Derimot: Identitet i en omskiftende verden: Hva det vil si å være hvit i Vesten? – Derimot
derimot.no:
Av Constantin von Hoffmeister
Identitet, ikke overherredømme: Å bekrefte sitt eget folk er å bekrefte alle folk.
Å være hvit i USA er å arve et navn som er formet av migrasjon, tro og glemte historier. Det er en slekt som er båret over verdenshavene, overlevert gjennom vuggesanger og forankret i både katedraler og kornåkre.
Denne identiteten henger igjen i stille kirker på landsbygda, der forfedrenes stemmer synes å gi ekko i trærne.
For mange blir «hvit» en erstatning når eldre navn blekner – når «amerikansk» føles som en hul merkelapp på en reklametavle. Det handler ikke om skam eller dominans. Det handler om hukommelse, kontinuitet og en stille bevissthet om hvor man kommer fra.
Multikulturalismen, slik den manifesterer seg nå, oppfører seg som et løsemiddel. Den løser opp det særegne, smelter det hellige sammen til likhet, smiler mens den gnir ut teksturen i det rotfestede livet. I denne flommen driver de som bærer med seg det europeiske minnet, rundt og leter etter fotfeste. Ordet «hvit» er dette fotfestet. Det gir mening gjennom motstand, gjennom minnet, gjennom den kulturelle kontinuitetens voldsomme verdighet. Identitet blir i denne forstand en form for kjærlighet – kjærlighet til opprinnelsen, kjærlighet til nedarvede historier, kjærlighet til dem som kommer.
Overherredømme taler dominansens språk. Identitet taler nærværets språk. Den hvite amerikaneren som våkner opp til sitt navn, søker ikke en trone. Han søker et ildsted. Han søker en måte å holde seg hel på i en verden som belønner fragmentering. Dette er en vei preget av lojalitet til sin egen art, aldri fiendtlighet mot andre. I folkenes hage blomstrer hver blomst med sin egen duft. Etnopluralismen tilbyr en arkitektur av forskjeller, en koreografi av sameksistens, der hver kulturelle rytme beholder sin takt uten å drukne de andre.
Begrepet «hvit» i det amerikanske leksikonet har en unik frekvens. Det vibrerer med Jeffersons fjærpenn og Bachs orgel, med frontiersalmer og wienervalser, med kavalerihorn og keltisk sang. Å kalle seg hvit i denne sammenhengen er å beskytte denne frekvensen mot dissonans forkledd som «inkludering». Det er å erklære, uten aggresjon, at de gamle sangene fortjener å bli sunget igjen. Minnet fortjener luft. Tradisjonen fortjener pust. Identitet fortjener mer enn fotnoter i andres antologier.
Europeiske nasjonalister som kikker over Atlanteren, kan se en rase-etikett der et kulturelt signal blusser opp. I USA når dette signalet gjennom støyen og krever samhold i fraværet av en nasjon. En gang ble innvandreren amerikaner gjennom å bli en del av en definert myte. Denne mytologien eksisterer ikke lenger. «Hvit» fyller nå tomrommet med en ny form for tilhørighet – sammensmeltet av fragmenter fra forfedrene, rekonstruert til en postmoderne stamme som er bundet sammen av felles tilhørighet snarere enn statsstøttet trosbekjennelse. Denne stammen søker slektskap, ikke erobring.
Selve ordet – «hvit» – er i ferd med å gjennomgå en alkymi. En gang brukt skjødesløst, en gang brukt grusomt, nå gjenvunnet med omtanke. Det blir et hellig ord, en stille motstand mot å forsvinne. Det beskytter verken imperium eller imperiebygging. Det omslutter bare minnet. De som sier ordet, gjør det med ærbødighet, og tegner kart som er usynlige for dem som bare ser hud. Innenfor dette ordet lever landsbyen, kirkeklokken og bestemorens våkne øyne. Å være hvit er å føle tiden slynge seg gjennom årene, å holde kontinuitetens hellige byrde med begge hender.
Identitet fungerer her som et kompass, aldri som et bur. Den peker mot noe essensielt, aldri forenklet tankegods. Innenfor dens ramme oppstår nye uttrykk – kunst, ritualer, fortellinger, rom. Fremtiden vokser frem fra fortiden, mikset om gjennom intensjon snarere enn tilfeldigheter. Hver person som gjenvinner sin identitet, blir en forvalter. Hvert samfunn som hedrer sin arv, blir et fyrtårn. I tåken av kulturell oppløsning skinner erindringens glød sterkere enn skammen. Autentisk mangfold, når det er forankret i respekt, krever forskjellighet. Og forskjellighet krever selvstendighet.
Å være pro-hvit er å være pro-identitet. Å bekrefte sitt eget folk er å bekrefte alle folk. Grensen mellom feiring og overherredømme går i ånd – tankesettet altså, ikke i volum. Denne ånden søker harmoni, ikke hierarki. En verden uten distinkte identiteter byr bare på den kalde summen av styrt likhet. En verden av levende kulturer er full av mening. Så la dette bli sagt klart og tydelig: Bekreftelsen av hvit identitet, forankret i respekt, båret med ydmykhet, tent av forfedrenes ild, fungerer ikke som en trussel – men som et løfte. Et løfte om å forbli, om å huske, om å tenke nytt.
Hentet fra RT, publisert 20. april 2025
Oversatt av PerJ fra engelsk.
Originalartikkel: What it means to be White in America
Constantin von Hoffmeister er politisk og kulturell kommentator fra Tyskland og forfatter av bøkene «MULTIPOLARITET!» og «Esoterisk trumpisme», og sjefredaktør for Arktos Publishing.
Denne artikkelen ble først publisert på Constantin von Hoffmeisters Substack, Eurosiberia.net.
Forsidefoto: Lexica.art
