Jemen og nå Ukraina. Alle er basert på ei pakke med løgner.
Irak er det mest beryktede, med sine masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes. NATOs ødeleggelse av Libya i 2011 ble rettferdiggjort av en massakre i Benghazi som ikke skjedde. Afghanistan var en passende hevnkrig for 9/11, som ikke hadde noe å gjøre med folket i Afghanistan.
I dag er nyhetene fra Afghanistan hvor onde Taliban er – ikke at USAs president Joe Bidens tjuveri av 7 milliarder dollar av landets bankreserver forårsaker omfattende lidelse. Nylig viet National Public Radio i Washington to timer til Afghanistan – og 30 sekunder til det sultende folket der.
På sitt toppmøte i Madrid i juni vedtok NATO, som kontrolleres av USA, et strategidokument som militariserer det europeiske kontinentet, og eskalerer utsiktene til krig med Russland og Kina. Det foreslår «krigføring over flere krigsteatre mot atombevæpnet konkurrent.» Med andre ord atomkrig.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, venstre, og Spanias statsminister Pedro Sánchez 28. juni i Madrid. (NATO)
Den sier: «NATOs utvidelse har vært en historisk suksess.»
Jeg leste det i vantro.
Nyhetene fra krigen i Ukraina er stort sett ikke nyheter, men en ensidig litani av jingoisme, forvrengning, utelatelse. Jeg har rapportert om en rekke kriger og har aldri opplevd en slik vegg-til-vegg propaganda.
I februar invaderte Russland Ukraina som et svar på nesten åtte år med drap og kriminell ødeleggelse i den russisktalende grenseregionen Donbass.
I 2014 hadde USA sponset et kupp i Kiev som kvittet seg med Ukrainas demokratisk valgte, russisk-vennlige president og satte inn en etterfølger som amerikanerne gjorde det klart at var deres mann.
7. desember 2015: USAs visepresident Joe Biden møter Ukrainas president Petro Poroshenko i Kiev. (USAs ambassade Kiev, Flickr)
De siste årene har amerikanske «forsvarsmissiler» blitt installert i Øst-Europa, Polen, Slovenia, Tsjekkia, nesten helt sikkert rettet mot Russland, ledsaget av falske forsikringer helt tilbake til James Bakers «løfte» til den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov i februar 1990 om at NATO aldri ville ekspandere utover Tyskland.
NATO på Hitlers grenselinje
Ukraina er frontlinjen. NATO har effektivt nådd selve grenselandet som Hitlers hær stormet gjennom i 1941, og etterlot mer enn 23 millioner døde i Sovjetunionen.
I desember i fjor foreslo Russland en vidtrekkende sikkerhetsplan for Europa. Dette ble avfeid, hånet eller undertrykt i vestlige medier. Hvem leste dens trinnvise forslag? Den 24. februar truet president Volodymyr Zelensky med å utvikle atomvåpen med mindre Amerika bevæpnet og beskyttet Ukraina.
Samme dag invaderte Russland – en uprovosert handling som skyldes medfødt vanære, ifølge vestlige medier. Historien, løgnene, fredsforslagene, de høytidelige avtalene om Donbass i Minsk tellet ingenting.
Den 25. april fløy USAs forsvarsminister Lloyd Austin inn i Kiev og bekreftet at USAs mål var å ødelegge den russiske føderasjonen – ordet han brukte var «svekke». Amerika hadde fått den krigen de ønsket, ført av en amerikanskfinansiert og -væpnet stedfortredende bonde i sjakkspillet.
Nesten ingenting av dette ble forklart for vestlige publikum.
Russlands invasjon av Ukraina er useriøs og utilgivelig. Det er en forbrytelse å invadere et suverent land. Det er ingen «men» – bortsett fra ett.
Når begynte den nåværende krigen i Ukraina og hvem startet den? I følge FN, mellom 2014 og i år, har rundt 14.000 mennesker blitt drept i Kiev-regimets borgerkrig mot Donbass. Mange av angrepene ble utført av nynazister.
Se en ITV -nyhetsreportasje fra mai 2014, av veteranreporteren James Mates, som blir beskutt, sammen med sivile i byen Mariupol, av Ukrainas Azov (nynazistiske) bataljon.
I samme måned ble dusinvis av russisktalende mennesker brent levende eller kvalt i en fagforeningsbygning i Odessa beleiret av fascistiske kjeltringer, tilhengerne av den nazistiske samarbeidspartneren og den antisemittiske fanatikeren Stepan Bandera. New York Times kalte kjeltringene «nasjonalister».
«Det historiske oppdraget til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket,» sa Andreiy Biletsky, grunnlegger av Azov-bataljonen, «er å lede verdens hvite raser i et siste korstog for deres overlevelse, et korstog mot de semittledede Untermenschen . ”
Siden februar har en kampanje med selvutnevnte «nyhetsovervåkere» (for det meste finansiert av amerikanere og briter med koblinger til regjeringer) forsøkt å opprettholde absurditeten om at Ukrainas nynazister ikke eksisterer.
Airbrushing, en gang assosiert med Stalins utrenskninger, har blitt et verktøy for mainstream journalistikk.
På mindre enn et tiår har et «godt» Kina blitt airbrushet og et «dårlig» Kina har erstattet det: fra verdens verksted til en spirende ny Satan.
Mye av denne propagandaen har sin opprinnelse i USA, og overføres gjennom fullmektiger og «tenketanker», som det beryktede Australian Strategic Policy Institute, stemmen til våpenindustrien, og av journalister som Peter Hartcher fra The Sydney Morning Herald , som har stemplet de som sprer kinesisk innflytelse som «rotter, fluer, mygg og spurver» og foreslått at disse «skadedyrene» skal «utryddes».
Andriy Beletsky, sjef for det spesielle ukrainske nynazistiske politiregimentet Azov, med frivillige i 2014. (My News24, CC BY 3.0, Wikimedia Commons)
Nyheter om Kina i Vesten handler nesten utelukkende om trusselen fra Beijing. Airbrushed er de 400 amerikanske militærbasene som omgir det meste av Kina, et væpnet halskjede som strekker seg fra Australia til Stillehavet og Sørøst-Asia, Japan og Korea. Den japanske øya Okinawa og den koreanske øya Jeju er som ladde våpen rettet mot det industrielle hjertet av Kina. En tjenestemann i Pentagon beskrev dette som en «løkke».
Palestina har blitt feilrapportert så lenge jeg kan huske. For BBC er det «konflikten» av «to narrativer.» Den lengste, mest brutale, lovløse militære okkupasjonen i moderne tid nevnes ikke.
Det rammede folket i Jemen eksisterer knapt. De er medieumennesker. Mens saudierne lar det regne med sine amerikanske klasebomber ved hjelp av britiske rådgivere som jobber sammen med de saudiske måloffiserene, opplever mer enn en halv million barn i landet sult.
Denne hjernevaskingen ved utelatelse er ikke ny. Slaktingen under første verdenskrig ble undertrykt av journalister som ble fikk adelstitler for sin taushet. I 1917 betrodde redaktøren av The Manchester Guardian , CP Scott, statsminister Lloyd George: «Hvis folk virkelig visste [sannheten], ville krigen bli stoppet i morgen, men de vet ikke og kan ikke vite det.»
Å nekte å se mennesker og hendelser slik de i andre land ser dem, er et medievirus i Vesten, like ødeleggende som Covid. Det er som om vi ser verden gjennom et enveisspeil, der «vi» er moralske og godartede og «de» ikke er det. Det er et dypt imperialistisk syn.
Historien som er en levende tilstedeværelse i Kina og Russland blir sjelden forklart og sjelden forstått. Vladimir Putin er Adolf Hitler. Xi Jinping er Fu Man Chu. Episke prestasjoner, som utryddelsen av ekstrem fattigdom i Kina, er knapt kjent. Hvor perverst og ekkelt dette er.
Når vil vi tillate oss selv å forstå? Å trene journalister i fabrikkstil er ikke svaret. Det er heller ikke det fantastiske digitale verktøyet, som er et middel, ikke et mål, som en-finger-skrivemaskinen og linotypemaskinen.
De siste årene har noen av de beste journalistene blitt lempet ut av mainstream. «Defenestrert» (kastet ut av vinduet, o.a.) er ordet som brukes. Plassene som en gang var åpne for mavericks, for journalister som gikk på tvers, sannhetsfortellere, er stengt.
Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Julian og WikiLeaks kunne vinne lesere og priser for The Guardian , The New York Times og andre selvviktige «rekordpapirer», ble han feiret.
Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og karakterdrap på Julian, ble han gjort til en folkefiende. Visepresident Joe Biden sammenlignet ham med en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»
Den påfølgende kampanjen med overgrep og bakvaskelse mot Julian Assange – FNs rapportør for tortur kalte det «mobbing» – brakte den liberale pressen til sitt lavmål. Vi vet hvem de er. Jeg tenker på dem som samarbeidspartnere: som Vichy-journalister.
Når skal ekte journalister stå frem? En inspirerende samizdat finnes allerede på internett: Consortium News , grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthals The Grayzone , Mint Press News , Media Lens, DeclassifiedUK, Alborada, Electronic Intifada , WSWS , ZNet , ICH, CounterPunch , Independent Australia , arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.
Og når vil forfattere stå opp, slik de gjorde mot fremveksten av fascismen på 1930-tallet? Når vil filmskapere stå opp, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere stå frem, slik de gjorde for en generasjon siden?
Etter å ha ligget i 82 år i et dypt bad av rettferdighet som er den offisielle versjonen av siste verdenskrig, er det ikke på tide at de som er ment å holde oversikten erklærer sin uavhengighet og dekodet propagandaen? Det haster mer enn noen gang.
Denne artikkelen ble først publisert på ConsortiumNews.
Innlegget er hentet fra Steigan.no
Forsidebilde: René Magritte
81 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 81 ganger.
Post Views: 40
