Derimot: Har innelivet foran skjerm helsemessige konsekvenser? Er vi ikke bygget for å være ute i solen? – Derimot
derimot.no:
Rekrutter i minus – en generasjon på solcelleblokkering
Forsvaret klager over at dagens ungdom ikke tåler påkjenninger. Dårlig kondis, svak muskulatur, lav terskel for smerte.
Av John Enebak
https://www.vg.no/nyheter/i/kwGA3A/norske-rekrutter-i-daarlig-form-kom-dere-ut-av-treningsstudioet
Men kanskje handler det ikke om latskap eller viljestyrke. Kanskje handler det om noe langt mer grunnleggende – en biologisk gjeld de aldri fikk betalt. De bærer sekken, men ryggene svikter. De løper, men pusten svikter. De tåler, men tåler mindre. Forsvaret observerer, men forstår ikke: Dette er ikke bare ungdom i dårlig form. Dette er ungdom født i underskudd.
De er født av mødre som hadde for lite D-vitamin under svangerskapet. De vokser opp i skyggefulle hjem, bak skjermer og solfaktor. De får D-vitamin fra industrimelk, ikke sollys. Og kroppen deres – skjelettet, muskulaturen, immunforsvaret – formes under dette fraværet. Vi snakker om en tapt generasjon ikke bare i kulturell forstand, men i fysiologisk forstand. En generasjon der fundamentet aldri ble støpt.
DVID – D-vitamin-indusert immundysfunksjon – er navnet på hypotesen. Den beskriver en tilstand der kroppen har for lite 25(OH)D, sirkulerende D-vitamin, som immunceller, muskelceller og stamceller trenger for å gjøre jobben sin. Det er ikke en mangel i klassisk forstand – ikke rakitt, ikke akutt sykdom – men en svikt i selve forutsetningen for robusthet.
Når dette sviket skjer i fosterlivet, bærer barnet konsekvensene resten av livet. Ikke alltid dramatisk. Bare subtilt – som dårligere utholdenhet. Økt infeksjonsbyrde. Lavere muskelstyrke. Dårligere beinstruktur. Mer utmattelse. Og en immunologisk skjørhet som gjør at kroppen raskere knekker under press.
Forsvaret vet ikke dette. De ser bare symptomene: Rekrutter som må stå over øvelser. Som kollapser etter marsjer. Som klager på kroppen. Og i ren frustrasjon sier Forsvaret det som ligger nærmest: Kom dere ut av treningsstudioet! Men problemet sitter ikke i studioet. Det sitter i cellene.
Hva skjer når en hel generasjon vokser opp i mild kronisk D-vitamin-insuffisiens? Når immunforsvaret deres aldri får nok D-vitamin til å lære, modnes og reguleres? Når bindevev og bein aldri får den styrken som naturen la opp til? Når mitokondriene, hjernens plastisitet og kroppens restitusjonsevne hele tiden er nesten bra nok – men aldri helt?
Svaret kommer til overflaten i militærleirene. Der står sanitetssoldater med notatblokker og registrerer fravær, belastningsskader, luftveisinfeksjoner og redusert yteevne. Og langsomt vokser en ny normal fram. En normal der ingen egentlig er klar for Forsvaret. Ikke fordi de ikke vil – men fordi de ikke kan.
Dette er ikke en ungdomsgenerasjons skyld. Det er et systemisk svik. Det startet da mødre gikk gravide med DVID. Det fortsatte da ingen målte nivåene. Og det kulminerer i dag – i marsjkolonner med unge rygger som verker, unge lunger som gisper, og unge sinn som møter livets første fysiske prøvelse – og svikter.
Men før noen rekker å kjenne skyld, la oss være krystallklare: Dette er ikke mors skyld. Dette er et systemisk svik. Ingen fortalte mødrene hva som sto på spill. Ikke helsestasjonen. Ikke fastlegen. Ikke fødselsforberedende kurs. Hvordan skulle de vite at sollys er mer enn varme og kreftrisiko?
Hvordan skulle de forstå at immunforsvarets robusthet – musklenes vekst, hjernens utholdenhet – formes allerede i livmoren, og krever mer enn et glass melk og en multivitamin med 10 mikrogram D-vitamin? De gjorde sitt beste med den kunnskapen de fikk. Og det skal de ha all ære for. Men kunnskapen sviktet. Ikke viljen. Ikke kjærligheten. Det er ikke for sent. For hver mor, far, bestemor, lærer eller lege som forstår dette i dag, kan gjøre en forskjell i morgen. Ikke for å rette opp fortiden – men for å bygge en sterkere fremtid.
I helsevesenet måles D-vitaminnivåer rutinemessig. Ikke hos alle – men ofte nok til at man tror man har oversikt. Man ser tall. 42. 55. 64. Og man ser referanseområdet: 50 til 150 nmol/L. Og så sier legen: Det er innenfor det normale. Men her ligger en katastrofal misforståelse. For dette “normalområdet” er ikke laget for å fange opp immunologisk robusthet, langtidseffekter på beinstruktur eller psykomotorisk utholdenhet. Det er laget for én ting: Å forhindre rakitt hos barn og kalklekkasje fra skjelettet hos eldre.
Kalsiumbalanse er hele utgangspunktet. Robusthet var aldri en del av regnestykket. Dermed har vi akseptert en generasjon som “normal” – selv om de aldri fikk nok D-vitamin til å utvikle optimal mitokondriefunksjon, vaskulær elastisitet, fagocytosekapasitet eller T-celle-regulering. Dette er ikke en akutt svikt. Det er en uteblitt optimalisering. En tapt mulighet. En biologisk dugnad som aldri ble gjennomført.
Og det gjør dem skjøre. Ikke på sykehusstatistikken. Ikke i blodprøvene. Men i praksis. I livets virkelighet. Når de løper. Når de bærer. Når de blir syke. Når de skal takle stress. Når de er i Forsvaret. Rekrutten med belastningsskade kan ha suboptimalt mineralisert beinstruktur fordi vekstplatene i ungdommen aldri fikk nok solhormon.
Rekrutten som blir utbrent etter to uker med feltøvelser kan ha nedsatt mitokondriell kapasitet og nevroinflammatorisk sensitivitet som følge av DVID. Rekrutten som får lungebetennelse i teltleir kan ha et immunsystem som aldri lærte å regulere betennelse fordi det manglet intracrint kalsitriol i oppveksten. De tåler ikke mindre fordi de er svakere.
De tåler mindre fordi de ble bygget med færre verktøy. Dette er ikke en individuell svakhet. Det er et strukturelt sammenbrudd i forståelsen av hva mennesker trenger for å bli robuste. Solen er ikke farlig. Solen er infrastrukturen for menneskelig styrke. Vi har demonisert den, fjernet den, erstattet den med laboratorietall og syntetiske tilskudd som gis i doser lave nok til å ikke gjøre noen skade – men heller ingen nytte.
I stedet for å bygge styrke har vi forsøkt å unngå sykdom. Vi glemte at fravær av sykdom ikke er det samme som tilstedeværelse av robusthet. Vi har laget en generasjon som ikke tåler feltøvelser, fordi vi aldri ga dem feltbetingelsene for vekst og utvikling.
Referanser:
1. Prenatal D-vitamin og fosterutvikling
Merewood et al., 2009
Association of vitamin D deficiency with primary cesarean section.
https://doi.org/10.1111/j.1523-536X.2009.00392.x
– Viser at lavt D-vitaminnivå hos gravide er assosiert med svakere bekkenmuskulatur og økt risiko for keisersnitt.
Javaid et al., 2006
Maternal vitamin D status during pregnancy and childhood bone mass at age 9 years: a longitudinal study.
https://doi.org/10.1016/S0140-6736(06)68971-6
– Viser at mors D-vitaminnivå påvirker barnets beintetthet mange år senere.
2. D-vitamin og immunutvikling
Hewison, 2012
An update on vitamin D and human immunity.
https://doi.org/10.1016/j.jaut.2012.02.010
– En oversiktsartikkel som oppsummerer hvordan D-vitamin påvirker immunmodulasjon, særlig i T-celler og antigenpresenterende celler.
Sauer et al., 2012
Vitamin D in children’s immunity and development.
https://doi.org/10.1007/s00281-012-0332-3
– Forklarer hvordan D-vitamin er avgjørende for utviklingen av et balansert immunsystem i barneårene.
3. D-vitamin og muskelstyrke / utholdenhet
Cannell et al., 2009
Athletic performance and vitamin D.
https://doi.org/10.1016/j.scispo.2009.02.001
– En gjennomgang av hvordan D-vitamin påvirker muskelstyrke, eksplosivitet og restitusjon hos idrettsutøvere.
Zhao et al., 2019
The relationship between serum vitamin D levels and muscle strength in healthy adults.
https://doi.org/10.1038/s41598-019-51235-w
– Viser positiv korrelasjon mellom 25(OH)D og muskelstyrke.
Beaudart et al., 2014
The effects of vitamin D on skeletal muscle strength, muscle mass, and muscle power: a systematic review and meta-analysis of randomized controlled trials.
https://doi.org/10.1002/jcsm.12090
– Metaanalyse som dokumenterer at D-vitamin har målbar effekt på muskulær funksjon.
4. D-vitamin, mitokondrier og energiomsetning
Sinha et al., 2013
Vitamin D: A modulator of mitochondrial function in skeletal muscle.
https://doi.org/10.1016/j.jsbmb.2013.01.004
– Viser at D-vitamin påvirker mitokondriefunksjon og energiproduksjon i muskelceller.
5. Nevrobiologi og stressresiliens
Eyles et al., 2013
Vitamin D, neurodevelopment and neurodegeneration.
https://doi.org/10.1016/j.nbd.2013.03.007
– Beskriver D-vitamins rolle i hjernens utvikling og nevrobeskyttelse.
Grudet et al., 2014
Vitamin D deficiency in individuals with psychiatric disorders.
https://doi.org/10.1016/j.psychres.2014.08.037
– Viser sammenheng mellom lave 25(OH)D-nivåer og økt sårbarhet for psykiske lidelser og stressreaksjoner.
6. Essayets kjerne: 25(OH)D, ikke kalsitriol, som relevant markør
Quraishi et al., 2014
Low vitamin D status in surgical ICU patients is associated with increased hospital length of stay and mortality.
https://doi.org/10.1097/CCM.0000000000000151
– Viser at 25(OH)D, ikke 1,25(OH)₂D, korrelerer med klinisk utfall.
Heaney, 2008
Vitamin D in health and disease.
https://doi.org/10.1016/j.clnu.2008.01.002
– Skiller tydelig mellom de ulike formene for D-vitamin og deres fysiologiske roller. Poengterer at 25(OH)D er den beste markøren for kroppens vitamin D-status.
