Derimot: Hvordan kontrollere befolkningen? Kontroll av mediene. – Derimot
derimot.no:
Intervju med Udo Ulfkotte.
Kjøpt Journalistikk.
Intervju med Udo Ulfkotte.
Kjøpt Journalistikk.
For å forstå hvordan meningene dannes og hvilken rolle mediene spiller er dette intervjuet av Udo Ulfcotte helt sentralt. Det er lenge siden at mediene var kritiske og enda lenger siden den var «frie» hvis de noen sinne har vært det. De er alltid styrt og kontrollert av noen som har sin agenda, sin hensikt med driften av dem. Selv om hensikten bare er å «tjene penger» betyr det at en er avhengig ikke bare av de som tilegner seg den informasjonen mediene bringer (de som leser, ser eller hører), men i kanskje enda større grad de som annonserer i dem. I dag er det noe få selskapsgrupper (6 i USA) som kontrollerer det meste av den informasjon/underholdning som produseres.
Disse har sine forgreininger gjennom eierskap i datterselskap og aksjer over hele vår del av verden. Den informasjonen, både form og innhold, som disse formidler er ikke nøytral men tjener bestemte formål.
6 medieselskap kontrollerer mer enn 90% av medieinformasjonen i USA. Hvordan er eier-strukturen?
Mange oppdager gradvis, og dette er svært smertelig for mange, at de er ført bak lyset av mediene. F.eks. oppdaget Udo Ulfcotte dette. Det er han vi bringer et 11 år gammelt intervju av her. Situasjonen han beskriver er ikke blitt bedre i løpet av de siste årene – tvert imot. Ulfcotte døde for 9 år siden, men det forandrer ikke på noe av det han her forteller.
Ulfcotte ga ut en bok for noen år siden som het «Kjøpt Journalistikk». Her beskriver han hvordan store deler av de ledende tyske mediene er styrt av CIA – også den avisen han selv jobbet i, dels som redaktør, Frankfurter Allgemeine Zeitung. Dette er en storavis i Tyskland og etter at Ulfcotte hadde utgitt boken sin mistet den mange lesere. Han navnga også en rekke journalister og mediefolk, men ingen – utfra det jeg vet- har stevnet han for ærekrenkelser eller lignende.
Strategien har altså vært: «Ti han ihjel»! Boka hans ble altså fullstendig fortiet i tyske medier – også norske. I Tyskland er den tross dette blitt en bestselger. I Norge – slik jeg har oppfattet det: ingen vet om den. Jeg legger derfor på nytt ut dette åtte år gamle intervjuet som jeg anser som ekstremt viktig hvis en virkelig vil forstå hvilke krefter som styret de oppfatningene av virkeligheten vi får – som smyger «brillene» sine umerkelig på nesene våre. Dette intervjuet har jeg oversatt fra en artikkel på Global Research her: «http://www.globalresearch.ca/how-«>http://www.globalresearch.ca/how- the-cia-infiltrated-germanys-mainstream-media/5408833.
Knut Lindtner
Redaktør
Hvordan CIA infiltrerte Tysklands ledende medier.
Den nederlandske journalisten Eric van de Beek intervjuer en ledende tysk redaktør som lager sensasjon gjennom sine påstander at CIA betaler profesjonelle medarbeidere i tyske medier til å «konstruere fortellinger» som er til støtte for USAs regjerings målsettinger.Den tidligere redaktøren av Frankfurter Allgemeine Zeitung, en av Tysklands største aviser, var i all hemmelighet på lønningslisten til CIA og Tysklands hemmelige tjenester, hvor han produserte nyheter som var bra for USA og dårlig for motstanderne.
I sitt siste intervju påstår Ulfcktte at noen medier er ikke annet enn propagandamaskiner til politiske partier, de hemmelige tjenestene, internasjonale tenketanker og deler av den internasjonale finanseliten.
Etter å ha brutt med disse ulike virksomhetene og organisasjonene som manipulerer nyhetene, sier Ulfcotte, «jeg skammer meg over at jeg var med på dette. Dessverre kan jeg ikke reversere det jeg har gjort.»
Her er noe at det som fremkommer i intervjuet med Ulfcotte:
– Jeg publiserte artikler under mitt navn som var skrevet av CIA, eller andre hemmelige tjenester, særlig den tyske.
– De fleste journalister fra respekterte og store mediekonsern er nært knyttet opp mot Det tyske Marshall fondet, Atlanterhavsbroen (Atlantic-Brücke) eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner… når du først er knyttet opp, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og begynner å samarbeide. De dyrker egoet ditt, får deg til å føle deg betydningsfull og en dag spør de deg om en tjeneste…
– Når jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke.
– Frankfurter her ikke saksøkt meg. De vet jeg har bevis for alt.
– Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om. Hjernevask eksisterer i den forstand at all den informasjon du bombarderes av påvirker deg. De som kontrollerer den informasjonen kontrollerer også hvordan mange mennesker skal reagere
Her er mer fra intervjuet:
I (Eric van der Beek): «Kjøpte journalister», hvem er de?
S (Udo Ulfcotte): Vi snakker om marionetter (puppets on a string), journalister som skriver eller sier det sjefene forteller at de skal gjøre. Hvis du ser hvordan sentrale medier dekker Ukrainakonflikten og du samtidig vet det som foregår, har du et inntrykk av det om skjer. Sjefene i bakgrunnen presser på for en krig med Russland og vestlige journalister tar på seg hjelmene.
I: Og du var en av dem, og nå er du den første som varsler om det som skjer?
S: Jeg skjemmes over å ha vært del av dette. Jeg kan dessverre ikke gjøre det om. Selv om mine overordnede i Frankfurter Allgemeine Zeitung bifalt det jeg gjorde, er ansvaret mitt. Og ja, jeg er den første som anklager meg selv, for å vise at det er mange andre som også skulle ha gjort det.
I: Hvordan ble du kjøpt journalist?
S: Det begynte raskt etter at jeg startet i jobb i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Jeg lærte fort å sette pris på luksuriøse invitasjoner som helt akseptabelt, og å skrive positive artikler i retur. Seinere ble jeg invitert av USAs tyske Marshall Fond til en tur til USA. De betalte alle utgifter og satt meg i forbindelse med amerikanere de ønsket at jeg skulle treffe. Egentlig er de fleste journalistene fra respekterte og store mediekonsern nært knyttet opp mot det tyske Marshall Fondet, Atlantik-Brücke eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner. Mange av dem er til og med medlemmer eller laugsmedlemmer. På side 2 refererte Bild en erklæring med bilde fra Atlantik-Brücke. Men det bildet de gjenga (til venstre) hadde utelatt sjefsredaktøren av Bild, Kai Diekmann, som også var på møtet. (Se bildet til høyre). Men tilliten til denne typen medier fortsetter likevel hos mange. Alternativet er for fryktelig: et verdensbilde faller i grus.
Jeg er et laugsmedlem i det tyske Marshall fondet. Saken er den, at er du først blitt tilknyttet, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og du begynner å samarbeide. De jobber med egoet ditt og får deg til å føle deg betydningsfull. Og en dag spør en av dem: «Vil du gjøre meg en tjeneste?», og så vil en annen spørre deg om det samme. Litt etter litt blir du fullstendig hjernevasket. Jeg endte opp med å offentliggjøre artikler i mitt navn, men skrevet av CIA-agenter eller fra andre etterretningstjenester, særlig den tyske.
I:Du sa at sjefene dine bifalt dette?
S: Det gjorde de. Når jeg ser tilbake på det, kan jeg si at jeg opplevde at de sendte meg for å spionere. I 1988 satt de meg på et fly til Irak og der dro jeg til grensen mot Iran. På den tiden ble Saddam Hussain sett på som en «god gutt», en av USAs nære allierte. Amerikanerne støttet han i krigen mot Iran. Omtrent 35 km fra grensen, et sted i Iran som heter Zubaidad, var jeg vitne til at irakere drepte og såret tusenvis av iranere ved å slippe giftgass på dem.
Jeg gjorde akkurat det jeg hadde fått beskjed om. Jeg fotograferte gassangrepene. Da jeg var tilbake i Frankfurt viste det seg at mine overordnete ikke hadde særlig interesse av de grusomheter jeg hadde vært vitne til. De lot meg skrive en artikkel om det, men de begrenset størrelsen på artikkelen vesentlig som om det var uvesentligheter jeg kom med. Samtidig ba de meg overlevere fotoene jeg hadde tatt, til industriforbundet for kjemisk industri i Frankfurt, «verband der Chemischen industrie.» Giftgassen som hadde drept så mange iranere var produsert i Tyskland.
I: Hva er din mening om turer for pressen? Journalister unnskylder seg vanligvis med å si at de er fullt ut i stand til å vurdere selv, de er uavhengige, og ikke avhengig hverken av folk eller omstendigheter.
S: Jeg har vært med på tusen turer for pressen og aldri rapportert noe negativt om de som har dekket alle utgiftene. Du biter ikke hånden som forer deg. Det er der korrupsjonen starter. Og det er også grunnen til at magasiner som Der Spiegel ikke tillater deres journalister å ta imot invitasjoner til turer for pressen, så fremst de ikke får betale utgiftene sjøl.
I: Konsekvensene ved å være en «varsler» kan være alvorlige. Har du merket noen eksempler på at folk har prøvd å hindre utgivelsen av boken din?
S: Da jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke. Du skjønner, jeg har ikke barn å ta hensyn til. Og du må også forstå at jeg ble alvorlig skadet av det gassangrepet jeg var vitne til i Iran i 1988. Jeg er den eneste tyske overlevende fra et angrep med tysk giftgass. Jeg har fortsatt plager som følge av dette. Jeg har hatt tre hjerteinfarkt, så jeg regner ikke å leve mer enn noen få år til. I boken din nevner du mange navn på kjøpte journalister. Hvordan går det med dem? Har de fått sparken? Prøver de å reinvaske seg?
S: Nei. Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om. Mer sjokkerende: Vi har respekterte journalister som har gått under jorden i lang tid. Det er en interessant situasjon. Jeg hadde håpet at de ville saksøke meg og få meg for retten. Men de vet ikke hva de skal gjøre. Den respekterte Frankfurter Allgemeine har nettopp offentliggjort at de vi si opp 200 medarbeidere, fordi de mister abonnenter svært fort og i stort antall. Men de saksøker meg ikke. Det vet at jeg har bevis for alt sammen.
Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner
Tidligere publisert en rekke ganger på derimot.no
