Derimot: IMF og Verdensbanken: De samarbeider med korrupte regjeringer for å innføre nyliberal markedsøkonomi. – Derimot
derimot.no:
Av professor Patrick Bond
I slutten av august uttrykte BRICS+-samlingen i Johannesburg, Sør-Afrika, bekymring om at noen av verdens mest tyranniske regimer forener seg og potensielt kommer «Vesten» i møte, delvis på grunn av Verdensbanken (WB) og IMFs brutale lånebetingelser. Fem av de seks nye medlemmene i BRICS+ er fra Midtøsten og Afrikas horn, inkludert farlig forgjeldede Egypt og Etiopia, mens et annet nytt medlem, Argentina, også er under Washingtons jerngrep.
Hva er det med Washingtons finanshus som gjør det så vanskelig for WB og IMF å bryte mønsteret av intra-elite korrupsjon? Det ekstreme presset for geopolitikk kveler ganske sikkert finansetikken, for som økonomen Rudiger Dornbusch sa i 1998: «IMF er et verktøy for USAs økonomiske utenlandspolitikk», et problem som ikke vil forsvinne når Washington både beholder vetomakt over bankens og fondets politikk og prosjekter. Som med den nylige skandalen der USA brukte sin makt hos IMF, for å fremskynde et lån på 2 milliarder dollar til Pakistan, i bytte mot sistnevntes 900 millioner dollar akutte våpenforsyning til Ukraina, det er bare det siste tilfellet.
Men det er en dypere grunn til vedvarende korrupsjon: Spredning av nyliberal markedsideologi.
For et dusin år siden dukket IMF og Verdensbanken opp når Nord-Afrika var på randen av kollaps. I 2011 ble millioner av pro-demokratiske demonstranter i Tunisia, Egypt, Libya og Algerie brutalt behandlet av tyranniske og ultrakorrupte regimer. Bak kulissene i hvert enkelt tilfelle var tjenestemenn fra Verdensbanken og IMF, som støttet og finansierte økonomisk urettferdighet, selv om innstrammingene la et uutholdelig press på samfunnet. Mest beryktet var Strauss-Kahn, som i 2008 ble feiret av den tunisiske tyrannen Zine El Abidine Ben Ali. IMF-sjefen fikk den tunisiske republikkens orden for hans «bidrag til å forsterke økonomisk utvikling på globalt nivå».
Og i Egypt, der Hosni Mubaraks diktatur og militærkapitalistiske regime tok opp store lån, berømmet IMFs artikkel «IV-konsultasjon», regimet i Kairo i 2010 for «nøkkelreformer – som en økning av momsen og utfasing av energisubsidier». Det var fortsatt behov, hevdet IMF, for «avgjørende handlinger», med å «gjenoppta privatisering og øke rollen til strukturerte offentlig-private partnerskap».
Overholdelse av det nyliberale markedsøkonomi-dogmet, betydde at i det året som den demokratisk valgte egyptiske Mohamed Morsi (2012-2013) var president, før han ble avsatt i et militærkupp, krevde IMF at Kairo droppet mat- og drivstoffsubsidier i bytte mot et lån på 4,8 milliarder dollar. Morsi innså at hvis han tok et slikt skritt, ville det risikere en ny start av «Den arabiske våren». Til og med hans etterfølger, general Abdel Fattah El-Sisi, som ble innsatt i et kupp, men som i 2018 senere ble formelt valgt, fikk tre redningslån fra IMF. I 2023 var de tre milliarder dollarene som tyrannen ba om fra IMF, betinget av ytterligere privatisering, og deregulering av valutakontroll.
Historien var opprinnelig lik Tunisias; IMF-betingelser om privatisering ble pålagt lån i 2013 (1,7 milliarder dollar) og 2016 (2,8 milliarder dollar). Men i 2023, da fagforeningsfolk motsatte seg den IMF-mandatiserte restruktureringen av 100 statlige selskaper og kutt i sosiale subsidier, avviste president Kais Saied til slutt ytterligere 2 milliarder dollar i lån fra IMF som «redningsstøtte», på grunn av tap av suverenitet.
Sør-Afrikas korrupte regjeringer, finansiert av IMF og WB
I sør-Afrika var IMF og Verdensbanken ekstremt sjenerøse långivere til apartheidregimet – som begunstiget multinasjonale bedrifters gruveinteresser – og i 1993 ble et lån på 850 millioner dollar gitt på betingelse av at det ble innført nyliberal markedspolitikk. Verdensbankens økonomer var avgjørende for å forfatte Mandelas «strukturelle tilpasningsprogram» fra 1996, som hadde som mål å dekke over den resulterende ulikheten, som var verdens verste.
I 2010 ga Verrdensbankens et lån på 3,75 milliarder dollar for et kullkraftverk på 4800 MW, den avgjørende finansieringen av produsenten Hitachis erobring av det regjerende korrupte partiet, selv om bankens president Robert Zoellick i 2007-2012 var fullstendig klar over korrupsjonen. Da Hitachi ble tiltalt i 2015 i henhold til Foreign Corrupt Practices Act, hevdet bankens visepresident Leonard McCarthy ulogisk at ingen bankmidler var berørt. Dessuten, mens ekstrem strukturell korrupsjon ble avslørt i den sørafrikanske staten – inkludert dens svindelbefengte helsedepartement – tilbød IMF og banken allikevel store lån i 2020-2022 for å finansiere covid-19-tiltakene.
På IMFs vårmøte i april 2011, under Strauss-Kahns siste pressekonferanse, spurte en journalist om det nordafrikanske opprøret: «Frykter du for at det kommer en ytre venstrebevegelse som et resultat av dette?». En selvtilfreds Strauss-Kahn sa: «Godt spørsmål. Det er alltid denne risikoen, men jeg er ikke sikker på at det vil skje». Inntil det gjør det, virker det som om IMF og Verdensbankens system for å innføre nyliberal markedsøkonomi i uland, er ugjennomtrengelig for virkelige reformer.
Fra Global Research, publisert 30. april 2025.
Oversatt av Northern Light fra engelsk og forkortet. Linker i originalartikkelen.
Patrick Bond er professor ved University of the Western Cape School of Government.
Originalartikkel: The IMF and World Bank Talk “Good Governance” but Walk with Corrupt Governments
