Derimot: Hvis NATO forsvinner. Ender vi opp i nye europeiske internkonflikter? – Derimot
derimot.no:
EU-medlemmers respons på president Trump
av Thierry Meyssan
NATO-toppmøtet i Haag markerer kanskje slutten på Den europeiske union, EU. USAs president har kunngjort at han kanskje ikke lenger vil garantere sikkerheten til EU. Hvis dette skulle skje, ville det være et presserende behov for å reorganisere stabiliteten på det europeiske kontinentet. Washington har allerede sin løsning: å erstatte den nåværende Tysklandssentrerte strukturen med en struktur sentrert rundt Polen.
Den 24. juni vil Nederland være vertskap for toppmøtet for NATO-statsoverhoder og -regjeringssjefer. Dette kan bli et avgjørende øyeblikk for organisasjonen: ved sin innsettelse advarte USAs president Donald Trump sine allierte om at hvis hver medlemsstat ikke viet minst 5 % av sitt årlige brutto nasjonalprodukt (BNP) til forsvar, ville Pentagon frasi seg sin rolle som Supreme Allied Commander Europe (SACEUR). Likevel, for fem måneder siden, viet de fleste ikke engang 2,5 % av sitt BNP til forsvar.
Det er klart at det er umulig for medlemsstatene å øke sine forsvarsbudsjetter i et slikt tempo. President Trumps kunngjøring virket derfor irreversibel. Pentagon planla allerede å trekke sine styrker ut av Europa.
Den polske presidenten, Andrzej Duda, skyndte seg til Washington for å møte sin amerikanske motpart uten avtale. Han klarte å få til et møte med ham i noen minutter den 22. februar, på sidelinjen av Conservative Political Action Conference (CPAC). Han hevdet at Polen hadde begynt å omstrukturere sine væpnede styrker for flere år siden; at de siktet mot å ha den største hæren i vest- og sentral-Europa; og at de ikke kunne bevege seg raskere. Forsonende innvilget Donald Trump ham et pusterom: Amerikanske tropper ville forlate Polen sist.
I Paris og London ble det holdt møter mellom forsvarsministre og stabssjefer. Det ble snakket om å muligens erstatte USAs atomparaply med Frankrikes og Storbritannias. Dette forslaget møtte imidlertid mange hindringer: For det første besitter ikke Storbritannia egentlig atombomben, siden deres fasiliteter er avhengige av storebroren, USA. For det andre kan atombomben bare være avhengig av en enkelt politisk makt. Følgelig må stater som plasseer seg under beskyttelse av en annen makt, stole på denne.
Til syvende og sist stoppet alle disse diskusjonene da Washington suspenderte all informasjonsutveksling i fem dager. Alle følte umiddelbart, på en veldig grusom måte, at uten USAs makt var deres arméer verdiløse. På den ukrainske slagmarken fungerte ikke lenger EU-våpnene. Nederlaget var nært forestående. I løpet av noen få dager var myten om et uavhengig europeisk unionsforsvarssystem død. Alle lovet forbedringer.
Denne spenningen, disse tallrike toppmøtene, er et av kjennetegnene ved forhandlingene ledet av Donald Trump. Han presser sine samtalepartnere, lar dem vurdere løsninger, viser dem brutalt at de ikke kan fungere uten ham, og til syvende og sist påtvinger han dem sin løsning.
Tidlig i juni publiserte Storbritannia sin Strategic Defence Review 2025. Det er en ode til USAs beskyttelse. I typisk britisk stil vedla forsvarsministeren kunngjøringen om kjøp av Lockheed Martin F-35 Lightning II bombefly som er i stand til å bære og avfyre atombomber. Riktignok utgjør dette fortsatt ikke 5 % av BNP i militærutgifter, men disse representerer lukrative kontrakter som London kan signere i bytte mot amerikansk beskyttelse.
Mer i tråd med Donald Trumps krav møttes «Bucuresti Ni» (de baltiske statene, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Bulgaria) og de nordiske landene (Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige) i Vilnius forrige uke. Disse fjorten statene forpliktet seg alle til å bruke 5 % av sitt BNP på forsvar innen utgangen av 2025. Så de holdt løftet sitt, selv om de noen ganger jukset litt ved å inkludere politiutgifter under samme kapittel.
Dette er for øvrig meningen med forslaget fra Mark Rutte, generalsekretær i organisasjonen, på forsvarsministermøtet 5. juni. Han sa at en global investeringsplan på 5 % kan deles inn i én komponent på 3,5 % for kapasitetsmål og en andre komponent på 1,5 % for investeringer, forutsatt at medlemsstatene forplikter seg til å overholde årsplanene for å kunne revidere dem.
Denne løsningen så også ut til å falle i smak hos Pete Hegseth, den amerikanske forsvarsministeren, som deretter kommenterte: «Vi tror at et konsensus er mulig, ja til og med at en 5 % forpliktelse til NATO er nært forestående ved utgangen av denne måneden i Haag.» Han kunngjorde også at den neste SACEUR vil bli general Alexus Grynchewich, som er av hviterussisk opprinnelse.
Spania, derimot, avviser fortsatt 5 %-målet. Deres forsvarsminister Margarita Robles avviste det offentlig den 20. mai.
Dermed er det fortsatt 17 medlemsstater som ikke vil oppfylle Donald Trumps krav fra toppmøtet i Haag. Hvordan vil USA reagere? President Trump kan vurdere å innstille sine beskyttelsesplikter for disse 17 statene (inkludert de tre hovedstatene Tyskland, Frankrike og Storbritannia). Kanskje ser han det også slik at det mindretallet av NATO-medlemmene som allerede har oppfylt sine forpliktelser, gir de andre medlemmene en utsettelse.
La oss vurdere det første mulige svaret, det som endrer spillet. Lisboa-traktaten fastslår at EUs sikkerhet garanteres, ikke av EUs medlemmer, men av NATO. Den europeiske union ville umiddelbart bli en naken økonomisk gigant.
EU-eksperter tror ikke Donald Trump vil gå til dette skrittet. De hevder at uansett vil andre NATO-medlemmer kunne hevde at 5 %-kravet aldri ble vedtatt av et NATO-toppmøte (toppmøtet i 2014 ba bare om 3 %, ikke 5 %). Trump ville ikke våge å pålegge en regel han definerte rent verbalt, ikke fordi NATO respekterer internasjonal lov, men fordi USA ville være mer troverdig hvis det utplasserte seg til det fjerne Østen og etterlot seg en stabil situasjon i Europa. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen presenterte sin visjon for fremtiden til EU ved Charlemagne-prisseremonien 29. mai i Aachen. Ifølge henne må EU fullføre integreringen av alle Balkan- og øst-europeiske land (med unntak av Russland og Hviterussland), bli en stor økonomisk makt og garantere sin egen sikkerhet. Problemet: hvorfor skulle medlemsstatene bli i EU hvis USA ikke lenger er der for å beskytte dem? Keiserinnen svarte ikke på det plagsomme spørsmålet.
La oss gå tilbake til hypotesen om å trekke tilbake amerikansk beskyttelse for de 17 statene som ikke oppfyller 5 %-kravet. Donald Trump legger ikke skjul på at EU ble dannet under en hemmelig klausul i Marshallplanen og nå er en del av «det amerikanske imperiet», som han imidlertid avviser. I praksis bare skader de USA (som han anser som uavhengig av det «amerikanske imperiet»). På samme måte legger ikke Donald Trump skjul på sin støtte til Trehavsinitiativet («Three Seas Initiative»), det vil si omorganiseringen av det europeiske kontinentet, ikke lenger rundt et gjenforent Tyskland (og dermed EU), men rundt Polen og Litauen.
Dette synet på ting er i samsvar med historien. Fra 1500- til 1700-tallet utgjorde Storhertugdømmet Litauen og Kongeriket Polen «Samveldet av to nasjoner». Denne binasjonale staten beskyttet vellykket sine undersåtter mot angrep fra den tyske orden, det russiske imperiet, det osmanske riket og det svenske imperiet. Men på grunn av motstand fra en del av den polske adelen og dens allianse med Tsar-imperiet, ble Samveldet av to nasjoner demontert.
Under mellomkrigstiden så imidlertid general Józef Piłsudski (Republikken Polens president, senere statsminister) for seg å gjenopplive Samveldet av to nasjoner. Dette er konseptet «Intermarium» og nå «Trehavsinitiativet». Denne mellomstatlige organisasjonen inkluderer tretten stater: Østerrike, Bulgaria, Kroatia, Estland, Hellas, Ungarn, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia og Tsjekkia. Moldova og Ukraina er assosierte medlemmer, men det er klart at Polen bare vil ha det nordøstlige Ukraina, det vil si øst-Galitsja. Donald Trump, som deltok på Trehavsinitiativets toppmøte i 2017, legger heller ikke skjul på sitt ønske om at denne organisasjonen skal etterfølge EU.
Frankrike ønsker ikke å bli etterlatt og har reaktivert «Weimar-triangelet», dvs. Tyskland-Frankrike-Polen-toppmøtet. Videre signerte den franske presidenten Emmanuel Macron Nancy-traktaten med den polske statsministeren Donald Tusk 9. mai. Målet er å styrke det militære samarbeidet mellom de to landene, men fortsatt innenfor rammen av NATO.
Men hvis EU skulle forsvinne, ville mange gamle territorielle konflikter dukke opp igjen med EUs bortgang. Likevel har europeere aldri før, fra Karl den store til Adolf Hitler, inkludert Karl V og Napoleon, klart å slutte fred seg imellom. Bare Romerriket og det «amerikanske imperiet» har reddet dem fra den innbyrdes kranglingen.
Oversettelse Monica Sortland
Forsidebilde: KI-generert
