Derimot: Ikke til det norske folk. Våre politikere sin lojalitet er til EU. – Derimot
derimot.no:
EU-krav om 500.000 ekstra i utgifter for boligeiere
Av Jan Christensen
Juni er måneden for raske og ofte lite gjennomarbeidede stortingsvedtak. Stortinget skal ha ferie, og mye skal bankes igjennom. Noen ganger på seine nattemøter der representantene er mer søvnige enn ellers. På kommende fredag skal tre «grønne» EU-direktiver behandles. Disse førte til regjeringskrise i januar og vil – når de nå høyst sannsynlig blir vedtatt med simpelt flertall – presse vårt land ytterligere inn i EU-folden.
For nordmenn flest vil de snarere bety forverringer enn forbedringer.
Da EØS-avtalen som ble vedtatt med knappest mulig flertall og uten at velgerne fikk si sin mening, trådte i kraft 1.1.94, håpet ledelsen i både Arbeiderpartiet, Høyre og Framskrittspartiet at den raskt skulle erstattes av fullt EU-medlemskap.
Sånn gikk det ikke.
Folkeavstemninga seinere på året, ga nok en gang klart nei-flertall.
Men: Framfor å si opp EØS-avtalen, som ville vært en naturlig følge av folkets nei, gikk våre største partier inn for å styrke den. Sånn at vi skritt for skritt, via bakdøra, kunne lures inn i EU.
Oppskriften har vært vellykket. Fra opprinnelig å være en avtale om tollfri markedsadgang for industrivarer («indre marked»), griper den stadig inn på flere områder. Vår selvbestemmelse svekkes.
En viktig grunn til at mange tvilere sa ja til EØS-avtalen, var at den ga oss vetorett. Vi kunne reservere oss mot fremtidige EU-lover. Det vil si nekte å innlemme de i vårt lovverk.
Fasit etter 31 år er lite oppmuntrende. Reservasjonsretten har kun blitt brukt en eneste gang, etter press fra fagbevegelsen. Stoltenberg-regjeringa sa nei til å avskaffe Postens monopol på brevsendinger under 50 gram. Kort tid etterpå fikk Høyre og Fremskrittspartiet regjeringsmakt, opphevde brev-reservasjonen – og ødela Postverket!
Siden 1994 har rundt 14.000 nye EU regler blitt tatt inn i vårt lovverk, ofte ukritisk. Våre politikere har vært langt mer lydhøre overfor Brussel enn EUs egne medlems-stater. Direktiver er blitt innført raskere, våre politikere har vært mer forståelsesfulle og samarbeidsvillige:
- EUs fjerde jernbanepakke – som har skylda for mye av dagens jernbanerot – er innført i Norge, men lagt på is i flere av medlemslandene.
- Datalagringsdirektivet måtte skrotes av EU fordi det brøt med grunnleggende borger-rettigheter. Da var det allerede innført i Norge.
De tre direktivene som nå foreslås vedtatt – Fornybardirektivet, Bygningsenergidirektivet og Energieffektiviseringsdirektivet – er alle deler av noe mer. Sier vi først ja, vil nye krav følge. Sånn er EUs praksis: Stadig mer påtrykk for ytterligere integrasjon. Gradvis begrensning av nasjonal selvstendighet og økt byråkratimakt.
Verre er at direktivene ikke har noe med EUs indre marked å gjøre, og at de er lite aktuelle for et Norge som har kommet mye lengre på disse områdene enn EU.
Når Jonas Gahr Støre presser på for å få direktivene vedtatt, er det fordi han er erklært EU-tilhenger. Kanskje har han også et personlig ønske om fremtidig rolle i EU-byråkratiet? Som regjeringspartner var Senterpartiet en hindring. Nå er det fritt fram med Høyre som støttespiller.
Fornybardirektivet krever større bruk av fornybar energi. Det opprinnelige kravet var 20% innen 2020. Nå er kravet 42,5% innen 2030. Det betyr nær dobling i forhold til dagens tall.
Selv har Norge med nærmere 80% fornybar energi, forlengst overoppfylt målet. Derfor ivrer EU for at vi skal «implementere» direktivet. Norge skal hjelpe et energipolitisk mislykket EU til å nå sine målsettinger.
Både gjennom økt strømeksport, og gjennom å tillate at EU-land kan bygge store vann- og vindkraftverk i Norge. Saksbehandlingstiden for konsesjon skal reduseres til maksimum to år, og lokal selvbestemmelsesrett skal kunne overstyres.
Direktivet krever også at vi engasjerer oss på felter som hydrogenutvinning og vindkraftutbygging til havs. Sånne prosjekter vil kun være lønnsomme ved varig høye strømpriser.
Opprinnelsesgarantiordningen som oppmuntrer til kjøp av fornybar energi, videreføres og utvides. For norsk industri som allerede bruker fornybar energi, er dette unødvendig fordyrende.
Når direktivet godtas må Norge følge EUs mål og prioriteringer. EUs eget energibyrå, ACER, har siste ordet. Europas høye strømpriser vil importeres, og vi risikerer tomme vannmagasiner.
Bygningsenergidirektivet handler om energieffektive hus. Fra 2030 vil nullutslipp være kravet til nybygg, mens eldre boliger vil måtte oppgraderes. Huseiere som ikke følger de nye standarder, må påregne sterkt boligprisfall.
DnB regnet i fjor ut prislappen, og fant ut at boliger i de laveste energiklasser, E og F, måtte påkostes for opptil en halv million kroner. For vanlige borettslagsleiligheter kunne prislappen bli inntil 100.000 kroner.
Rundt fjerdeparten av våre boliger er i laveste energiklasser. En annen fjerdepart antas å fylle kravene.
En viktig innvending er at direktivet er lagd etter standarder som har lite til felles med norske byggetradisjoner og klima. Med rimelig elektrisk oppvarming har vi allerede nullutslipp. Hvorfor da innføre krav som vi klarer oss utmerket uten, og som vil gjøre enda flere boligeiere til gjeldsslaver?
Energieffektiviseringsdirektivet har som mål å bruke mindre energi ikke bare i bygg, men også i transport og industri. I 2023 vedtok EU 12% reduksjon fram til 2030. Norge har allerede iverksatt mange sånne tiltak, bl.a. gjennom energieffektivisering i nybygg og storsatsing på elbiler og hydrogenferger. Direktivet særpreges av utallige målsystemer, inspeksjoner og andre kontrollordninger. Det ene mer kostbart og byråkratiserende enn det andre.
Om det for eksempel betyr installering av målere som viser strømforbruk i sanntid – noe vi hadde i Norge lenge før EØS-avtalen så dagens lys – er heller tvilsomt. Til tross for effektiviseringstiltak, tjener altfor mange grovt på høyt energiforbruk. Deres lobbymakt i Brussel må ikke undervurderes.
Alle tre direktivene er ledd i EUs grønne skifte. De er kostbare, og nødvendigvis fulle av innebygde smutthull. Hvordan skal ellers et Europa som nå bruker stadig flere euromilliarder på opprustning og våpenstøtte og færre på velferd til egen befolkning, klare sine ambisiøse mål?
Hvordan kan krig og ødeleggelser harmonere med økt miljøbevissthet?
For EU er Norge gull verdt som partner. Vi har mer på stell enn EU, og vi har Oljefondsmilliarder og teknologi som Europa sikler etter.
Dessverre har vi også politikere som har større lojalitet til «EU-samarbeidet» enn til det norske folk.
Forsidebildet er KI-generert
