Derimot: Israel fikk hemmelig informasjon fra IAEA (atomenergibyrået). Var lederen for IAEA i lommene på Israel? – Derimot
derimot.no:
ISRAEL-IRAN-RELASJONENE SOM BLE SKJULT FOR DEG
av Thierry Meyssan
Konfrontasjonen mellom Israel og Iran samsvarer overhodet ikke med bildet som presenteres av media. Dens røtter ligger i en periode før den islamske republikken og har ingen forbindelse med byggingen av en atombombe. Dagens utbrudd er ment å skjule ugjerningene til argentineren Rafael Grossi, direktør for Det internasjonale atomenergibyrået.
Her er vi nå: konfrontasjonen mellom Israel og Persia har begynt. Dens opprinnelse ligger ikke i den islamske republikken, men i det som gikk forut for den. Denne krigen forventes å vare til en av motstanderne er utslitt.
For å forstå hva som skjer og unngå å bli offer for en av de to offisielle narrativene som maskerer problemets realitet, er det nødvendig å ta flere skritt tilbake i tid.
IRANS FIENDER I DET 20. ÅRHUNDRE
Alle demonstrasjoner i Iran mot eksterne fiender ender med det uunngåelige «Død over Storbritannia! Død over USA! Død over Israel!» Det er et rop som kommer fra dypet av persernes lidelser siden første verdenskrig.
• Faktisk, mens vi i Vesten er uvitende om det, var Iran offer for det største folkemordet under første verdenskrig i 1917-1919 [1]. Mellom 6 og 8 millioner mennesker døde av sult av en befolkning på 18 – 20 millioner, eller mellom en fjerdedel og en tredjedel av iranerne. Iran, selv om det var nøytralt, ble knust av de britiske hærstyrkene, mot et bakteppe av rivalisering med bolsjevikene og osmanerne. Denne grusomheten har etterlatt seg et traumatisk minne som fortsatt er veldig til stede i Iran [2]. Det er ingen tvil for en iraner om at Storbritannia er landets hovedfiende.
• Britene, som hadde kolonisert Iran bak en av landets offiserer, Reza Shah (1925-1941), styrtet ham for å plassere sønnen hans ved makten, Mohammad Reza Pahlavi (1941-1979). I bakgrunnen plyndret de landets olje. Men i 1951 valgte sjahen Mohammad Mossadegh som statsminister. Sistnevnte nasjonaliserte oljen til Londons fortred. Dette førte til en krangel der britene gjorde et ondsinnet angrep og en fargerevolusjon som de organiserte ved hjelp av USA. Dette var «Operasjon Ajax» [3]. Det nye regimet ble ikke lenger kontrollert av London, men av Washington. Den amerikanske ambassaden, som installerte telefonen, plasserte avlytningsutstyr på linjene til alle ministrene for å lytte til dem uten deres viten, i sanntid. Dette systemet ble avslørt under revolusjonen i 1978. Iranere er derfor ikke i tvil om at USA er deres andre fiende.
• Da Mossadegh ble styrtet, satte britene general Fazlollah Zahedi i hans sted. Zahedi var en nazist de hadde fengslet i Kairo, men London regnet med at han skulle gjenopprette «orden». Han dannet derfor en hemmelig politistyrke modellert etter Gestapo. Han rekrutterte tidligere nazister til å trene styrken, og flere hundre «revisjonistiske sionister» ble sendt av Yitzhak Shamir (som da jobbet for Mossad) for å overvåke dem. [4] Grusomhetene til SAVAK, det mest forferdelige hemmelige politiet i verden på den tiden, kan fortsatt sees i museet dedikert til det i Teheran. [5] Iranere er derfor ikke i tvil om at Israel er deres tredje fiende.
ISRAELS ENESTE FIENDE I DET 20. ÅRHUNDRE
I motsetning til hva den israelske befolkningen tror etter 25 år med «revisionistisk sionistisk» propaganda, har Iran – verken under Sjahen eller under den islamske republikken – aldri hatt som mål å utslette den jødiske befolkningen i det okkuperte Palestina. Som president Mahmoud Ahmadinejad sa klart og tydelig, var målet å ødelegge staten Israel slik Russland hadde ødelagt Sovjetunionen. [6] Nei, den eneste fienden til staten Israel er den som i 80 år har sabotert ethvert forsøk på fred mellom jøder og arabere: Storbritannia. Som jeg ofte har forklart, da Foreign Office utarbeidet sin plan, The Future of Palestine, i 1915, spesifiserte den at en jødisk stat skulle opprettes i Mandat-Palestina, men at den under ingen omstendigheter skulle være i stand til å sikre sin egen sikkerhet. Det var først to år senere at David Lloyd Georges regjering utarbeidet Balfour-deklarasjonen som kunngjorde etableringen av det jødiske nasjonalhjemmet, og at Woodrow Wilson-administrasjonen forpliktet seg til å skape en uavhengig stat for jødene i det osmanske riket.
Forfatteren av denne teksten, Lord Herbert Samuel, ble britisk høykommissær for Palestina. Som vanlig favoriserte han Jabotinskys «revisionistiske sionister» på den ene siden, og på den andre siden utnevnte han antisemitten Mohammed Amin al-Husseini til stormufti av Jerusalem.
Han ble deretter utnevnt til innenriksminister i Archibald Sinclairs regjering. Denne politikken fortsetter ufortrødent den dag i dag: Storbritannia støtter fortsatt den «revisionistiske sionisten» Benjamin Netanyahu på den ene siden og Muslim Brotherhood, som Hamas er den palestinske grenen av, på den andre.
FORTSETTELSEN AV KONFLIKTEN MELLOM DE «REVISIONISTISKE SIONISTENE» OG IRAN
Umiddelbart etter andre verdenskrig uttrykte USAs president Dwight Eisenhower bekymring for at hans israelske motpart, Chaim Weizmann, skapte et «Stor-Israel», det vil si ikke gjenopprettelsen av Kongeriket Jerusalem (som allerede i stor grad var inkludert i staten Israel), men av det gamle assyriske riket (dvs. fra Nilen til Eufrat). Han ba sin utenriksminister, John Foster Dulles, om å organisere en allianse mellom Syria og Iran for å balansere israelsk innflytelse.
Det var på Washingtons anmodning at den syriske presidenten Adib Shishakli (SSNP) (1953-1954) undertegnet en militær samarbeidsavtale med den iranske herskeren Mohammad Reza Pahlavi 24. mai 1953. [7] Det er derfor tåpelig i dag å fordømme den samme alliansen (nå kalt «Motstandsaksen») bare fordi begge regimene er blitt avkolonialisert.
Likevel er det det vi gjør. I 1979 styrtet president Jimmy Carter sjahen av Iran og hans krav om å dominere Midtøsten ved å anskaffe en atombombe levert av den franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing og hans statsminister, Jacques Chirac. [8] For å erstatte ham, etter råd fra sin sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzeziński, flyttet han imam Ruhollah Khomeini fra Frankrike til Teheran. Israel støttet opprinnelig Iran mot Irak og forsynte dem med våpen etter behov. Tel Aviv organiserte til og med den iranske delen av Iran-Contra-skandalen. Deretter endret de gradvis sin strategi [9] samtidig som de beholdt visse rester fra sjahens periode. Dermed fortsetter EAPC-B-konsortiet, som er halvveis eid av hver av de to statene, selv i dag å drive Eilat-Ashkelon-rørledningen, som er avgjørende for den israelske økonomien. I 2018 vedtok Knesset en lov som straffer enhver publisering om eierne av dette selskapet med 15 års fengsel [10]. Siden den anglosaksiske invasjonen av Irak i 2003, angivelig på grunn av landets rolle i angrepene 11. september 2001, begynte London og Washington å spre rykter om et påstått iransk atomvåpen, akkurat som de hadde gjort om irakiske masseødeleggelsesvåpen [11]. Den gang håpet London og Washington å tvinge Iran til å hjelpe dem mot Irak.
Disse giftstikkene førte til vedtakelsen av FNs sikkerhetsråds resolusjoner 1737 (23. desember 2006) og 1747 (24. mars 2007) [12]. Lederen for den israelske opposisjonen, Benjamin Netanyahu, grep da fatt i denne propagandaen. I tjuefem år fortsatte han å fordømme den «snart forestående» iranske konstruksjonen av en atombombe, selv da Teheran la fram et foreslått resolusjonsforslag i FN om å opprette «en atomvåpenfri sone i Midtøsten» [13].
Uansett forhandlet William Burns (Joe Bidens CIA-direktør på den tiden) i 2013 fram den felles omfattende handlingsplanen (JCPoA) med Iran i Oman på vegne av president Barack Obama. Dette ble iscenesatt på 5+1-møtene (dvs. de fem atommaktene i Sikkerhetsrådet pluss Tyskland) i Genève. Men den ble ikke undertegnet i Wien før to år senere, med USA og Iran som reserverte en lang suspensjon for å inngå et hemmelig ekstra vedlegg.
I et veldig langt intervju [14], like før slutten av sin andre periode, forklarte Barack Obama at han nektet, som en forholdsregel, å hindre Iran i å legge ut på kappløpet om en atombombe, men at han var klar til å gripe inn hvis Teheran skulle forfølge et militært atomprogram. Hans sikkerhetsrådgiver, Susan Rice, erklærte: «Iran-avtalen handlet aldri først og fremst om å forsøke å åpne en ny æra med forbindelser mellom USA og Iran. Den var mye mer pragmatisk og minimalistisk. Målet var helt enkelt å gjøre et farlig land betydelig mindre farlig. Ingen forventet at Iran skulle bli en velvillig aktør.» USAs posisjon [15] har ikke endret seg. President Donald Trump trakk seg riktignok ensidig fra JCPoA og det hemmelige vedlegget som Barack Obama hadde forhandlet fram i løpet av sin første periode, men han nektet bare verbalt å tillate Iran å berike uran, ikke under forhandlingene.
I løpet av denne perioden begynte Iran å mobilisere sjiamuslimske samfunn i Midtøsten for å garantere sin sikkerhet. Deretter, med general Qassem Soleimani, vendte Teheran tilbake til Khomeini-doktrinen om hjelp snarere enn instrumentalisering. Iran hadde gått lens for «proxyer» (stedfortredere) allerede før Israel ødela Hamas, Hizbollah og mange andre. De hadde alle blitt uavhengige.
HENDELSENE SOM UTLØSTE KONFRONTASJONEN
Så skjedde det at Esmail Khatib, Irans etterretningsminister, den 7. juni offentliggjorde en operasjon utført av hans hemmelige tjenester. De lyktes i å stjele konfidensielle dokumenter om Israels atomprogram, akkurat som Mossad i april 2018 hadde klart å stjele iranske dokumenter om deresatomforskning [16].
Den 12. juni vedtok IAEA-styret – under ledelse av Rafael Grossi – en resolusjon [17] der det ble bemerket at «generaldirektøren, som uttalt i dokument GOV/2025/25, ikke kan garantere at Irans atomprogram er utelukkende fredelig.» Det ble derfor vurdert at «Irans tallrike unnlatelser siden 2019 av å overholde sine forpliktelser til å samarbeide fullt ut og i tide med byrået angående ikke-deklarert atommateriale og aktiviteter på flere ikke-deklarerte steder i Iran, som beskrevet i dokument GOV/2025/25, utgjør et brudd på landets forpliktelser i henhold til sin sikkerhetsavtale med byrået i henhold til artikkel XII.C i byråets vedtekter.» Følgelig ble saken henvist til FNs sikkerhetsråd.
Men mens de iranske dokumentene som ble beslaglagt av Mossad ikke avslørte noe militært atomprogram [18], til tross for uttalelser fra Benjamin Netanyahu, stilte de første israelske dokumentene som ble beslaglagt av det iranske etterretningsministeriet spørsmål ved nøytraliteten til Rafael Grossi, direktør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), en argentiner. De avslørte at han hadde overlevert observasjoner fra sin organisasjon til Israel, selv om Israel ikke er medlem. Blant IAEA-guvernørene motsatte Russland, Kina og Burkina Faso seg denne resolusjonen.
Det viser seg at Rafael Grossi allerede har blitt kritisert for sin merkelige taushet under den russiske spesialoperasjonen i Ukraina: han avslørte under en tale på Davos-forumet i 2022 at det ukrainske regimet hadde lagret 30 000 kilo plutonium og ytterligere 40 000 kilo anriket uran ved atomkraftverket i Zaporizhzhia (Saporosje). Så ble det tyst som graven, til tross for russiske innvendinger.
Dagen etter publiseringen av dokumentene beslaglagt av Iran, angrep Tel Aviv Iran. Dette er nøyaktig samme oppførsel som under krigen mot Libanon i 2006. Israel hevdet å handle etter at flere av soldatene deres ble tatt til fange av Hizbollah. I virkeligheten grep de inn for å stanse etterforskning fra det libanesiske politiet og rettssystemet av et stort israelsk spionasje- og terrornettverk i Libanon; etterforskninger som kunne ha ført til en ny tolkning av attentatet på tidligere statsminister Rafic Hariri, som jeg viste i boken min The Terrible Imposture 2 [19].
Oversettelse Monica Sortland
[1] The Great Famine & Genocide in Iran, 1917-1919, Mohammad Gholi Majd, University Press of America (2013).
[2] «8-10 million Iranians died over Great Famine caused by the British in late 1910s, documents reveal», Sadegh Abbasi, Khamenei.Ir, November 4, 2015.
[3] Countercoup, the Struggle for the Control of Iran, Kermit Roosevelt, McGraw-Hill (1979). The British Role in Iranian Domestic Politics (1951-1953), Mansoureh Ebrahimi, Springer (2016). Mohammad Mosaddeq and the 1953 Coup in Iran, Mark J. Gasiorowski & Malcolm Byrne, Syracuse University Press (2004). The CIA in Iran: The 1953 Coup and the Origins of the US-Iran Trade, Christopher J. Petherick, American Free Press (2006). Iran and the CIA: The Fall of Mosaddeq Revisited, Darioush Bayandor, Palgrave Macmillan (2010).
[4] « SAVAK : A Feared and Pervasive Force », Richard T. Sale, Washington Post, May 9, 1977. SAVAK oder der Folterfreund des Westens. Aus den Akten des iranischen Geheimdienstes, Harald Irnberger (1978).
[5] Photographs of Iranian leaders visiting him are used by the Mujahideen to make people believe that the reenacted tortures are carried out by them.
[6] “Reuters participates in a propaganda campaign against Iran”, Voltaire Network, 23 November 2005.
[7] Syria and the United States, David W. Lesch, Westview (1992).
[8] The Carter Administration and the Fall of Iran’s Pahlavi Dynasty: US-Iran Relations on the Brink of the 1979 Revolution, Javier Gil Guerrero, Palgrave Macmillan
[9] The Secret War With Iran: The 30-Year Clandestine Struggle Against the World’s Most Dangerous Terrorist Power, Ronen Bergman, Simon and Schuster (2008).
[10] “Israel and Iran collaborate to exploit the Eilat-Ashkelon pipeline”, Translation Anoosha Boralessa, Voltaire Network, 9 January 2018.
[11] “Who’s afraid of Iran’s civilian nuclear programme?”, by Thierry Meyssan, Voltaire Network, 27 July 2010.
[12] Checking Iran’s Nuclear Ambitions, Henry Sokolski & Patrick Clawson, University Press of the Pacific (2004). Iran and the Bomb: The Abdication of International Responsibility, Thérèse Delpech, Columbia University Press (2009). The Rise of Nuclear Iran: How Tehran Defies the West, Dore Gold, Regnery Publishing (2009). Nuclear Politics in Iran, Judith S. Yaphe, Institute for Nartional Strategic Studies, National Defense University (2010). Nuclear Iran, David Patrikarakos, Bloomsbury (2012).
[13] “Establishment of a nuclear-weapon-free zone in the Middle East”, Voltaire Network, 4 May 2010.
[14] “The Obama Doctrine”, by Jeffrey Goldberg, The Atlantic (USA) , Voltaire Network, 10 March 2016.
[15] Crescent of Crisis: U.S.-European Strategy for the Greater Middle East, Ivo H. Daalder & Nicole Gnesotto & Philip H. Gordon, Brookings Institution (2006). The United States and Iran: Sanctions, Wars and the Policy of Dual Containment, Sasan Fayazmanesh Routledge (2008). US Foreign Policy and Iran: American-Iranian Relations Since the Islamic Revolution, Donette Murray, Routledge (2009). Losing an Enemy: Obama, Iran, and the Triumph of Diplomacy, Trita Parsi, Yale University Press (2017). President Obama and Iran: Engagement, Isolation, Regime Change, Raymond Tanter, Iran Policy Committee (2010).
[16] “Benjamin Netanyahu reveals the «Iranian secret nuclear program»”, by Benjamin Netanyahu, Voltaire Network, 30 April 2018.
[17] «Accord de garanties TNP avec la République islamique d’Iran», Résolution adoptée le 12 juin 2025, à la 1 769 e session, AIEA.
[18] Shock Wave Generator for Iran’s Nuclear Weapons Program: More than a Feasibility Study, David Albright & Olli Heinonen, Foundation for defense of democracies, May 7, 2019.
[19] L’Effroyable imposture 2 : Manipulations & Fake News, Thierry Meyssan, Alphée et Demi-Lune (2007).
«Når vokteren viser seg å være tyven, er ikke lenger låsen verdt noe – bare knusingen av hele safe’en.»
