Derimot: Henry Kissinger: Han fikk Nobels fredspris, men var en krigsforbryter.
derimot.no:
Henry Kissinger og forbrytelsene til USAs imperialisme
av Patrick Martin
Posta på kolozeg.org den 3. desember, 2023
Henry Kissinger, den eldste ikke tiltalte krigsforbryteren på planeten, døde onsdag 29. november hjemme i Connecticut. Han levde til han ble 100 år og ga råd til 12 presidenter, men Kissinger er svært forhatt av verdens folk for de forbrytelsene han begikk og hadde tilsyn medfra 1969 til 1975, i Nixon- og Ford-administrasjonene, da han kontrollerte utenrikspolitikken som direktør for National Security Council, og deretter som utenriksminister. I det meste av sin statsmannstid hadde han begge disse jobbene, den eneste i US government som gjorde det.
WSWS vil publisere en ytterligere analyse av Kissingers karriere, men i dag gjenpubliserer vi perspektivet vi publiserte den 29. mai 2023, da massemorderen og imperialist–strategen nådde en alder av 100 år og ble bredt feiret i de korporative mediene.
Jeg møtte Mord på veien
Han bar masken til Castlereagh
Veldig glatt så han ut, men dyster
Syv blodhunder fulgte ham.
Alle var fete; og godt kunne de være
I beundringsverdig tilstand,
For en etter en, og to etter to,
Kastet han dem menneskehjerter å tygge på
Som han trakk ut fra sin vide kappe.
— Percy Bysshe Shelley, The Mask of Anarchy
I met Murder on the way
He had a mask like Castlereagh
Very smooth he looked, yet grim
Seven bloodhounds followed him.
All were fat; and well they might
Be in admirable plight,
For one by one, and two by two,
He tossed them human hearts to chew
Which from his wide cloak he drew.
— Percy Bysshe Shelley, The Mask of Anarchy
En kommentar i den liberale, jødiske publikasjonen Forward, mener disse linjene fra Shelley, rettet mot Lord Castlereagh, den reaksjonære britiske utenriksministeren den gang, vil passe like godt på Henry Kissinger, USAs tidligere utenriksminister, som ble 100 år gammel på fredag, den 27. mai.
Det er en mer enn berettiget sammenligning mellom to fiender av menneskets frihet og sosial revolusjon. Castlereagh forsvarte det britiske imperiet og søkte å undertrykke revolusjon i dets kolonier, særlig i Irland, og ødelegge arven etter, og innflytelsen fra, den franske revolusjonen.
Kissinger har viet sitt lange liv til forsvaret av amerikansk imperialisme og ødeleggelsen av arven og innflytelsen fra den russiske revolusjonen. Han ble kanskje født som tysk jøde og unnslapp Holocaust da familien hans flyktet til Amerika, men han allierte seg med de samme kreftene som hadde støttet og heiet på Hitler, og som oppmuntret Hitlers etterfølgere i fascistiske og autoritære regimer over hele verden.
Som Kissinger en gang bemerket – med den sarkasmen som ble et varemerke og ble sett på som «vittig» blant hans beundrere i borgerlige politiske og mediekretser – «Hvis det ikke hadde vært for ulykken ved min fødsel, ville jeg ha vært en antisemitt.»
Under et møte mellom tyrkiske og amerikanske topptjenestemenn i Ankara i 1975, etter at Kissinger foreslo at Nixon-administrasjonen kunne ordne det slik at allierte kunne gi kritisk viktig militærutstyr til Tyrkia etter at en avstemning i USAs Kongress forbød amerikansk hjelp, utbrøt den amerikanske ambassadøren: «Det er ulovlig.»
Kissinger svarte: “Før Freedom of Information Act, brukte jeg å si på møter: ’Det ulovlige gjør vi umiddelbart, det grunnlovsstridige tar litt lenger tid.’ [Latter] ’Men etter Freedom of Information Act, er jeg redd for å si slike ting.”
Den hemmelige transkripsjonen av dette møtet ble først gjort tilgjengelig av WikiLeaks i 2011, 36 år senere.
Kissingers forbrytelser
Kissinger var direkte ansvarlig for USAs utenrikspolitikk – først som nasjonal sikkerhetsrådgiver og deretter som utenriksminister fra 1969 til 1976, en kritisk periode med verdensomspennende revolusjonært oppsving blant arbeiderklassen og undertrykte folk. I hvert land der USAs imperialisme intervenerte, enten med militærmakt eller med politisk undergraving eller støtte til blodige diktaturer, spilte han en ondsinnet rolle.
Minst én million mennesker døde i Vietnam, Laos og Kambodsja i løpet av Kissinger sin periode med amerikansk politisk styring, de fleste drept av amerikanske bomber, brent av amerikansk napalm eller forgiftet av amerikanske kjemikalier som Agent Orange. Mange ble rett og slett massakrert av amerikanske soldater, selv mens Nixon og Kissinger fremførte de vanlige løgnene om at Amerika forsvarte «frihet» og «demokrati» mot kommunismen.
Nixon-administrasjonen erklærte en «Vietnamiseringspolitikk» og startet den uthalte prosessen med forhandlinger med Nord-Vietnam og Nasjonal Frigjøringsfront. I løpet av disse syv årene fortsatte amerikanske soldater, nesten alle vernepliktige fra arbeiderklassen, å dø, og bidro til å øke dødstallene med ytterligere 30 000.
Krigsforbrytelsene i Sørøst-Asia er utallige, men de viktigste inkluderer den hemmelige bombinga av Kambodsja og Laos, invasjonen av Kambodsja i 1970 som la grunnlaget for oppkomsten av Røde Khmer og Pol Pot, og «julebombinga» av Hanoi og Haiphong, de største bysentrene i Nord-Vietnam.
I 1973 ble Nobels fredspris tildelt både Kissinger og den fremste nordvietnamesiske forhandleren ved Paris-samtalene, Le Duc Tho. Kissinger dro ikke til Norge for å motta prisen sin, av frykt for sannsynlige masseprotester. Le Duc Tho avslo prisen sin helt.
I Latin-Amerika holdt Kissinger overoppsyn med en bølge av militærkupp og innføring av diktatur, spesielt i Chile i september 1973, da Augusto Pinochet, med støtte fra CIA, styrtet det reformistiske regimet til Salvador Allende. Det endte med Allendes død, og titusentalls chilenske arbeidere og politiske aktivister ble torturerte og myrdet.
Det var om Chile at Kissinger kom med en av sine mest beryktede og ofte siterte uttalelser, da han fortalte på et møte i det topphemmelige 40-komiteen før det chilenske valget i 1970, som ble vunnet av Allende: «Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal stå og se på at et land blir kommunistisk på grunn av sin egen befolknings uansvarlighet.» Han skrev senere om det blodige kuppet i 1973: «Den chilenske hæren hadde reddet Chile fra et totalitært regime og USA fra en fiende.»
Lignende kupp fulgte i Argentina, Uruguay og Bolivia, og disse diktatorene slo seg sammen med militære regimer som hadde eksistert lenger i Brasil og Paraguay for å gjennomføre Operasjon Condor, et felles prosjekt mellom regionens hemmelige politi og USAs CIA for å jakte ned og drepe revolusjonære i eksil og venstreorienterte av alle slag.
Det var også reaksjonære hendelser i andre deler av verden som Kissinger var involvert i: den indonesiske invasjonen av Øst-Timor i 1975; militærets massakre i Bangladesh i 1971; amerikansk støtte og hjelp til diktatoriske regimer i Spania, Portugal, Hellas, Saudi-Arabia og Iran; amerikansk støtte til de ultra-høyre-insurreksjonene mot nasjonalistregimer i Angola og Mosambik; amerikansk støtte til Canberra-kuppet, som avsatte den valgte regjeringen til statsminister Gough Whitlam i Australia.
I Midtøsten hjalp Kissinger til med å avverge Israels militære nederlag i den arabisk/israelske krigen i 1973, ved å sende enorme mengder militært utstyr til den sionistiske staten, og deretter bestikke det egyptiske regimet til Anwar Sadat til å skifte side i den kalde krigen og bli en amerikansk klient i stedet for en sovjetisk.
Kissingers arv
I verdens geopolitikk er Kissinger mest kjent for politikken med å dra nytte av splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina, begge under stalinistisk styre, da disse byråkratiske politistatene konkurrerte med hverandre om global innflytelse, en reaksjonær nasjonalistisk konflikt som til og med førte til militære sammenstøt langs grensen mellom kinesiske Mandsjuria og sovjetiske Fjerne Østen.
Hensikten med Kissingers simultane omfavning av avspenning med Moskva og avslutningen av USAs flere tiår med ikke-anerkjennelse av Beijing, var å skaffe hjelp fra stalinistene mot de revolusjonære kampene i sørøst-Asia og over hele verden. Det er denne politikken som feires mest i amerikanske imperialistiske kretser og som forklarer Kissingers evne til å utøve fortsatt innflytelse flere tiår etter at han forlot embetet.
Da Nixon/Ford-administrasjonen avsluttet sine åtte år i embetet og Demokraten Jimmy Carter kom inn i Det hvite hus, lovet han offentlig å gjøre forsvaret av «menneskerettigheter» til grunnlaget for USAs utenrikspolitikk. Dette var ment å motvirke stanken av Kissingers forbrytelser. Imidlertid var det ingenting annet enn innpakningen som endret seg. Den amerikanske imperialismens forbrytelser ble nå prydet med kyniske referanser til «humanitære» omsyn som angivelig bestemte handlingene til CIA, Pentagon og Utenriksdepartementet.
Senere skulle Kissingers medsammensvorne i Nixon/Ford-administrasjonen utgjøre en liste over «hvem er hvem» av amerikanske krigsforbrytere. Mens Kissinger var utenriksminister, var George H. W. Bush, den fremtidige presidenten, direktør for CIA. Donald Rumsfeld, stabssjef i Det hvite hus og deretter forsvarsminister, returnerte til Pentagon i 2001, der han hadde tilsyn med USAs intervensjoner i Irak og Afghanistan. Richard Cheney etterfulgte Rumsfeld som stabssjef i Det hvite hus, og i 2001 var han visepresident for George W. Bush og den største krigshisseren i den administrasjonen.
Etter terrorangrepene 11. september 2001 i New York og Washington («9/11»), utnevnte George W. Bush Kissinger til å lede en partipolitisk granskingskommisjon, med en Demokratisk styre-nestleder, tidligere senator George Mitchell. Demokratene i Kongressen godkjente denne ordningen, men folkelige protester truet med å diskreditere kommisjonen før den i det hele tatt hadde tatt fatt på jobben, og Kissinger måtte trekke seg.
Som WSWS påpekte på den tiden: «Valget av Kissinger til å lede dette organet innebærer en innrømmelse av at den amerikanske regjeringen har mye å skjule i forbindelse med 11. september, og at Bush-administrasjonen, i samarbeid med Kongress-Demokratene og mediene, er fast bestemt på å begrave sannheten.»
Vi påpekte også hvordan Kissinger ble stadig mer beryktet internasjonalt:
Kissinger kan ikke lenger reise fritt i Europa og Latin-Amerika. Han måtte avlyse en tur til Brasil i fjor på grunn av menneskerettighetsprotester. Han ble etterlyst av fransk politi under et besøk i Paris, i en sak som involverte en fransk borger som ble drept av det amerikansk-støttede militærdiktaturet i Chile. Han er gjenstand for søksmål i Chile og USA for sin rolle i drapet på general Rene Schneider, den chilenske militære kommandanten hvis eliminering banet vei for diktaturet til general Augusto Pinochet.
I dag uttrykkes denne fordømmelsen på internett, noe Washington Post bemerket i en artikkel i Style-seksjonen på søndag, som omtalte de omfattende forberedelsene i sosiale medier for å feire Kissingers uunngåelige død og overveldende avsky og hat mot hans forbrytelser blant millioner av unge mennesker som ikke engang var født da han ledet utenriksdepartementet.
For det meste har mediene vært nervøse for å kommentere Kissingers 100 år, med frykt for implikasjonene av en hvilken som helst, selv renset, gjennomgang av hans merittliste. Med bemerkelsesverdig, og særlig skyldig, stillhet har New York Times ennå ikke publisert noen artikkel om emnet.
Det viser hvor langt til høyre amerikansk utenrikspolitikk har flyttet seg, at Kissinger i de siste årene av og til har blitt nevnt som en «moderat» kritiker av overdreven amerikansk aggressivitet, spesielt i forhold til Kina. (Han er en ivrig støttespiller for krigen i Ukraina.) I sin bok fra 2012, «Om Kina», advarte han om at USA brukte samme politikk overfor Kina som det britiske imperiet brukte mot det fremadstormende Tyskland i perioden før første verdenskrig, en politikk som gjorde åpen militær konflikt uunngåelig.
Det fins imidlertid ingen tvil om det dypt reaksjonære preget til politikken hans. I 1985 støttet han offentlig Ronald Reagans besøk på en Waffen-SS-militærkirkegård i Bitburg, Vest-Tyskland, der USAs president la ned en krans.
I 1973 kom han med en avslørende kommentar til Richard Nixon, etter et møte med Israels statsminister Golda Meir, som presset ham angående spørsmålet om å tillate sovjetiske jøder å forlate SSSR (med håp om at de skulle bosette seg i Israel). Opptaket, som ble offentliggjort først i 2010, viser Kissinger erklære: «Utvandringen av jøder fra Sovjetunionen er ikke et mål for amerikansk utenrikspolitikk, og hvis de setter jøder i gasskamrene i Sovjetunionen, er det ikke et amerikansk anliggende. Kanskje et humanitært anliggende.»
Et mye tidligere verk, «Necessity for Choice», publisert i 1961 da han var en akademisk «ekspert» på utenrikspolitikk ved Harvard, oppsummerer hans verdenssyn: «Ingen oppgave er mer presserende for den frie verden enn å kvitte seg med nostalgien fra perioden da de var usårbare, og å møte den brutale virkeligheten i en revolusjonær periode.»
Det er dette hatet og denne frykten for revolusjon, og besluttsomheten om å knuse den, som ligger til grunn for alle forbrytelsene til hundreåringen Kissinger – og de utallige imperialistiske politikerne som rådførte seg med ham, fra John F. Kennedy til Hillary Clinton og Joe Biden.
Mens Kissingers kriminelle handlinger var av en spesielt åpen karakter, satte de en standard for grusomhet som har fortsatt, og faktisk forsterket seg, i den påfølgende utviklingen av amerikansk imperialisme. Det er på en måte passende at hans 100-årsdag på jorden sammenfaller med en eskalering av US-NATO-krigen mot Russland som bringer menneskeheten til kanten av en atomkatastrofe.
Når det gjelder dagens representanter for amerikansk imperialisme, står de overfor «den brutale virkeligheten i en revolusjonær periode» med dårlig utrustning til å kunne gjøre noe for å holde den under kontroll.
Patrick Martin
Oversettelse: Monica Sortland
Opprinnelig på World Socialist Web Site
Forsidebilde: Lexica
