Derimot: Havvind:Ikke bare dyrt, men teknologisk vanskelig. – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Den geologiske historien viser en sammenheng mellom fallende CO2-nivåer og masseutryddelser.

Av Lance D Johnson.
Den geologiske tidsskalaen (GTS) inneholder epoker der CO2-nivåene var historisk høye på grunn av blomstrende planteliv, og inneholder også perioder hvor CO2-nivåene var katastrofalt lave, noe som samsvarer med masseutryddelsene. Klimaet og den botaniske historien i disse epokene og de vulkanske og seismiske hendelsene som fant sted i disse periodene, indikerer den viktige påvirkningen atmosfæriske CO2-nivåer har på livet på Jorden. Historien om CO2-syklusen og dens naturlige binding har implikasjoner for overlevelsen til hele arter.

I dag vil globalister påvirke CO2-nivåene ved hjelp av store værmanipulasjon-eksperimenter. Globalistene håper å oppnå en «Net Zero» i fremtiden, ved å binde karbon i bakken og redusere denne eksistensielle gassen til null. Visse epoker i GTS viser at dette er en vei mot ødeleggelse og ødeleggelse av artsmangfold over tid.

Den geologiske tidsskalaen viser masseutryddelser etter CO2-fall.
Den geologiske tidsskalaen (GTS) er en historisk tidsskala basert på Jordens geologiske historie avlest i bergarter. Den klassifiserer epoker gjennom Jordens historie som strekker seg over hundrevis av millioner år. GTS er et kronologisk dateringssystem som er avhengig av kronostratigrafisk (studiet av hvordan geologiske lag av bergarter tidsbestemmes), så vel som geokronologisk (et vitenskapelig felt som bestemmer alderen til bergarter). Det brukes først og fremst av Jordforskere (f.eks. geologer, paleontologer, geofysikere og geo-kjemikere), for å forklare tidspunkt og forholdet til hendelser i den geologiske historien. Den geologiske tidsskalaen har utviklet seg over tid ved å studere steinlag, litologi (bergartslære), og paleo-magnetiske egenskaper, så vel som fossiler.

I løpet av devonperioden (for rundt 400 millioner år siden) var CO2-nivåene over 2000 ppm. Sammenlignet med dagens CO2 nivå (420 ppm), var CO2-konsentrasjonene fem ganger høyere på dette tidspunktet i den geologiske tidsskalaen. På grunn av denne overfloden av CO2 spredte planter seg raskt over land og diversifiserte seg raskt. Paleontologer omtaler denne tiden som devon-eksplosjonen av plantevekster.

Etter hvert som plantelivet formerte seg, blomstret også marine arter, noe som ga devonperioden kallenavnet Fiskenes tidsalder. Ved slutten av denne epoken hadde boomen av fotosyntetiserende planter redusert CO2-konsentrasjonene drastisk, noe som ga opphav til en ny æra rik på atmosfærisk oksygen. Den gang nådde atmosfæriske oksygennivåer 35 %, sammenlignet med dagens nivå på 21 %. Amfibier som pustet oksygen gjennom huden var bedre tilpasset dette klimaet. Kjempe-ledddyr trivdes i denne tidalderen.

Den følgende geologiske perioden er kjent som karbon. I løpet av denne epoken utbredte skogene seg med våtmarker og Lycopod-trær. Den langsomme nedbrytningen av disse trærne samlet opp CO2 i bakken og skapte dagens kullforekomster. Oppsamlingen av bundet karbon i denne perioden førte atmosfæriske CO2-nivåer ned til 150 ppm, for lavt for plantelivet. Da CO2-nivået falt for rundt 305 millioner år siden, var det en «regnskog-kollaps» og en massedød av havalger kjent som «Planteplankton utryddelsen».

I den påfølgende perioden var det en alvorlig kollaps av plante- og dyrebestander. I løpet av den neste perioden dokumenterte forskere en serie langvarige utryddelser kjent som «Dead Clades Walking». (I økologien er «utryddelsesgjeld» den fremtidige utryddelsen av arter på grunn av hendelser i fortiden).

Ved den tidlige permperioden (for rundt 295 millioner år siden) gikk skogplante-artene og planteplanktonet gjennom en massedød, noe som drev oksygennivået ned. De gigantiske leddyrene og de primitive amfibiene ble utryddet. Økosystemer i stor høyde, som er avhengige av høyere oksygennivåer, ble ubeboelige for planter.

Følgelig var det utryddelsesrater for planter på over 60 % og utryddelse av Diadactes og Edaphosaurus, som var en plantespisende, krypdyrlignende art. Ettersom utryddelsene fortsatte, kollapset Dimetrodon-rovdyrbestandene, og opptil 80 % av alle virveldyr døde. Når planteplankton-populasjoner døde, døde ytterligere 35-45 % av marine virvelløse arter ut.

Fenomenet «Dead Clades Walking» begynte virkelig med for lave nivåer av CO2 og kollapsen av regnskogen, planteplankton og permperiodens utryddelser, som førte til at 81 % av de gjenværende marine artene og 70 % av terrestriske virveldyr ble utryddet. Historiske CO2-registreringer og tilsvarende masseutryddelser hjelper oss å innse, at alle anstrengelser for å redusere CO2-nivåer i dag er ondsinnede, med den hensikt å ødelegge, destabilisere og avfolke planeten.

Fra Natural News, publisert 18 mars 2024.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker og grafer i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Geological records show correlation between falling CO2 levels and mass extinction events.

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar