Derimot: Ideologi: Marxistisk virkelighetsforståelse. Del 2. Er en kommunistisk stat mulig?

derimot.no:

Denne artikkelen i 3 deler er for spesielt interesserte. Den tar for noen sider av marxistisk teori og virkelighetsforståelse. Vi har valgt å publisere den fordi det i dag praktisk talt ikke foregår noen diskusjoner om ideologi, altså om verdensanskuelser, hvordan vi oppfatter historien, de sosiale prosessene som driver den eller hvilken retning den beveger seg i.

Vi trenger sårt å komme i gang med å løfte blikket over dag til dag-politikken og snakke mer om hensikten med tilværelsen og hvor vi er på vei. Dette er 2. del.

Knut Lindtner
Redaktør

Del 2 av 3: Å bygge kommunismen i praksis.

Av Kjell Jan Hammer

Sitater fra Lenins bok om Oppbyggingen av Sovjetøkonomien

Den ellevte kongressen til RKP(b) 27. mars til 2. april 1922 

Bind 12 av Lenins utvalgte verker. Moskva 1946.

Sitat av Lenin:

Vi kommunister har fått mange utsetninger, og vi har fått større kreditt enn noen annen regjering noen gang har fått. Selvfølgelig hjelper vi kommunister med å få vekk kapitalistene og godseierne, bøndene setter pris på det, og de har gitt oss mer tid, større kreditt, men bare for en viss tid. Etter det kommer prøven: Kan de styre økonomien like bra som de andre? Den gamle kapitalisten kan det. De kan det ikke. Dette er den første lærdommen, den første hoveddelen av den politiske meldingen fra sentralkomiteen. Vi kan ikke styre økonomien. Det har vi fått bevis for det siste året …

Siste året viste det seg helt klart at vi ikke kan styre økonomien. Dette er den grunnleggende lærdommen. Enten beviser vi det motsatte i året som kommer, eller så vil ikke sovjetmakta kunne eksistere. Og den største faren er at ikke alle skjønner dette. Dersom alle vi kommunister som er ansvarlige tjenestemenn skjønner klart at vi mangler evne til å styre økonomien, at vi må lære helt fra bunnen, da vil vi vinne. Dette er etter min mening den grunnleggende konklusjonen vi må trekke …  

… Og her må vi stille spørsmålet rett frem: Hvor ligger styrken vår, og hva mangler vi? Vi har godt med politisk makt. Jeg tror neppe det er noen her som vil hevde at i det og det praktiske spørsmålet, i den og den forretningsinstitusjon, mangler kommunistene, det kommunistiske partiet tilstrekkelig makt. Det finnes folk som bare tenker på dette, men disse folkene ser håpløst bakover og kan ikke forstå at vi må se fremover. Den viktigste økonomiske makta er på våre hender. Alle de livsviktige storbedriftene, jernbanene osv. Er på våre hender. Tallet på utleide bedrifter er i det hele lite, selv om det er en del noen steder. Alt i alt er det svært lite, sammenliknet med resten. Den økonomiske makta i hendene på den proletariske staten i Russland er helt tilstrekkelig for å trygge overgangen til kommunismen. Hva er det så som mangler? Det som mangler er tydeligvis kultur mellom de lag av kommunister som utfører administrative oppgaver. Om vi tar Moskva med sine 4700 kommunister i ansvarlige stillinger, og om vi tar denne enorme byråkratiske maskinen, denne kjempehopen, må vi spørre: Hvem er det som styrer hvem? Jeg tviler svært sterkt på om det er rett å si at kommunistene styrer denne hopen. For å si som sant er, styrer de ikke, de blir styrt … Min kommentar: De blei styrt av gamle borgerlige og føydale vaner. De hadde på ingen måte lært seg ennå å bli de nye “herskerne”. Ja, de kunne engang ikke styre etter den gamle måten: Den borgerlige og føydale. De hadde ikke den nødvendige kunnskapen. Denne måtte læres. Den proletære måten å styre på, kan bare skapes gjennom langvarig praksis og utprøving. Lenin var fortvilet, men selv om han var alvorlig syk, kjempet han for å gi utviklingen en riktig retning.        

Sitatet av Lenin fortsetter:

De blanda selskapene som vi har tatt til å skape, der russiske og utenlandske privatkapitalister tar del i lag med kommunister, gir oss ett av midlene vi kan nytte for å lære og organisere konkurransen skikkelig og vise at vi ikke er dårligere enn kapitalistene til å få i stand et bindeledd med bondeøkonomien, at vi kan gi han det han trenger, at vi kan hjelpe bonden med å gjøre framsteg selv på det steget han nå står, trass i at han er tilbakeliggende. For det er umulig å forandre han på et kort tidspunkt …

Det er ikke skrevet en eneste bok om statskapitalismen under kommunismen. Ikke engang Marx kom på å skrive ett ord om dette emnet, og han døde uten å etterlate seg en eneste presis ytring eller klar instruks om dette. Det er grunnen til at vi må vinne over vanskene helt på egen hånd …

Statskapitalisme er kapitalisme som vi vil være i stand til å holde i tømmene, og som vi vil være i stand til å sette grenser for. Denne statskapitalismen er knyttet til staten, og staten er arbeiderne, den fremskridende delen av arbeiderne, fortroppen. Vi er staten. Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget … Min kommentar: Så lenge proletariatets revolusjonære diktatur opprettholdes, så har arbeiderklassen uinnskrenket makt, politisk og militært, til å styre samfunnet etter arbeiderklassens politiske målsetninger. Dette er grunnleggende Marxisme. Lenin forsto dette meget godt. 

Uttrykket: Proletariatets revolusjonære diktatur er fra Karl Marx. Marx påpekte at det nye samfunnet starter en ny revolusjon straks arbeiderklassen har sikret seg makten. En revolusjonær (rask) utvikling av det nye samfunnet, for å nå den neste fasen av kommunismen, det høyt utvikla fellesskaps-samfunnet. 

Sitatet av Lenin fortsetter:

Slutt med å filosofere og diskutere om NEP (den nye økonomiske politikken) La dikterne skrive vers, det er det dikterne skal gjøre. Men de som er økonomer de må slutte å diskutere om NEP og få skapt flere selskap. Få undersøkt hvor mange kommunister vi har som kan organisere fremgangsrik konkurranse med kapitalistene … 

Min kommentar: Svært mange iblant vestens kommunister har hatt som «mote» å anklage Deng Xiaoping for å ha ødelagt sosialismen og innført kapitalismen i Kina. Men hva med Lenin? Har de noen gang angrepet Lenin for å ta i bruk kapitalistiske metoder? NEP perioden blomstret og utviklet seg med begeistring frem til 1927. Den sovjetiske arbeiderklassen og selvfølgelig kommunistpartiet begynte for alvor å lærer seg kapitalistiske og effektive- og moderne tekniske produksjonens metoder. De lærte seg å styre i først omgang på borgerlig vis og etter hvert ble den proletariske kulturen også utviklet og nye metoder for styring, kunne utvikle seg. 

Det er mange forhold som tyder på at NEP perioden burde ha vart mye lengre. Det er helt riktig som Lenin skriver: Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget. Hadde Deng Xiaoping kunnskaper om NEP politikken i Sovjetunionen? Deng Xiaoping var i Sovjetunionen like før Lenins død. Alt tyder på at Deng Xiaoping kjente meget godt til lærdommene fra Sovjet. Har dagens KKP lært seg hvordan de skal holde nakketaket på sin egen kapitalisme og finanskapital? Ja alle tegn tyder på det. De har laget sin egen lærebok om hvordan dette skal gjøres. Ja de har også laget sin egen lærebok om hvordan de skal handtere utenlands kapitalisme og finans som opererer i Kina. 

De siste sitatene er fra boken: Oppbygginga av Sovjetøkonomien. bind 12 av Lenins utvalgte verker. Moskva 1946.

Hvorfor viser jeg til alle disse sitatene fra Lenin og RKP(b)

Lenin og bare noen få av de fremtredende kommunistene i Russland forsto dybden i Marx arbeide da han påpekte at det ville oppstå en historisk mellomperiode hvor de økonomiske og politiske samfunnstrekkene fra det gamle kapitalistiske samfunnet måtte utviskes/utfases over tid for så å bli erstattet med et høyt utvikla kommunistiske samfunn. Denne mellomperioden kaller Marx for: Proletariatets Revolusjonære Diktatur som er kommunismens første fase (også kalt: sosialismen). Lenin og hans beste kamerater forsto at denne mellomperioden ville ta lang tid og at en måtte bruke tiden til å lære. Først og fremst lære av den klassen som er blitt styrtet: borgerskapet, nettopp fordi denne kassen hadde både politiske, økonomiske og produksjonsmessige kunnskaper som den unge og ulærte arbeiderklassen selvfølgelig på ingen måte hadde. 

Arbeiderklassen ledet av kommunistene hadde tatt samfunnsmakten fra sitt borgerskap, de satt nå med den politiske, økonomiske og militære makten og kunne derfor starte en ny utvikling av samfunnet i retning av et klasseløst samfunn. Men de måtte lære, lære og lære og de måtte ta store steg i retning av å utvikle samfunnets produktive krefter. De skulle på sikt, bli bedre enn kapitalistene i å drive en bevisst samfunnsmessig produksjon som tjente utviklingen frem til et klasseløst kommunistisk samfunn. Denne produksjonsmessige kunnskapen ramler jo ikke ned fra himmelen og inn i hodene til arbeiderne som arbeider i industrien, den må læres og de første læremesterne blir da de som hadde kunnskap om dette: kapitalistene. Ja de måtte ikke bare lære av kapitalistene de måtte bruke dem og også inngå samarbeide med dem. Lenin påpekte behovet for å utvikle en helt ny type av kapitalisme: Statskapitalisme. Store sterke kapitalistiske selskaper styrt av arbeiderstaten! Ville det være mulig? Ja sier Lenin: Vi har den væpna, politisk og økonomiske makta i staten, vi kan derfor, når som helst, gå inn å styre deres virksomhet slik at det tjener vårt samfunn og vi kan redusere og avvikle dem slik det passer for utviklingen av vårt samfunn. 

Russland var i tillegg, ikke noe idealsamfunn med hensyn til å starte byggingen av et klasseløst samfunn. Russland var i europeisk sammenheng et tilbakeliggende samfunn industrielt og politisk. Oppgaven måtte derfor bli enormt mye vanskeligere enn om det hadde skjedd en proletarisk revolusjon i Tyskland. I tillegg så hadde den kapitalistiske imperialismen utviklet seg kraftig siden Marx og hans kamerater utgav det Kommunistiske Manifestet. Den kapitalistiske imperialismen hadde nå blitt mye kraftigere og farligere. For å vinne frem i kampen for et klasseløst samfunn, var det ikke nok å nedkjempe borgerskapet i eget land, de måtte også nedkjempe den internasjonale kapitalistiske imperialismen. En kamp som ville vise seg å være langt vanskeligere enn å fase ut sitt eget borgerskap. Kapitalismen slo ut føydalismen fordi den kapitalistiske økonomien og den borgerlige kulturen var føydalismen langt overlegen. 

På samme måte må den proletære fellesskapsøkonomien og den proletære kulturen vise seg langt overlegen den kapitalistiske økonomien og den borgerlige kulturen og nettopp på denne måten fase ut borgerskapet som klasse. Lenin og noen få av hans kamerater, forsto dybden og vanskelighetene i denne enorme oppgaven. En slik politisk oppgave, kan ikke sluttføres før det internasjonale proletariatets bevisste klassekamp, har redusert den internasjonale kapitalistiske imperialismen så kraftig, at de har nakketaket på den og redusert den bort for alltid. 

 

Lenin og RKP(b) tok utfordringene i Russland etter revolusjonen, på det dypeste alvor. De søkte etter løsninger som kunne berge revolusjonen og arbeiderklassens stat. De innså straks hvilke situasjon landet var i etter revolusjonen og etter den ødeleggende intervensjons- og borgerkrigen som oppsto. De innså manglene og svakhetene som kunne føre til at revolusjonen mislyktes. De tok ansvar og gikk i bresjen for å finne de nødvendige tiltakene som måtte på plass. Her viste de at de var revolusjonære marxister som forholdt seg til virkeligheten og ikke til romantiske revolusjonære ønsker. Svært mange “kommunister” og “revolusjonære” i Vest Europa nektet å forstå Russlands situasjon og kom ofte med nedsettende og hånlige bemerkninger til de tiltak som kommunistene i Russland iverksatte. Slike “kommunister” og “revolusjonære” kan en knapt nok betrakte som politiske lærlinger og i alle fall ikke som erfarne og innsiktsfulle kommunister. Ofte sprang de i borgerskapets ærend. Lenin tok derfor mange og skarpe oppgjør med disse. Lenin og hans kamerater avslørte grundig og nådeløst tilstanden i Russland, tok ansvar og anviste til nødvendige løsninger. Han viste seg å være en ekte Marxist og Revolusjonær.     

For mange av dagens «kommunister», er Marx ikke problemet, men praktikeren Lenin er det! Mange forstår den dag i dag ikke hvorfor Lenin og RKP (b) måtte ta de tiltak de gjorde. Men husk, mange som oppfatter seg som kommunister, kommer fra bedrestilte hjem dvs. de er intellektuelle/småborgere og de har alltid hatt problemer med den harde virkelighet og drømmer seg så inderlig en annen. En del av disse folka, setter seg ikke inni hva en revolusjonær samfunnsomveltning er og spesielt ikke inn i en arbeiderklasse revolusjon som har som oppgave å avskaffe klassesamfunnet. De ser for seg at straks revolusjonen er sikret, så blomstrer demokratiet (folkestyret). Arbeiderne styrer staten, bedriftene, helse, skole og materielle forhold er sikret og arbeiderkulturen er dominerende i samfunnet. Slike folk kan ikke klassebevisste arbeidere og kommunister ta alvorlig. Slike folk, kan sette rumpa si på det politiske gjerdet, dingle med beina og vente på at arbeidere og undertrykte folk i verdens land har gjennomført sine revolusjoner. Slike folk, kan se på (som ren underholdning) at de revolusjonære nedkjemper den kapitalistiske imperialismen og sitt eget borgerskap. Da, kan disse “folkestyre revolusjonære” hoppe ned fra gjerdet å si Bø! til sitt lands borgerskap som nå er vettskremt og nederlagsdømt. Du verden for noen flotte klassekjempere!   

Friedrich Engels skrev en gang at den Kongetro engelske arbeiderklassen ville bli den siste arbeiderklassen i verden som ville gjennomføre en revolusjon og å innføre kommunismen i sitt land. I dag kan vi kanskje si dette om hele Europa og de angloamerikanske nasjonene. Faren er dessverre at det poetiske nivået i arbeiderklassen i disse landene er blitt så redusert av borgerskapets målbevisste politisk arbeide, at arbeiderklassens organisasjoner og partier er blitt redusert til bare å forsvare seg mot fattigdom og annen elendighet. Her håper jeg at jeg tar feil!   

Den kommunistiske staten har et utall av muligheter til å redusere restene av sitt eget borgerskap og å tvinge imperialismen i kne. Muligheter som ikke var til stede da Lenins skrev boken om Imperialismen, kapitalismens siste stadie. Boken til Lenin er selvfølgelig aktuell også i dag, men den er på ingen måte tilstrekkelig til å vurdere hvordan kampen mot imperialismen kan føres i dag. I dag har vi fem kommunistiske/sosialistiske stater som den antiimperialistiske kampen kan støtte seg på og som utvider voldsomt muligheten til å kunne svekke, redusere og nedkjempe imperialismen. Landene er: Kina, Cuba, Vietnam, Laos og Nord Korea. Jeg tar med Nord Korea selv om mange politiske progressive mener at denne staten ikke kan regnes som kommunistisk/sosialistisk. Jeg anser det politiske systemet i Nord Korea som en meget spesiell form for kommunisme/sosialisme på grunn av de historiske og særegne politiske, økonomiske og kulturelle forholdene som har preget denne delen av Korea etter den Andre verdenskrig. Jeg antar at når den vestlige imperialismen svekkes og samarbeidet mellom Kina og Nord Korea tas opp igjen med full styrke, så vil Nord Korea fremstå som mer åpen og vennlig i forhold til omverden. 

Der er fortsatt noen politiske gnisninger mellom Kina og Vietnam. Opphavet var Kambodsja. Men forholdet har blitt bedre med tiden og Kommunistpartiet i Vietnam er ikke dummere enn at de ser hvilke fordeler utviklingen i Kina medfører for sin egen nasjon. I beste fall, kan en regne med at det er nå fem stater og deres nærmeste samarbeidende nasjoner som kan settes inn i en langvarig og målretta kamp mot imperialismen. I tillegg så vil frigjøringsbevegelser i mer underutvikla nasjoner kunne drive frem sin kamp mer kraftfullt for nasjonal selvstendighet. Husk: Vietnam fikk aktivt støtte både fra Sovjetunionen og Kina. Med aktiv støtte fra antiimperialistisk kamp og aksjoner i utvikla kapitalistiske nasjoner så kan vi i sum ane en antiimperialistisk kamp som langt overstiger Lenins appell. En kamp som er høyst nødvendig og som for første gang kan tvinge imperialismen i kne. 

Ufeilbarlighet

Er kommunistiske partier ufeilbarlige? På ingen måte! Alle kommunistiske partier har gjort og vil komme til å gjøre feilaktige politiske vurderinger i sitt arbeide. Feil og mangler som har og vil medført mindre og mer alvorlige konsekvenser i praksis. Feilaktige handlinger som har rammet eget folk og partimedlemmer. Noen ganger har dette vært basert på manglende kunnskap, men også på raske og overilte vurderinger som har gitt store skader på folk og parti. Et velfungerende kommunistparti har sin styrke i at det er et parti som bygger på materialismen (virkeligheten) og henter inn sin kunnskap og praksis derfra. Kommunistpartiet plikter å lære av egen og andres praksis og kunnskap nettopp i den hensikt å unngå å gjøre feil. Men, materialismen forteller oss at alt i naturen er i endring (utviklingen går ikke på skinner) så nye feil vil bli gjort. Håpet er at feilene blir færre og mindre.

Forsidebilde: Steve Harvey

Post Views: 19

Les artikkelen direkte på derimot.no