Derimot: Israel bomber Damaskus. Tyrkia er den egentlige fienden. – Derimot
derimot.no:
Israel bomber Damaskus.
Vi har hentet dette innlegget fra Moon of Alabama. Det gir et helt annet perspektiv på situasjonen i Syria enn det som formidles i våre medier – i den grad de i det hele tatt omtaler et land som nå parteres og ødelegges fullstendig, etter at tyrkisk- og vestligstøttede terrorister tok makten. I Vesten ble dette til og med omtalt som en «frigjøring», etter at vestlige – også norske – sanksjoner i årevis hadde gjort livet uutholdelig for den vanlige syrer.
Knut Lindtner
Redaktør
Israels bombing av Damaskus er rettet mot Tyrkia
I dag (16.07) bombet det israelske luftvåpen hovedstaden i Syria, Damaskus.
I slutten av november 2024 satte al-Qaida i Syria, under ledelse av tidligere IS-leder Abu Mohammad al-Julani (alias Ahmed al-Sharaa), i gang et fremstøt for å styrte den syriske regjeringen. Han ble støttet av Qatar (økonomisk), Tyrkia (militært), USA (etterretning) og Israel (propagandamessig).
Etter mer enn 11 års krig var den syriske hæren i dårlig forfatning. Lønnene var lave, mens prisene hadde skutt i været som følge av sanksjoner. Mange offiserer var blitt bestukket av Qatar for å holde seg passive eller skifte side.
Det russiske luftvåpenet grep inn mot jihadistenes offensiv, men uten bakkestyrker kunne de ikke stoppe fremrykningen. Sjia-militser sendt inn fra Irak av Iran ble bombet av amerikanske fly mens de krysset grensen. Til slutt innså president Assad at han ikke lenger hadde noen hær å kommandere og flyktet. Den syriske staten brøt sammen. Jihadistene erobret Damaskus og har siden styrt landet.
Den syriske motstanden mot Israel opphørte. Israel har siden bombet det som var igjen av den syriske hærens tunge våpen og missilstyrker. Landet er nå ute av stand til å forsvare seg.
Omtrent 700 000 drusere bor i Syria, sørøst for Damaskus og på de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Drusernes religion er en utløper av sjia-islam, men regnes vanligvis ikke som en muslimsk retning.
Etter at al-Qaida tok makten i Syria, beslagla den israelske hæren ytterligere syrisk territorium nær Golanhøydene. Den har forsøkt å vinne druserne over på sin side:
Etter Assad-regimets fall ble det delt videoer på sosiale medier som hevdet at druserne i byen Hader i Quneitra-guvernementet ønsket å komme under israelsk styre. Informasjonen var basert på en uverifisert video med én person som uttalte seg offentlig, og ble gjentatt i etablerte medier. Lokale ledere publiserte 13. desember 2024 en felles uttalelse der de benektet påstandene og fordømte den israelske okkupasjonen av landsbyen. Den syriske druserlederen Sheikh Hikmat al-Hijri fordømte den israelske invasjonen av Syria og understreket nødvendigheten av å støtte Syrias «sosiale og territoriale enhet».
I løpet av den siste uken har det vært økt konflikt mellom de jihadistiske syriske regjeringsstyrkene og drusiske militser. Begge sider har lidd tap. Den israelske hæren grep inn ved å bombe tyngre våpen som den syriske regjeringen forsøkte å flytte nær frontlinjen.
Det hersker ingen tvil om at konflikten mellom druserne og jihadistene ble provosert frem av Israel for å videreføre sin strategi om å sikre seg mer land i Syria og Libanon.
Michael A. Horowitz @michaelh992 – 12:22 UTC · 16. juli 2025
Israels forsvarsminister:
«Signaliseringen i Damaskus er over, nå kommer de smertefulle slagene.»«IDF vil fortsette å operere med makt i Suweida for å knuse styrkene som angrep druserne, inntil de har trukket seg helt tilbake.»
«Våre druserbrødre i Israel: Dere kan stole på at IDF beskytter deres brødre i Syria. Statsminister Netanyahu og jeg, som forsvarsminister, har gitt et løfte – og det skal vi holde.»
I dag slapp det israelske luftvåpenet bomber over det syriske forsvarsdepartementet, nær presidentpalasset og på Umayyad-plassen i sentrum av Damaskus.
Yossi Melman @yossi_melman – 14:05 UTC · 16. juli 2025
(Oversatt fra hebraisk av Grok)
Så langt jeg kan huske, var sist gang luftforsvaret angrep den syriske hærens generalstab under Yom Kippur-krigen i 1973. Dagens dobbeltangrep var spesielt kraftig.Det er vanskelig å forstå hvorfor Israel griper så dypt inn i Syria. Med all respekt for druser-samfunnet i Israel, som er opprørt over kampene mellom regjeringsstyrker og drusere – som for øvrig selv er splittet i spørsmålet om Israel bør involvere seg.
Svaret kan ligge i at Israel gjør det fordi de kan – og oppfører seg som nabolagets bølle. Dette forsterker naturligvis inntrykket av Netanyahu, Katz, Likud, Ben Gvir og Smotrichs evige krigspolitikk.
Israels egentlige mål er ikke å beskytte druserne eller å underkaste den jihadistiske syriske regjeringen.
Dette er åpningsskuddene i en maktkamp mellom den sionistiske entiteten og Tyrkia:
Etter hvert som maktbalansen i regionen forskyves – med Iran på tilbakegang og Israel og Tyrkia som fremvoksende stormakter – er det ikke et spørsmål om det vil oppstå rivalisering mellom Tel Aviv og Ankara, men hvordan. Det er ikke et spørsmål om de ønsker rivaliseringen, men hvordan de vil håndtere den: gjennom konfrontasjon eller ved fredelig forvaltning.
Så lenge Israel mener at dets sikkerhet bare kan garanteres ved å dominere alle naboland som kan utgjøre en trussel – altså de som har evne, uavhengig av hensikt – vil Tyrkias fremvekst som regional stormakt nødvendigvis sette landet i Israels siktekorn, enten det vil det eller ikke. Geopolitikkens krefter kan ikke elimineres. I beste fall kan de temmes.
I dag viste Israel at deres foretrukne måte å håndtere rivaliseringen med Tyrkia på, er å bombe tyrkiske klientstater.
Ankara er ikke fornøyd:
Ragıp Soylu @ragipsoylu – 12:49 UTC · 16. juli 2025
Tyrkias utenriksdepartement:
«Israelske angrep på Damaskus sentrum er et forsøk på å sabotere Syrias innsats for å etablere fred, stabilitet og sikkerhet.
Alle aktører som støtter denne muligheten bør bidra til den syriske regjeringens arbeid for å etablere fred.»
Dagens Syria er en tyrkisk klientstat, med al-Julani som tyrkisk-kontrollert stattholder.
Samtidig som Tyrkias aspirerende sultan, Erdogan, offentlig har fordømt Israels folkemord i Gaza, har han i stillhet samarbeidet med Israel gjennom levering av olje og andre varer.
Han trodde antakelig at han kunne profitere på forholdet, mens han ignorerte den rivaliseringen som uunngåelig følger av både Tyrkias og Israels strategiske ekspansjon inn i Levanten.
Dagens angrep på Damaskus kan ha endret hans kalkyle.
