Derimot: Hvorfor fraktes migrantene til Italia? Hvorfor sender ikke Norge trygge skip og frakter dem hit? – Derimot

derimot.no:

Jeg skrev denne artikkelen for noen år siden, men den er fortsatt aktuell. Riktignok er folk fra Ukraina i dag prioritert, mens folk fra f.eks. Afrika må sitte på mottak i det uendelige uten å få sakene sine behandlet fordi ukrainere går foran alle i køen.

Men det viktigste er spørsmålet om vi hjelper folk ved å åpne for muligheten til å reise til Europa med en svært usikker fremtid og hvor en øker sosiale spenninger i da landene som må ta imot de som kommer. Og vi ber dem krysse Middelhavet på en farefull reise i stedet for å plukke dem opp i trygge båter fra land de ikke flykter fra. Da er de ikke lenger flyktninger, men migranter.

Knut Lindtner
Redaktør

Om Flyktninger og Migranter.

I forbindelse med hendelsene i Moria-leiren kan det være nyttig å minne om noen enkle fakta og stille noen spørsmål:

Er det noen løsning på den politiske flyktningekrisen å flytte 50 mennesker til Norge? Det kan kanskje være en individuell løsning for noen av disse 50, men er det en politisk løsning?

Løser vi problemet ved å flytte folk til Norge, bortsett fra at vi lett skaper større problemer for oss selv?

Hvorfor stanser vi ikke krigene vi deltar i og som skaper flyktninger?

Hvorfor stanser vi ikke de omfattende økonomiske straffetiltakene mot Syria hvor de fleste kommer fra i dag, og hjelper landet på beina økonomisk slik at folk kan reise hjem igjen?

Problemet kan ikke løses med individuell humanisme.

Vi kan gjerne kalle det flyktninger – for dette dreier seg om mennesker som av en eller annen grunn føler seg tvunget til å forlate hjemmene sine. Men i praksis er det migranter – mennesker som søker et nytt liv. For flyktningstatusen er i praksis borte når de reiser gjennom det ene trygge landet etter det andre.

Hver 122. person på denne planeten er i dag i denne situasjonen og det totale antallet er på rundt 60 millioner. Og tar vi med alle som kan tenke seg å dra til Europa fra Afrika for en ny tilværelse dreier det seg om flere hundre millioner mennesker.

Hvis en har dette tallet i bakhodet forstår en bedre hvorfor det vi har opplevd i Europa bare har vært et vindpust i forhold til den mulige stormen eller flodbølgen som kan skylle over oss.

Vi har ikke aviser eller spaltemeter til å individualisere alle disse menneskene – vi må forholde oss til alle disse enkeltskjebnene samlet. Det betyr at vi må forholde oss til denne katastrofen – for det er det dette er – politisk og ikke individuelt.

I dette menneskehavet er det nok av enkeltskjebner – men ingen har tårer for alle, selv om vi bare skulle gråte en tåre for hver enkel menneskeskjebne.Og i en slik sammenheng må vi spørre oss selv om det å hjelpe noen få tusen som klarer å ta seg frem til Norge, løser noe som helst. Kanskje for de som kommer hit, selv om jeg personlig også tviler på dette av ulike grunner.

Er du analfabet faller du ut av alle sammenhenger. Løfter vi blikket fra de relativt få som er ankommet Norge og ser på de 60 000 000 som står og venter på skyss, forstår vi at dette er et problem som ikke kan løses gjennom den åpne favnen eller ved å invitere alle som ønsker det, inn i huset vårt.

Blikket på alle som er fordrevet skaper et enormt moralsk problem som svært få er villig å formulere: Hvorfor skal vi bare hjelpe de få som vi ser, som står på dørstokken vår – men lukke øynene for alle de vi ikke ser eller hører?

Vi kan late som de ikke er der, men i vår verden er ikke dette mulig. Vi vet de befinner seg et sted der ute og de trenger alle hjelp til å skape seg et liv.

Et annet spørsmål er om flyktningproblemet lar seg løse gjennom flytting. De som mener dette må da anvise hvor de skal flytte til eller helst si at de er villig å ta imot alle. Det er det ingen som gjør. Ingen sier at Norge skal ta imot 60 millioner mennesker – ingen i Norge tør si 600 000 heller.

Flytting på grunn av fattigdom vil lett føre til at fattigdommen flytter med.

Da står en tilbake med et problem og ingen løsning – og et stort humanitært og moralsk problem.  Skal de utvalgte være de som tar seg frem til vår kyst, mens alle de druknende i havet får seile sin egen sjø?

Hva gjør vi med de som organiserer frakten til Europa for å skape en destabiliserende politisk situasjon?

Det er denne dobbeltholdningen som ligger under når vi ligger utenfor Afrikas kyster med båter og sier til folk: «Dere må risikere livet – men kommer dere langt nok ut på havet kan det hende at vi redder dere?»Hvis det er viktig å unngå at folk drukner må vi enten hindre dem i å dra eller hjelpe til med en trygg overfart. Det vi gjør er en håpløs mellomting – det er virkelig moralsk forkastelig.

Nå er det på tide å be de som virkelig har ressurser om å trø til – med å øke arveavgiften for de rikeste – å legge skatt på pengespillerne på børsen – å hente inn milliardene som er gjemt bort i skatteparadisene, med å stanse skatteunndragelsene i milliardklassen – ja, de som virkelig har økonomi til det må nå åpne hjemmene og lommebøkene sine for alle millionene som ønsker et bedre liv.

All erfaring forteller oss det motsatte – de er rike fordi de aldri deler. Derfor tror jeg at vi vil få økende sosial uro fordi «vi» alltid lar de som har dårligst råd betale først. Og det vet alle nederst på den sosial-økonomiske stigen. Og denne moralen er ikke til diskusjon en gang. For det er de ressursterke som bestemmer hva som er tema for diskusjonen og hva vi skal glemme.

Knut Lindtner

Artikkelen har tidligere vært offentliggjort på deriot.no

Les artikkelen direkte på derimot.no