Derimot: Hvis noen står frem med navn er den politiske karrieren forbi. Kan en unngå anonyme kilder når DNAs indre liv skal skildres? – Derimot
derimot.no:
«Partiet»: I et parti i forfall vil det alltid være intriger.
27. september 2024
Ove Bengt Berg:
Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant har skrivi boka Partiet med undertittelen «En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall». Boka har fått voldsom kritikk fra det sjiktet som har den daglige kontrollen med den offentlige samtalen. Ikke rart når det er dette sjiktets ankerfeste som blir kritisert, sjøl om tilsvarende kritiske bøker som de av Terje Tvedt og Finn Olstad slipper lettere unna.
Det mest interessante er at det nå kreves i bøker og biografier som også i artikler, at det kreves tilsvarsrett for enhver uttalelse og at anonyme kilder nå plutselig ikke kan brukes. På mange måter målbærer kritikerne av boka en revolusjon av all journalistikk og politisk biografi av typen «Sånn jeg ser det», og særlig politisk journalistikk. Men det vil ikke skje sjøl om det nå passer å bruke det i kritikken av denne boka.
Sverre Avnskog spør i et innlegg i iNyheter: Hvordan kan vi være hundre prosent sikre på at de som benekter informasjonen har rett?
Hvis bokas formål er å kritisere Jonas Gahr Søre til fordel for Trond Giske som Arbeiderpartiets redningsmann, er det et uoppnåelig formål. Arbeiderpartiet er et parti oppløsning, som alle sine ideologiske venner i Europa. Det falt sammen med to forhold: Da kapitalkreftene i Europa brøyt samarbeidet med arbeiderorganisasjonene som i gjenoppbyggingsperioden etter verdenskrigen, blei valget for sosialdemokratene å gå over til høyrepolitikken eller dø ut. Samtidig slutta Ap som andre partier å bli et parti med en medlemsmasse som kunne påvirke partiets politikk. Sosialdemokratene er mer eller mindre utradert i Europa.
Og at det i et sånt parti er personkamp og intriger der politiske krav bare blir brukt som instrumenter for å framheve seg sjøl, er nærmest sjølsagt. Kan hende at de eksempelene Suvatne og Gilbrant viser til ikke kan stemme, så er det bare fordi de har valgt feil eksempler.
Arbeiderpartiet er i heldigste fall foreløpig bare ramma av et mindre isfjell, men større isfjell finnes. Sjøl ikke en lysende partistjerne som Jonas Bals kan redde Ap fra nedgangen.
I Dag og Tid 27. september skriver John Petter Collett om boka:
Det ligg ein Gerhardsen-nostalgi til grunn for boka. Det var andre tider då Haakon Lie styrte med jernhand som partisekretær og landsfaderen førte partiet frå siger til siger. Glansbiletet er ei historieforvrenging, men forfattarane har gjort seg til talsmenn for dei innanfor partiet som trur og håpar at det kan bli slik att ein gong i framtida. Og då må vi ha ein god leiar, ikkje ein pingle som Jonas Gahr Støre.
…
Om dei verkeleg hadde vore opptekne av partiet, som dei sjølv skriv, kunne forfattarane ha sett på kva som har skjedd med partikulturen — med organisasjonen og korleis han fungerer. Men dette har dei ikkje noko syn for. Dei har ikkje ord og omgrep for det, og det synest som om dei ikkje er intresserte.
Svein Grødaland kommenterer også kritikken av boka på Facebook 24.09.24:
Partiet
Boka Partiet har skapt oppstyr. Det handlar om det indre liv i Arbeidarpartiet, det livet som først dukkar opp når kamera og mikrofonar er stengt av. Eg skal ikkje ta stilling til innhald her, berre seia litt om arbeidsmetode.
Eg har vore med på noko liknande for drygt tretti år sidan. Oppdraget var å popularisera ei hovedoppgåve i religionsosiologi. Det handla om nokre tungt tilgjengelege menigheter. Dei var prinsippielt skeptisk til alt utanforståande, spesielt pressefolk og liknande. Dei avviste konsekvent alle forsøk på intervju på vanleg måte. På det tidspunktet hadde eg bakgrunn som journalist, med god kjennskap til presse-etiske reglar.
Me hadde ei historie me ville få fram, og me visste det var interesse for denne. Vår lokale sokneprest var interessert i prosjektet, og hadde bede min kollega om å popularisera denne. Eg vart dregen inn i dette, nettopp på grunn av min pressebakgrunn.
Kva så? Me valde å leggja vekk hovedfagoppgåva og starta med blanke ark. Me fekk tak i litt skriftleg kjeldemateriale, me møtte på nokre gudstenester og me prøvde å få i stand nokre intervju. Dei fleste som ville seia noko, var i periferien i menighetene. Dei var villige til å snakka, men helst ikkje under fullt namn. Ein person, ein pastor, vart lurt av underteikna. Han gjekk med på å orientera oss for å ungå faktafeil i boka. Han ville ikkje la seg intervjua. Når boka først skulle koma, var det viktig for han at det vart rett gjengitt.
Eg møtte han på kontoret. Me hadde ein god og informativ prat. Eg tok ingen notat der og då. Vel utanfor synsvidde stoppa eg og skreiv ned alt etter minnet. Det vart til eit kapittel i boka. Då vedkomande pastor fekk sjå resultatet, spurte han om eg hadde brukt skjult opptak. Det hadde eg ikkje.
Presse-etisk var dette intervuet diskutabelt. Når me gjorde det på den måten, var det for å få med den breidden me hadde bruk for.
For meg vert boka om Partiet ein parallell til vårt arbeid med Dei Sterktruande, som var tittelen på vår bok. Av og til må ein gå på kanten av gode prinsipp for å få fram ei historie. Slik sett har forfattarane av Partiet gitt eit nyttig bidrag til den indre livet i Partiet. Skulle dei halde seg etter alle formelle og etiske krav, hadde det ikkje blitt noko bok. At folk i partiet reagerer, er berre som venta. Det betyr i mine øyrer at det må vera ein del sanning i det som kjem fram, og at hovedlinjene stort sett stemmer. Boka er på mi innkjøpsliste.
I iNyheter 26.09 skriver pensjonert lærer Sverre Avnskog om Hvordan kan man få innsikt i Aps indre liv uten å tillate anonyme kilder? Avnskog:
Boken benytter seg av et stort antall anonyme kilder, og det er først og fremst det som blir sterkest kritisert. – Vi kan ikke vite noe som helst om hva som er sant fordi kildene er anonyme, hevder kritikerne. Til det vil jeg spørre: Når en fremstående politiker gir ut sin biografi om sitt politiske liv og fremfører sterk kritikk overfor andre politikere, kan man derfor automatisk vite hva som er sant?
…Kanskje kan man anta at de anonyme kildene våger å gi oss et sannere innblikk i det indre livet i Ap, som vi ikke hadde fått innblikk om det ble krevet at de måtte fremstå med fullt navn? Er ikke det faktisk en fordel for samfunnet og velgerne?
Avnskog avslutter:
Og hva vet vi om at det faktisk er fakta feil? Hvordan kan vi være hundre prosent sikre på at de som benekter informasjonen har rett?
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidefoto: KI-generert
