Derimot: Intervju av Donetsk-innbyggere: «Jeg tror Russland vil frigjøre Ugledar. Da reiser jeg hjem.»

Derimot.no

derimot.no:

Dette er de siste intervjuene fra tilfeldige innbyggere vi møtte på gata i Donetsk. Det er svært ulike holdninger vi kan notere oss at alle gi uttrykk for. Særlig interessant og egentlig ganske grufullt er det den eldre mannen fra Ugledar forteller. Han har altså oppholdt seg i byen, i lang tid i en kjeller, mens byen ble gradvis ødelagt av artilleribeskytning.

Og han skal tilbake når krigen er over. For han er sikker på at den vil bli gjenoppbygget. De forutsetningene intervjuene er gjort under har jeg gjort rede for i en tidligere artikkel.

Knut Lindtner
Redaktør

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og tolk. Det er Anna Jevsejeva som har oversatt alle intervjuene fra russisk til norsk fra lydfiler.

Intervju med to kvinner på gaten i Donetsk

KL: Hvordan er det å ha blitt en del av Russland?

Olga (eldre kvinne): Så langt føler vi ingen lettelse. Denne krigen gir ikke hvile.

Natalja (ung kvinne): Det blir fint når krigen er over.

Olga: Slik at det blir fred i hele verden.

Natalja: I hvilken sammensetning [om de vil være en del av Russland eller Ukraina] – spiller ingen rolle. Bare fred.

KL: Så dere merker ingen forskjell i fra dere ble en del av Russland?

Olga: Vel, på en eller annen måte er det det samme.

KL: Hva ser dere for dere fremover? Hva ønsker dere?

Olga: Fred.

Et fredelig bilde. Soloppgang kl. 0500 om morgenen over Kersh-broen den 31. juli 2023. Bildet er tatt fra jernbanen og vi ser brospennet for biler rett under den lille solen. Foto: Knut Lindtner.

Natalja: Slik at ingen krenker, slik at man kan bevege seg fritt – og det ikke er stengte grenser overalt. Fordi slektningene [våre] er i Ukraina. Vi har ingen i Russland. Alle er i Ukraina – vi kan ikke se noen nå. [Vi ønsker] bare at alt dette roer seg ned.

KL: Hvem mener dere er ansvarlig for krigen?

Olga: Det er vanskelig å si hvem som har ansvaret for dette. Ukraina har selvfølgelig en del av skylden. På mange måter. Og selvfølgelig har Vesten skylden. Egentlig har alle skylden.

Natalja: Det er absolutt unødvendig for sivile å gripe til våpen og dra et sted for å krige. Alt er kunstig skapt.

KL: Er det noe dere vil si til den norske regjeringen som sender våpen til Ukraina?

Olga: Det er ikke den beste løsningen.

Natalja: Man kan ikke oppnå fred med våpen.

Intervju med mann fra Ugledar.

Ugledar er en by hvor det har vært svært harde kamper mellom de russiske og de ukrainske styrkene i lang tid. Slik vi forstår det er byen flatet med jorda og må fullstendig gjenoppbygges etter at krigen er over.

KL: Hva tenker du om sammenslåingen mellom Donbass og Russland?

Vladimir: Vel, du skjønner, dette er allerede klart for alle. Dette er ikke noe å diskutere. Man trenger ikke engang å stille slike spørsmål.

AJ: Men du har jo noen følelser [i forbindelse med det]?

Vladimir: Naturligvis!

AJ: Det er det vi er interessert i, hva du føler...

Vladimir: Selv kommer jeg fra Ugledar… Den er helt ødelagt. Jeg dro fra Ugledar den 20. mars. Her er 50 kilometer til Ugledar. Men det finnes ingen Ugledar som en by.

Byen hadde knapt 15 000 innbyggere før krigen startet. Bildet er tatt 23. april i år.

KL: Det var harde kamper der?

Vladimir: Det var ingen kamper der. De [ukrainske styrker] ødela byen spesielt. Jeg hadde en leilighet i 9. etasje – Pavlovka, Pretsjistovka [jeg tror at det er det han kunne sett fra 9. etasje, overs.]. I et halvt år, dag og natt, så jeg dette interessante bildet. Hvordan var kampene. Den ukrainske «ærefulle» hæren organiserte dette engelske psykiske angrepet som var utarbeidet i 1943. Artilleri, BM-21 «Grad» var plassert rundt Ugledar på minst 4-6 punkter [steder]… Det mest interessante er disse bombekasterne 82 mm [82-BM-37] fra alle kanter… De flyr [så spesielt]… Det gjør ikke så mye skade som det påvirker menneskers psyke. Og dette kom fra alle kanter. De kjenner koordinatene sine og skyter av hele sitt hjerte…

KL: Jeg trodde Ugledar var fortsatt en ukrainsk by?

Vladimir: Den er ukrainsk nå. Jeg dro derfra den 20. mars. Jeg tilbrakte mer enn ett år under beskytning. Fra den 9. [etasje] betraktet jeg, så fra den 8., fra den 7. – alt var gjennomhullet. Det var Ingenting levende tilbake. Det er minst 10 prosjektil hver hundre kvadratmeter – en tredjedel av dem har ikke eksplodert. De ligger der fortsatt. Den ukrainske hæren ødela bevisst ikke bare byen, den brente alt – både jorden og alt i verden, slik at det ikke skulle være noe levende tilbake.

KL: Så alt er flatet med jorden?

Her står det kanskje noe tilbake selv om det ikke lenger kan brukes. Foto: Knut Lindtner

Vladimir: Det er jo så svære hull der! Ikke flatet. I Pavlovka ble kvegbestanden – mer enn tusen – for det meste ødelagt. Dette er landsbyen Pavlovka, Nikolskoje, det er kirker, klosteret – det er ingenting [der lenger]. Pavlovka ble snudd opp og ned ti ganger for øynene mine. Vil det være nok? Nei, de snur den opp ned igjen. Den «ærefulle» ukrainske hæren. Jeg ble lei av det. Soldatene der er ukrainske… Og jeg har en orden, jeg har to medaljer. De ble lei av meg – de tok meg for å skyte. De sier: vi er lei av deg, fordi du er russer. Og du må snakke det ukrainske språket. Og jeg sier: hvorfor trenger jeg det hvis jeg er russisk? Jeg vil ikke snakke det ukrainske språket.

Stort sett skiftet de hele tiden… Gutta kommer, og jeg var den eneste igjen i høyblokken. 72 leiligheter, og jeg ble alene og bodde i kjelleren i 4 måneder med levende lys.

KL: Ingenting å spise og drikke?

Vladimir: Det var masse mat! Masse! Du går inn i hvilken som helst leilighet – alt er ødelagt… Humanitær hjelp har jeg noen ganger fått, noen ganger ikke, jeg la den inn i en tønne – alle leilighetene ble ødelagt. Så jeg ble alene, og de kom bort til meg og sa – la oss ta deg bort herfra ut, her er det ikke lenger mer å hente for deg. Så de tok meg med til Kurakhovo, bosatte meg der. Dagen etter kom bussen.

KL: Tror du denne byen blir gjenoppbygget?

Vladimir: Naturligvis! Jeg tror på det!

Så jeg gikk inn i minibussen «Kurakhovo-Donetsk». Gjennom Kiev, Warszawa, Litauen, Latvia, Pskov, Moskva. Totalt 6000 kilometer. Til tross for det er 50 kilometer herfra (Fra Donetsk hvor vi intervjuer han, red.) til Ugledar. Og jeg kjørte i en uke. Og jeg var den yngste på bussen. Jeg er 66 år gammel. Jeg kjørte en uke. Vi trodde det ikke ville bli noen ende på det. Og jeg stoppet i Rostov-omdrådet (30 mil fra Donetsk, red.) på Likhovskoj, før jeg nådde endelig kom frem hit etter enda 300 kilometer.

Rostov ved Don har 1,1 millioner innbyggere. Her er foto tatt i den moderne jernbanestasjonen i byen.

Jeg ble møtt der av barna – to døtre. En av dem bor i Murmansk- omdrådet, den andre i Rostov-omdrådet. Og den yngste datteren var her i Ugledar folkeartist [høy utmerkelse], sangerinne. Og de [ukrainere] trenger ikke noe, og de er ikke stolte av noe. Jeg har også status som krigsinvalid. Jeg bodde i Rostov-omdrådet i min svigermors hus i fire måneder. Jeg var ikke flyktning, for jeg kom selv av eget initiativ. Jeg fikk ikke hjelp fra noen. Jeg trengte det vel heller ikke. Og så ble jeg lei av det der. Jeg ønsker meg hjem, tilbake til Ugledar.

Jeg tror de vil frigjøre den en dag. Og for tre dager siden kom jeg hit. I Rostov-omdrådet, skaffet jeg meg russisk pass, pensjon. Her ble jeg møtt på en eller annen måte, ble bosatt i Kijevskij-omdrådet [av Donetsk] – der de skyter hver dag. Det var ingen nett der. Jeg bestilte internett. Jeg tok kontakt med datteren min. Og alle ringer: hvordan har du det, hvor er du, hva gjør du? Og jeg fortsetter min reise. Vel, det er 50 kilometer igjen. Jeg tror russerne vil jo frigjøre vår Ugledar. Og jeg reiser hjem.

Forsidebilde: Anna Jevsejeva

Tidligere artikler fra reisen til Donbas og Krim:

Les artikkelen direkte på derimot.no