Derimot: Hva dreier det seg egentlig om? Formueskatten og sykelønnsordninga? – Derimot
derimot.no:
Formuesskatten og sjukelønnsordninga, hvorfor så stort problem?
Ut fra en nær samstemt mediehær kan det ikke være tvil om at de viktigste nasjonale økonomiske problemene Norge har, er en formuesskatt som driver Norges viktigste samfunnsborgere utenlands, og utgiftene til folketrygdens sjukelønnsordning.
Hvem tjener på disse to kampanjene, og hvorfor «skjønte» plutselig alle politiske og økonomiske journalister at dette er Norges økonomiske hovedproblemer? Kampanjen viser hvilke interesser mediene lar seg styre av i et håp om en Høyre/Frp-regjering. Og hvor sneversynte mediene er. Og som avslører at Ap og Støre ikke engasjerer seg i forsvaret av sjukelønnsordninga.
Av Ove Bengt Berg
Kampen mot formuesskatten har rast lenge i mediene, og holdes fortsatt varm.
Det hevdes at formuesskatten er urettferdig. For først er det betalt inntektsskatt, og så skal de som har stor nok formue i tillegg betale skatt fra inntekten.
Ingen ordning er perfekt, heller ikke den om formuesskatten. Særlig ikke når den er sånn at folk flest, med normal inntekt og tilsvarende formue, må betale formuesskatt, egentlig en rikmannsskatt. Den fungerer feil og urettferdig når mindre næringsdrivende uten svære tomter på Bygdøy og Nesøya må betale relativt mer tyngende formuesskatt enn de aller rikeste. Og at mennesker med små inntekter og høy verdi på boligen nærmest må ta opp lån for å betale formuesskatten. Sånne svakheter må endres på.
Men det er ikke dem NHO og mediene er opptatt av. Det er Røkke, Dæhli & co som må betale mye i penger om ikke noe særlig i prosent av formuen sin som er bekymringa.
Det er interessant at da Norge var et mindre rikt land, og de rikeste ikke var så rike som nå, så var det politisk akseptabelt å betale formuesskatt. Med økende rikdom har noen av de rikeste, de med de fleste mediekontaktene, merkelig nok«ikke lenger råd» til å betale formuesskatt. Og får mediene med på en politisk kampanje.
Det samsvarer med det som er konstatert internasjonalt, av svært mange og også av Wolfgang Streeck, at dette faller sammen med at næringslivets ledere fra 1970-tallet brøyt med etterkrigstidas samarbeid om gjenreising. De var ikke lenger fornøyd med gjenreisingas fortjeneste og statlige støtte: Nå ville de ha mer penger til seg sjøl og overgang til finansspekulasjoner. Ikke bare mediene, men også partiene konkurrerer nå om å være best på redusert formuesskatt.
En annen sak er sjukelønnsordninga.
Det vil si bare den fra folketrygden.
Fri Fagbevegelse (LO): «Ingeniører, journalister og ansatte i stat og kommune vil ikke få kutt i sykelønna selv om ordningen endres.» Merk: Journalister! NHO: «Det finnes også tariffavtaler hovedsakelig for funksjonærgrupper i privat sektor som har bestemmelser om full lønn under sykdom.» «…mange yrkesgrupper fikk sykelønn allerede fra 1918 og 1919» For over 100 år sia! Men ikke arbeidere. Gjett hvem som fikk full lønn under sjukdom?
Sjefen i DNB, har hun aldri vært sjuk? Fikk hu trekk i lønna for sjukefraværet? Hva med redaktørene i Aftenposten og Nettavisen?
Sjukefraværet har økt? Ikke!
Er det ikke noen som skulker? Litt for mange? Sikkert. Men det koster for mye å ta dem måtte gjøre det. Uansett er det ubetydelig i forhold til det reelle behovet, den faktiske utbetalinga. Og dette vi bør ha råd til. Noen sjukefravær har dessuten sikkert mer med arbeidsmiljøet på arbeidsplassen å gjøre, og at problemet derfor heller løses der enn generell reduksjon av sjukelønna for andre enn journalister og bankdirektører.
Journalistenes hylekor, etter å ha kommet til hektene etter Trumps seier, snakker om korttidsfraværet med egenmelding. Men det er langtidsfraværet som utgjør den største utgiftsposten. Venstres Rotevatn vil gjerne straffe hans påståtte skulkere og fjerne retten til sjukepenger for de første tre dagene. Særlig den første. Noen er ikke borte alle tre dagene. I Sverige innførte de Venstres drømmestraff, og nå tar alle ut de tre dagene før de kommer tilbake, når de like godt straffes. Hvem tjener på det?
Diskusjonen om sjukelønn dreier seg egentlig om at de med lavest lønn, de som utfører noen av de nødvendigste jobbene, at de skal piskes sjuk på jobb. Det er nødvendig å si at debatten om sjukelønnsordninga dreier seg om det som nesten er antikvarisk å si nå: et klassespørsmål. Klasseforskjellene og klassekampen er fortsatt høyaktuell.
Arbeiderpartiets underbruk, LO, har ved LO-lederen vært imponerende klar i spørsmålet om sjukelønn. Ikke gitt seg overfor medienes soldater. Partileder Støre derimot, har holdt kjeft. Det er ikke tilfeldig. Han kunne gått ut og «slått i bordet» og forsvart sjukelønnsordninga. Sånt gjør sjølsagt ikke lederen for et markedstilpassa sosialdemokrati. Det er ikke høyverdig nok politikk for han. Han overlater til journalistenes kandidat til ny partileder, Tonje Brenna, som statsråd, og si litt «begge deler», det vil i praksis si ja til redusert sjukelønnsordning. Som en moderne statsråd fra hvilketsomhelst parti vil si i dag: «Vi statsråder driver ikke politikk.».
Betale på lån
når en er sjuk, uten inntekt
I Norge har mange betydelig personlig gjeld. De som ikke er blant de rikeste av oss, må betale både renter og avdrag på den gjelda. Mister vi retten til sjukepenger blir renter og avdrag en større byrde. Bankene tjener på at vi har råd til å betale tilbake på lånet, uavhengig av sjukdom, fordi bankene da sparer inkassoarbeid. Øvrig stat sparer tvangssalg.
Så er det det med at vi skal gå sjuke på jobb. Særlig om vinteren med mye forkjølelse og influensa. Men jo flere som går forkjøla på jobb, og som sitter på buss, bane og tog (ikke alle har egen p-plass til elbilen på jobben) og smitter andre, jo flere blir smitta. Det er best og mest økonomisk at disse er hjemme. Uansett hva redaktørene mener på vegne av NHO.
Kampen mot sjukelønnsordninga var sentral i Stoltenbergs første regjering, der han satte ned ei hurtigarbeidende gruppe, med Jonas Gahr Støre som den høyest utdanna ideologen, og som virkelig skulle gjøre vei i vellinga for en nærmest pro-kapitalistisk omveltning i Norge. Det som ga oss de «folkelige gavene» foretaksmodellen for sjukehusa, NAV og pensjonsnedskjæringer. Det blei ingen politisk suksess. Stoltenbergs Ap gikk etter valget i 2001 tilbake fra 35,0 prosent til 24,3 prosent oppslutning med denne ekstreme markedsorienterte politikken.
Partileder Thorbjørn Jagland sa helt treffende da valgresultatet var klart: Det går ikke an for Arbeiderpartiet å stille til valg med krav om å redusere sjukelønnsordninga! Men det kan de nå? Mediehæren vil hylle Ap om de gjør det i dag. Ordner opp, liksom.
Momsen – sosialt urettferdig
En annen skatt er viktig, men registreres ikke og omtales ikke som skatt. Nemlig merverdiavgiften. På hver vare eller tjeneste vi kjøper, betaler vi 25 prosent i skatt etter at det er trekt inntektsskatt av det som er utbetalt.
Av det som blir betalt inn som personlig skatt i forhold til inntekten, blei 56 prosent i 2024 betalt inn uten å ta hensyn til at noen tjener lite og andre mer. Momsen er 25 prosent for alle varer og er lik for alle. Jo mindre du tjener, jo større del av inntekten din må brukes på nødvendighetsvarer, og jo større andel av inntekten din brukes på skatt, merverdi«avgiften». Jo mer du tjener, jo lavere blir andelen av inntekten og dermed skattebelastninga for nødvendighetsvarer. Derfor må momsen fjernes som skatt, og de 390 milliardene krevd inn med moms i stedet kreves inn sammen med de direkte skattene på 697 milliarder, det vil si krevd inn etter inntektens størrelse, etter betalingsevne.
Alle økonomijournalister er vel opprørt over momsen? Gjett hvor mange?
Og hva med fradraget
for renter på gjeld?
Å gi insentiver for å ta opp store lån, hvem tjener på det? Det bør i alle fall være en øvre grense for hvor mye gjeld en kan få rentefradrag for. Rentefradraget er en av de viktigste omfordelingstiltaka fra dem med vanlige inntekter til dem med høye inntekter.
Det er helt feil å stemme på Ap for å forsvare sosiale rettigheter.
Det er ikke tilfeldig hva noen regner som økonomisk problem. Journalistene er aldri i tvil om hva de ser som problem å ta opp. Derfor er det formuesskatten og sjukelønnsordninga som de vil ha endra. Det er mindre som er tilfeldig enn det vi ønsker å tro.
Innlegget er hentet fra Politikus
