Derimot: Hvis det er full enighet er det ikke vitenskap. Hvis det er vitenskap er det uenighet. – Derimot
derimot.no:
Statens planer for å kneble uenighet
Å overvære Ciceros engelsktalende møte 23.05.2025 med tittelen «Fighting disinformation and climate change» var en selsom opplevelse, men på ingen måte overraskende. Det er ingenting nytt i at våre myndigheter hevder å sitte på sannheten om klimaendringer og tiltak for å bøte på disse. Temaet for dagen var såkalt desinformasjon, særlig i sosiale medier, og hvordan man skal kunne bekjempe den.
Arild Fridstrøm,
styremedlem i Klimarealistene
Møtet startet med at Ciceros leder, Kristin Halvorsen, ønsket velkommen. Allerede i andre setning begikk hun en grov usannhet ved å si at «risikoen for klimaendringer vokser i et enestående tempo» hvilket står i skrikende kontrast selv til IPCCs egen 6.rapport fra arbeidsgruppe 1, hvor tabellen som oppsummerer «Climate impact drivers» viser klart at så ikke er tilfelle. Interessant at man kan holde møte om desinformasjon når man starter med å servere en slik grov usannhet.
Nestemann ut var klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Han startet med å bedyre at han og regjeringen ville ha «åpen og fri debatt, et rom hvor folk kan uttrykke sine meninger uten frykt for trakassering, selv om vi er uenige om klimaoppvarming eller effektiviteten av ulike løsninger». Men så sier han at «vi ikke kan tillate desinformasjon» som han definerer som «bevisst spredning av falsk informasjon»!! Med en slik definisjon skal altså myndighetene be teknologiplattformene om å sensurere mer eller mindre velbegrunnede meninger om klima og klimapolitikk på nettet. Herr ministeren skjønner tydeligvis ikke at det ikke kan sluttes fra innholdet i et innlegg til intensjonen ut over det å fremme en mening. Derfor vil jeg ikke tillegge fru Halvorsen løgnaktig intensjon i sitatet ovenfor, selv om hun definitivt burde vite bedre.
Det vi imidlertid vet er at dette er en offensiv for å videreføre og forsterke sensuren på teknologiplattformene, med bakgrunn i signalene fra Trump-adminstrasjonen om å avvikle slik sensur.
Videre viser Bjelland Eriksen til en rapport om såkalte klimamyter på Twitter og Facebook hvor man fant at 43 % av klimarelaterte kommentarer motsa vitenskapelig konsensus og fremmet desinformasjon. Hva skal man mene om en minister som på den ene siden hevder han aksepterer uenighet om klimaoppvarming og tiltak, og på den andre siden stempler avvik fra «vitenskapelig konsensus» som desinformasjon?
Historien gir mange eksempler på hvordan «den vitenskaplige konsensus» går til angrep på avvik fra «den rette lære». Et godt norsk eksempel er hvordan Royal Society og daværende leder Lord Kelvin avviste Kristian Birkelands banebrytende nordlysforskning. Som Michael Crichton sa i et møte i California institute of technology I 2003:
«There is no such thing as consensus science.
If it’s consensus, it isn’t science.
If it’s science, it isn’t consensus.»
Begrepet konsensus knyttet til vitenskap er en måte å «bevæpne» politikken på, forsøk på å gi politikken udiskutabel legitimitet. Det har vist seg svært vellykket i Europa hvor styringselitene fra høyre til venstre bruker dette som grunnlag for sine klimapolitiske tiltak. Men når tiltakene begynner å «bite» forvitrer mer og mer av legitimiteten. Det er derfor Bjelland Eriksen sier «den nye trenden er å så tvil om klimatiltak, stille spørsmål ved både deres effektivitet og skape usikkerhet». Dette «problemet» vil de altså løse med mer sensur og mer intens propaganda kalt «opplysning».
Vil de lykkes?
Sannsynligvis ikke. Som professor Sheila Jasanoff ved Harvard sier i et langt intervju med Die Zeit 28.mai 2025 om striden mellom regjeringen og en rekke amerikanske universiteter hvor hun tar opp sammenhengen mellom forskning og politikk (min oversettelse):
«… når folk forventes å skulle tro på en rekke påstander om verden,
må disse være i overensstemmelse med den virkeligheten de opplever.
Det har i økende grad ikke vært tilfellet.»
Hele forestillingen om vitenskap som entydig politisk handlingsstyrende mener hun er feilaktig. Hun sier:
«Vitenskapen og universitetene her til lands er svært entydig bundet til den lineære forestilling av at vitenskapen presenterer fakta som politikken passivt har å motta. Men denne forståelsen forutsetter allerede at vitenskap er en enhetlig, objektiv og verdinøytral virksomhet.……. som om vitenskapen skulle være Oraklet i Delfi hvis anvisninger man trofast må gjennomføre. Selv om de knapt kan sies å være nøytrale. Allerede i forskningsproblemstillingene skjuler det seg alltid en livsanskuelse (Weltanschauung)».
«Jeg og andre har i nesten 50 år kjempet for å få en annen «kontrakt» mellom vitenskap og samfunn».
Det hun sier er altså ment å gi en forklaring på konflikten mellom akademia og regjeringen i USA, men tankene hennes har også betydning for forståelsen av sammenblanding av politikk og forskning i Norge.
Forsidebilde: iStock
