Derimot: Har vi fått ein pandemi av falske diagnosar? Når vanleg menneskeleg liding blir sjukdom. – Derimot
derimot.no:
Denne problemstillingen er viktig, men jeg mener man må grave dypere. Problemet ligger ikke først og fremst i diagnosene, men i det diagnostiske systemet som knytter dem til medikamenter. Bak dette ligger en ideologi som betrakter psykiske lidelser som sykdommer på linje med kroppslige tilstander.
Jeg mener dette er feil, basert på egen erfaring etter mange års arbeid med slike spørsmål. Uten å gjøre et eget nummer ut av det, vil jeg påstå: Det meste av det som klassifiseres som psykiske lidelser, henger sammen med konflikter individet bærer med seg fra oppvekst og senere i livet. Siden vi er dømt til å lære hele livet, vil særlig tidlige konflikter prege oss senere – noen ganger som varige funksjonsproblemer, andre ganger som kriser man kan komme seg gjennom. Enkelte blir fullstendig invalidisert av slike konflikter.
Det er vanskelig å si noe kort og generelt om dette, fordi fenomenet er svært sammensatt – nesten like mangfoldig som menneskene selv.
Behovet for diagnoser har flere sider. På den ene siden gir de mulighet til å samle problemer med lignende uttrykk i grupper eller kategorier, slik at man kan nærme seg behandling med et sett av felles virkemidler. På den andre siden er diagnosebehovet mer problematisk. Det springer ut fra somatisk medisin, hvor det er legitimt. Men innen psykisk helse kobles diagnoser stadig tettere til medikamentbruk, som om psykiske lidelser automatisk var sykdommer. Da blir en diagnose et uttrykk for en sykdom – ikke en personlig eller sosial konflikt – og dermed noe som «må» behandles med medisiner.
Men medikamenter kan aldri løse konflikter. De kan dempe symptomer og bedre funksjonsevnen for noen, men aldri fjerne de underliggende problemene. For legemiddelindustrien er diagnostisering en gullgruve. For svært mange pasienter er det ødeleggende – om enn ikke for alle.
Knut Lindtner
Redaktør
Har vi fått ein pandemi av falske psykiatriske diagnosar?
Det har i åra sidan «pandemien» vart iverksett av den supranasjonale djupstaten, skjedd ein nærast eksplosjonsarta vekst av psykiske sjukdommar. Mange forskarar og ekspertar snakkar om ein pandemi (!) av sjukdommar slik som ADHD, depresjon, angst og PTSD. Har folk sin psyke blitt svakare på grunn av totalitære overgrep og isolasjon, eller går det rett og slett føre seg ei bevisst feildiagnostisering, slik at Big Pharma kan håve inn store pengar på sal av sine reseptbelagde medisinar?
Begge delar er like sannsynlege, men følgjande artikkel antydar at sistnemnde er meir sannsynleg. S.D. Wells i Natural News skriv (Saksyndig si omsetjing):
«Er du eit menneske med normale kjensler? Då kan du bli diagnostisert av ein psykiater som seier at du er sjuk og forskrudd og treng psykotropiske legemiddel mot din ‘kjemiske ubalanse’. I dag kan du, om du opplever kva som helst slags kjensler, bli kvalifisert for medisinering, men denne medisineringa kan gje deg dei verste mentalhelseproblema du kan førestille deg.
12.september [2025] publiserte den britiske barne- og ungdomspsykiateren Sami Timimi eit provokativt essay i Globe and Mail, der han argumenterte for at moderne psykiatri har gått over til å stemple vanleg menneskeleg liding som medisinsk sjukdom. Hans sentrale påstand er at psykiatriske diagnosar ikkje er objektive fakta, men subjektive merkelappar, som enkelt kan strekkjast til å omfatte nesten kvar ei form for naud. Ulikt verkelege medisinske diagnosar, som identifiserer sjukdomsprosessar og rettleier målretta behandling, tener psykiatriske merkelappar som forbrukarmerke, heller enn som vitskaplege kategoriar. […]
Dei falske psykiatriske diagnosane sin pandemi
Timimi legg vekt på at psykiatriske legemiddel manglar sjukdomsspesifikke aspekt. Påverknaden deira liknar den til alkohol eller narkotika – ikkje-spesifikke endringar av stemningsleie og oppfatning, heller enn korrigering av underliggjande patologi. Likevel held psykiatrien fram med å marknadsføre desse substansane som nøyaktige behandlingsmetodar for innbilte sjukdommar. Han skriv at den veksande førekomsten av diagnosar hjå unge menneske – ADHD, angst, traume, depresjon, PTSD, autisme – ofte opptrer i klynger. Desse merkelappane, forsterka av trendar i sosiale media og i populærdiskursen, risikerer å overtyde barn og foreldre at normale vanskar er symptom på livslang sjukdom.
Ifølgje Timimi er konsept slik som ‘nevromangfald’ [engelsk neurodiversity] eller ‘å ha ADHD’ villeiande. Alle er ulike når det gjeld åtferd og evner, og vanlege trekk slik som manglande merksemd eller hyperaktivitet utgjer ikkje ein sjukdom. Han argumenterer at menneskelege vanskar betre kan forklarast av sosiale og materielle realitetar – fattigdom, diskriminering, tap, ustabile buforhold, eller arbeidsløyse – heller enn sjuke hjernar. Utfordringane i livet, insisterer han, burde ikkje automatisk utløyse diagnosar og reseptar.
Psykiateren åtvarar at feilinformasjon florerer både i vitskapleg litteratur og i hovudstraumsmedia. Han set søkjelys på korleis vage ADHD-kriterium legg til rette for sjølvdiagnostisering og sosial smitte; store delar av publikum vil til ei kvar tid teste ‘positivt’ på ADHD-sjekklister. Sjølv påstått autoritative helsetenester held myten gåande – til dømes samanlikna ein britisk pamflett forsøk med antidepressiva med ‘dating’, og oppmuntra pasientar til å halde fram med å eksperimentere med ulike legemiddel fram til eitt ‘kjennest riktig’. Timimi slår fast at dette er ein illusjon: dei fleste mentalhelseproblem forbetrar seg naturleg over tid, og det å byte eller auke medisinering forbetrar sjeldan utfalla. Han kallar det amerikanske STAR*D antidepressiva-forsøket – ein større studie som ein viser til støttar polyfarmasi [bruk av fleire legemiddel samstundes; oms.an.] – eit 35 millionar dollars-bedrag.
Trass utbreidd bruk av psykiatriske merkelappar, har Timimi vore vitne til ekstraordinær motstandsdyktigheit blant unge pasientar, der mange gjenvinn funksjon og meining utan å måtte medisinerast tungt. Han tilrår foreldre å ikkje straks haste i veg til psykiatriske vurderingar av ADHD, autisme, angst eller depresjon, og åtvarar spesifikt mot antidepressiva, som kan doble risikoen for sjølvmord hjå unge. I staden burde familiar normalisere naud, akseptere barn slik dei er, og vere tolmodige og til stade, i staden for å ty til diagnosar og legemiddel.
Timimi åtvarar mot ‘konseptkryping’ [engelsk concept creep], det at psykiatrisk språk lek over i dagleglivet. Vanleg tristheit blir ‘depresjon’, det å vere sky blir om til ‘sosial angst’. Denne krypande medikaliseringa gjev opphav til avhengigheit av psykiatrisk intervensjon, og skjuler kreftene som eigentleg står bak liding. Han argumenterer at psykiatri, støtta av den farmasøytiske industrien, fremjar scientism – tru forkledd som vitskap [science] – som forvandlar menneskelege opplevingar til noko sjukeleg.
Om psykiatrien omfamna dette perspektivet, ville færre liv ha gått tapt til sjølvmord, og færre menneske ville ha blitt øydelagde som følgje av unaudsynleg behandling. Men i eit system dominert av legemiddelindustrien og dei som praktiserer den ukritisk, forårsakar psykiatrien ofte meir vondt enn godt. Timimi og allierte i Critical Psychiatry Network oppmodar til eit kulturelt skifte: å gjere mentale problem om til ein del av den menneskelege tilstanden, ikkje ein livslang sjukdom. […]»
Innlegget er hentet fra Saksyndig
Forsidebilde: Marcos Paulo Prado
