Derimot: Ikke nedrustning og arbeid for en bedre fremtid. Norge prioriterer bomber og granater. – Derimot
derimot.no:
Ingen påskefred
Så blir det heller ikke i år noen påskefred.
Verken på den palestinske Vestbredden, i Gaza eller i Ukraina.
Bombene faller, kampene fortsetter.
Av Jan Christensen
Norge spiller fortsatt fotball med israelerne, dyrker samarbeidsprosjekter, synger sammen i GrandPrix, ser passivt på at bosetningen utvides, og handler israelske varer som før. All lidelse avspores med endeløse akademiske diskusjoner.
Oljefondet er med sine over 200 milliarder kroner, fortsatt den største europeiske investor på de israelsk-okkuperte palestinske områder. Det norske folks framtidige pensjoner knyttes til undertrykking og utbytting, død og fordervelse. Endog med godkjenningsstempel fra fondets Etikkråd med den aldri hvilende Cecilie Hellestveit
Mot Russland derimot, vårt naboland som aldri har truet oss – bare bidratt til vår frigjøring – er situasjonen omvendt. Her er det full politisk, økonomisk og kulturell boikott. I tillegg sprøyter Norge – som ikke en gang har råd til et fåtalls millioner for å bevare noen få grendeskoler – milliarder av kroner inn i vedlikehold og utviding av en krig som ikke kan vinnes. Norge troner nå fremst i NATO, i selskap med tre rasistiske baltiske stater og to undertrykkende gamle kolonimakter, Storbritannia og Nederland.
Det er viktig å drøfte NATOs – og Stoltenbergs – rolle i krigen i Ukraina. Hvorfor den ikke ble avverget, hvorfor den nå fortsetter, og hvordan hindre at den i verste fall kan ende med atomvåpen.
Her er det mange som bør stilles til ansvar.
I 2021 krevde russerne gjensidige trygghetsgarantier, og ba om forhandlinger. De motsatte seg ytterligere NATO- ekspansjon i Sovjetimperiets tidligere kjerneområder. Deres forslag ble latterliggjort få timer etter at det ble fremsatt. Så satte Russland stopper for videre ydmykelse med sin avgrensede «spesialoperasjon». NATO svarte straks med boikott og omfattende støtte til det som ble kalt «Ukrainas frihetskamp».
I de siste månedene har krigens bakteppe blitt ytterligere avslørt, blant annet i New York Times: «The Secret History of the War in Ukraine». Her kommer det fram at krigen i Ukraina i virkeligheten er NATOs krig mot Russland, og at forbredelsene startet lenge før russernes invasjon for over tre år siden. At det er en stedfortrederkrig er også Ukrainas forsvarsminister klar på: Våre soldater dør på slagmarken, NATO sender oss våpnene.
Det finnes ingen fornuftig logikk bak det som nå skjer i Palestina eller i Ukraina.
Israel ville – i en verden basert på folkerettens prinsipper – for lengst ha blitt stoppet i sine forsøk på å utslette Palestina og palestinere. Primært med en fredelig verdensomspennende boikott. En sånn boikott som i sin tid knakk apartheidstaten Sør-Afrika og som satte fri Nelson Mandela.
I 1994 endte han opp som landets første svarte president, 14 år seinere ble han fjernet fra USAs liste over terrorister. I boikotten mot Sør-Afrika gikk Norge i bresjen, og fikk etter hvert med seg stadig flere land.
Når det gjelder Israel, legger vi moralen på hylla. Ingen «alenegang», som Støre kaller det. Mens tusenvis av palestinere drepes av norskproduserte bomber, advarer selv LOs leder mot boikott. Da Norge etter årelang nøling anerkjente det palestinske folks rett til egen statsdannelse, dro Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug på kondolansevisitt til den israelske ambassade og beklagde.
Hennes parti ble sin tid belønnet med pengestøtte fra apartheidstaten Sør-Afrika. Hva får de nå fra apartheidstaten Israel?
I Ukraina bidrar også norske våpen til å sabotere fredsløsninger. Med propagandaløgnen «våpen for fred», føres norsk opinion bak lyset. Vi innbilles at krigen i Ukraina er en kamp mellom demokrati og diktatur, det gode mot det onde.
Sannheten er krigens første offer. Det er det følelsesladde, enkle og historieløse som selger. Forhistoriene undertrykkes. Forskere og andre som velger å gå i mot strømmen, ties i hjel og mobbes.
Mot en sånn ensidig bakgrunn er det norske folks «massive» støtte til Zelensky og tilsvarende demonisering av Putin, høyst forklarlig.
Det sies at Norge har tjent med massevis av milliarder på krigen i Ukraina.
Derfor må vi øke støtten til Ukraina, sies det. Helst med like mye som vi påstås å ha tjent på krigen.
Et enstemmig og krigsglad Storting, har foreløpig bevilget 85 milliarder kroner. I tillegg kommer nærmere en halv million kroner for hver enkelt av de over 90.000 ukrainske flyktninger i Norge. For Venstres Guri Melbye og Høyres Ina Eriksen Søreide er det knapt grenser. Heller ikke når det gjelder å gi skattelette til de rikeste, og skjære ned på folks velferdsytelser. Vår – og andres – krigsstøtte skal betales av vanlige folk, av oss som taper på krigen.
Ikke av de som tjener på den.
Stadig flere i den vestlige verden åpner nå øynene for dette hykleriet og sier nei til fortsatte krigsbevilgninger. Den politiske eliten trues av jordskjelv. Når skal også opinionen her hjemme si at nok er nok?
For noen dager siden vedtok regjeringa – med et samtykkende Storting – ytterligere 10 milliarder til oppretting av en ny ukrainsk brigade.
Hva skal Ukraina med en sånn brigade når de fleste ukrainere vil ha fred? Når vernepliktige flykter utenlands, eller ikke våger seg utendørs – av frykt for å ende opp i kjøttkverna på slagmarken?
Eller skal milliardene brukes til å friste – både egne borgere og utenlandske – til å bli leiesoldater og drepe våre naboer og tidligere frigjørere?
Verv deg – og få en million kroner i året, betalt av den norske stat!
Penger til krig har Norge tydeligvis nok av.
Hva veit vi om åssen de milliarder som hittil er blitt bevilga til Ukraina har blitt brukt? Hva har gått til å trygge forholdene for sivile? Hvor mye har gått til luftvern? Til annet militært utstyr? Til offensive våpen? Hvor mye er brukt til luksusbiler og luksusforbruk, reiser og feriesteder i utlandet for Ukrainas korrupte elite?
Finnes det noe regnskap, eller forsvinner alt i et bunnløst hull?
Med gambleren Trump som USAs nye president, er det blitt bevegelse både i Ukraina og MidtØsten. I Ukraina vil han ha fred for å spare liv. I MidtØsten vil han bombe palestinerne tilbake til steinalderen og knuse deres fremtidshåp. Sånt sett ikke altfor ulikt tidligere amerikanske presidenter.
Hans fredsønsker i Ukraina fortjener støtte. Da kan ikke vårt svar være økte krigsbevilgninger.
I synet på Palestina må han møtes med størst mulig motstand og alternativ handling.
Her burde Norge vært det moralske kompass som vi en gang var overfor Sør-Afrika. Sånt ville neppe gjort særlig inntrykk på en selvoppnevnt verdenshersker med oppblåst selvbilde, ei heller på våre «venner» i NATO og EU.
Men gjennom eksempelets makt ville vi vist at en annen vei og en annen verden er mulig.
I dag velges bomber og granater framfor slutt på rustningsvanviddet og en bedre framtid for verdens folk.
I morgen?
God påske!
Forsidebildet er KI-generert
