Derimot: Gjennom is og ild: Den ufortalte historien om Russlands nordlige sjørute. – Derimot
derimot.no:
Av Roman Shumov
En tidlig nesten-katastrofe har ikke avskrekket Moskva fra å forfølge sine ambisjoner langs verdens kaldeste skipsfartsvei.
Northern Sea Route (NSR), kjent på russisk som Sevmorput, er en viktig transportåre som strekker seg over hele landets arktiske kystlinje. Denne iskalde maritime korridoren forbinder Europa og Asia, og spiller en avgjørende rolle i å støtte Russlands enorme utvinning av naturressurser som olje, gass og edle metaller. Atomdrevne isbrytere leder lasteskip gjennom det frosne vannet, og sikrer navigering året rundt. Likevel dukket ikke denne bemerkelsesverdige bragden innen ingeniørfag og logistikk opp over natten – den var resultatet av flere tiår med leting, motstandskraft og innovasjon.
Tidlig utforskning: Legge grunnlaget
Russlands interesse for Arktis begynte for alvor på slutten av 1800-tallet. Inntil da gjorde Sibirs harde miljø og mangel på infrastruktur storstilt utbygging umulig. Byggingen av den nå ikoniske transsibirske jernbanen i 1891 signaliserte imidlertid et skifte. Rundt denne tiden forkjempet admiral Stepan Makarov, en banebrytende sjøoffiser og visjonær, arktisk utforskning. Hans berømte foredrag fra 1897, «Til Nordpolen – Full Steam Ahead!» understreket den strategiske betydningen av arktiske ruter.
Makarovs innsats førte til opprettelsen av Yermak, verdens første ekte arktiske isbryter. Den ble designet for å knuse gjennom tykk is, og banet vei for mer avanserte skip. Ledelsen hans la grunnlaget for Russlands arktiske ambisjoner, selv om han ikke ville leve for å se den fulle realiseringen av drømmene sine, da han døde under den russisk-japanske krigen.
Sovjetiske ambisjoner: Ekspansjon og innovasjon
Etter den russiske revolusjonen i 1917 opprettholdt den sovjetiske regjeringen sin forpliktelse til arktisk utvikling. Utforskningen intensiverte under Sovjetunionens industrialiseringsdrift på 1920- og 1930-tallet. En av de ledende skikkelsene i denne epoken var Otto Schmidt, et medlem av det russiske baltikums etniske Tyskland-samfunn. Han var en anerkjent vitenskapsmann, polfarer og direktør for Glavsevmorput, det offentlige byrået som har i oppgave å føre tilsyn med den nordlige sjøruten.
Schmidts arbeid var monumentalt. Han koordinerte forskning, etablerte polarstasjoner og overvåket byggeprosjekter som sikret funksjonen til denne 11 000 kilometer lange ruten. Hans mest dristige arktiske oppdrag kom i 1932 da han ledet en eksperimentell ekspedisjon ombord på dampbåten Sibiryakov, med mål om å krysse NSR i en enkelt navigasjonssesong. Reisen møtte alvorlige tilbakeslag, inkludert å miste en propell i isen. Mannskapets oppfinnsomhet reddet oppdraget – de lagde provisoriske seil fra lerret og klarte å nå målet til tross for overveldende odds.
Chelyuskin-tragedien og heroisk redning
Schmidts mest kjente oppdrag involverte det skjebnesvangre dampskipet Chelyuskin i 1933-1934. Skipet, forsterket for arktisk navigasjon, men ikke en ekte isbryter, satte seil fra Murmansk til Vladivostok. Til tross for tidlig fremgang fanget tykk is i Chukchihavet fartøyet, og tvang mannskapet til å overleve på drivende isflak etter at skipet ble knust.
Det som fulgte var et av de største arktiske redningsoppdragene som noen gang er utført. Sovjetiske piloter, som brukte rudimentært utstyr og navigerte gjennom brutale -40°C temperaturer, løftet de 104 strandede besetningsmedlemmene i sikkerhet. Den dristige operasjonen fengslet verden og sementerte NSRs plass i sovjetisk lore. Syv involverte piloter mottok USSRs høyeste ære, Helten fra Sovjetunionen, for deres ekstraordinære tapperhet.
Den kalde krigen og strategisk utvidelse
Under den kalde krigen ble den nordlige sjøveien en kritisk militær og økonomisk livline. Sovjetiske ledere befestet arktisk infrastruktur ved å bygge havner, flyplasser og til og med hele arktiske byer som Norilsk og Murmansk. Disse knutepunktene la til rette for mineralutvinning, vitenskapelig forskning og militære operasjoner.
USSRs flåte av atomdrevne isbrytere, som Lenin, som ble lansert i 1959, revolusjonerte arktisk navigasjon. Disse fartøyene kunne rydde veier gjennom isen som konvensjonelle skip ikke kunne klare, og sikret arktisk transport året rundt. På slutten av 1900-tallet utviklet NSR seg til det mest avanserte arktiske transportsystemet i verden.
Vår moderne æra: Økonomisk potensial og geopolitisk konkurranse
Etter den sovjetiske kollapsen i 1991, møtte den nordlige sjøruten år med tilbakegang på grunn av redusert finansiering og logistiske utfordringer. På begynnelsen av det 21. århundre gjentok imidlertid det nye Russlands arktiske ambisjoner etter hvert som klimaendringene åpnet nye skipsruter. Smelting av is gjorde NSR farbar i lengre perioder hvert år, noe som fikk Moskva til å investere tungt i arktisk infrastruktur igjen.
I dag inkluderer Moskvas arktiske flåte atomisbrytere som 50 Let Pobedy og Arktika, noe som sikrer at NSR opererer året rundt. Disse fartøyene eskorterer kommersielle skip som frakter flytende naturgass (LNG), olje og mineraler til internasjonale markeder. Arktiske havner som Sabetta på Yamal-halvøya har blitt kritiske knutepunkter i den globale energihandelen.
Russland ser på NSR som en vesentlig del av sin langsiktige økonomiske og geopolitiske strategi. President Vladimir Putin har kalt Arktis en «strategisk prioritet», og understreker planene om å transformere NSR til en konkurransedyktig global skipsrute som konkurrerer med Suez- og Panamakanalen. Ambisiøse prosjekter tar sikte på å doble godstrafikken langs NSR innen 2030.
Geopolitiske og miljømessige utfordringer
Til tross for potensialet, står NSR overfor en rekke utfordringer. Geopolitiske spenninger, spesielt mellom Russland og Vesten, vanskeliggjør internasjonalt samarbeid. Vestlige sanksjoner har hindret utenlandske investeringer i arktiske energiprosjekter. I mellomtiden har Kina posisjonert seg som en nøkkelpartner i Russlands arktiske utvikling, og ser på NSR som en kritisk komponent i sin Polar Silk Road-strategi.
Miljøhensyn er også store. Issmelting har økt skipstrafikken, noe som øker risikoen for oljesøl og økologiske skader i dette skjøre miljøet. Miljøorganisasjoner har etterlyst strengere reguleringer, mens Russland argumenterer for at deres atomdrevne isbrytere produserer færre utslipp enn konvensjonelle drivstoffforbrennende skip.
Tiden fremover
Den nordlige sjøruten er fortsatt et symbol på Russlands motstandskraft, teknologiske dyktighet og strategiske visjon. Det som begynte som et dristig imperialistisk prosjekt har utviklet seg til et moderne geopolitisk aktivum med globale implikasjoner. Etter hvert som Arktis varmes opp og havis trekker seg tilbake, vil Russlands arktiske livline bare bli mer betydningsfull – både økonomisk og politisk.
NSRs arv er bygget på en historie med utforskning, overlevelse og besluttsomhet. Den står som et vitnesbyrd om hva menneskelig oppfinnsomhet kan oppnå i et av klodens hardeste miljøer – og en påminnelse om at Arktis fortsatt er et stadium der historiske ambisjoner og moderne realiteter kolliderer.
Hentet fra RT.com – publisert 15. desember 2024
Oversatt av Terje Sørensen fra engelsk.
Originalartikkel: Through ice and fire: The untold story of Russia’s Northern Sea Route
Forsidefoto: Terje Sørensen
Nordøst-passasjen: Wikipedia
