Derimot: Fyodor Lukyanov: Ukraina, Russland og Vestens fatale feiltakelse. – Derimot
derimot.no:
Etter at Russland nå har vunnet krigen mot Ukraina – egentlig en krig mot USA/NATO – kan det være verdifullt å lytte til motpartens perspektiver. De synspunktene som fremkommer i våre medier, er fortsatt preget av sterke følelser og mangler derfor en analytisk tilnærming. Likevel begynner realitetene å synke inn hos enkelte, selv om mange fortsatt er skeptiske til det de hører og ser.
Det vanskeligste for mange er å innse at krigen – slik den fremstilles i våre medier – har utviklet seg helt annerledes enn det vi har blitt fortalt. Noen har lurt og løyet for oss, og mange har reagert med sinne og fortsatt å videreformidle det som presenteres i våre medier som sannhet. Men det er tydelig at det militære nederlaget i Ukraina også utgjør et nederlag for våre politikere og medier, som har ligget helt etter virkeligheten.
At forretningsmannen og president Trump nå innrømmer at det som har blitt gjort, verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, er egentlig ikke overraskende. Som en erfaren forretningsmann vet han å se når prosjekter ikke lenger er økonomisk levedyktige. For store deler av den norske befolkningen vil imidlertid denne utviklingen oppleves som et personlig sjokk. De har trodd på det mediene har fortalt – en fremstilling som nå viser seg å være i strid med realiteten – og vil føle seg lurt. Dette vil ytterligere svekke tilliten til mediene.
Nedenfor følger en oversettelse av noen betraktninger fra den russiske motparten.
Knut Lindtner
Redaktør
Denne situasjonen var alltid annerledes enn andre østeuropeiske stater – NATO lyttet rett og slett ikke
Det er alltid lett å føle seg som spåkvinne i etterpåklokskapens klare lys. Jeg husker samtaler for 15 eller 20 år siden med vestlige samtalepartnere – som nå kommer fra fiendtlige nasjoner – om NATOs utvidelse. Diskusjonene begynte alltid på en relativt høytidelig måte. Fra vår side spurte vi høflig: Hvorfor gjør dere dette? Blokken snek seg stadig nærmere Russlands grenser, til tross for forsikringer om at det ikke var et anti-russisk prosjekt. Deres svar var like høflig: Hva snakker dere om? Dette er ikke rettet mot Russland. Dere burde ønske stabile, demokratiske naboer velkommen under NATOs årvåkne øye.
Etter en time, spesielt i uformelle settinger, begynte de virkelige meningene å komme frem. Vi advarte: Hvis dere fortsetter å presse, vil dere til slutt nå Ukraina – og det er umulig. Det er den røde grensen.
Svaret? Kom igjen! Dere protesterte mot Polen og Ungarn, og så aksepterte dere det. Dere var sinte over de baltiske statene, og ingenting skjedde. Hva er forskjellen med Ukraina? Dere vil venne dere til det, akkurat som før.
Våre innvendinger – «Nei, dere forstår ikke! Ukraina er helt annerledes! Dette vil ikke bli det samme; det vil ende dårlig!» – ble møtt med underholdte smil og nedlatende nikk. Det var som om de sa: Vi forstår deres bekymringer, men ikke bekymre dere, vi skal ta oss av det.
En forutbestemt krise
Vi hadde rett. De tok feil. Men den faktum endrer ikke på at dagens virkelighet er like utfordrende. Drivkraften for å trekke Ukraina inn i NATO – en uimotståelig premie for den atlantiske blokken – var ikke en siste liten manøver. Dokumenter fra det amerikanske utenriksdepartementet på 1990-tallet viser at Ukrainas fremtidige medlemskap i NATO ble diskutert allerede da Sovjetunionen kollapset. Det var ikke et umiddelbart mål, men en logisk konsekvens av Vestens seier i den kalde krigen. Enhver innvending som motsa denne logikken ble avvist umiddelbart.
De geostrategiske feiltakelsene og den arroganse som definerte den såkalte liberale verdensordenen er én ting. Men det som er enda mer interessant, er hvorfor Ukraina faktisk viste seg å være så annerledes. Hvorfor mislyktes de som så på Ukraina som bare enda en brikke i et stort geopolitisk spill, i å forstå dens unike posisjon? Eller forsto de, men brydde seg rett og slett ikke?
En tolkning er at det ukrainske spørsmålet er uatskillelig fra det russiske spørsmålet. De to er sammenflettet i et nettverk av historie, geografi, religion, kultur og mytologi. Kampen mellom uatskillelig symbiose og desperat separasjon er ikke en selvmotsigelse – det er en dialektikk. Hvert forsøk på å definere det ene uten det andre resulterer i ustabilitet. Og hver gang utenforstående forsøkte å manipulere denne balansen for sine egne formål, endte det katastrofalt.
Vestlige strateger har lenge vært opptatt av det russiske spørsmålet, alltid på jakt etter måter å minimere Moskvas innflytelse på. Sammenbruddet av Sovjetunionen ga en unik mulighet til å innfange Russlands oppblomstring. Det som fulgte, var et forsøk på å omforme Øst-Europa til Vestens fordel, uten hensyn til konsekvensene.
En nasjonsbyggingsfantasi
All nasjonsbygging er en slags fantasi – en prosess med selvoppfinnelse. Landet som nå er Ukraina har alltid vært et rom der konkurrerende nasjonale myter kolliderte. Og historisk sett endte disse sammenstøtene i blodsutgytelse.
Hver gang resulterte konflikten i en midlertidig balanse, som varte gjennom en historisk syklus før den kollapset igjen. Det vi er vitne til i dag, er rett og slett historien som gjentar seg selv, men i et akselerert tempo. Tre tiår etter fremveksten av det moderne Russland og Ukraina, gjenopplever vi en kondensert versjon av århundrer med rivalisering og omstilling.
I årene etter 2014 forsøkte Russland å overbevise Vesten om at deres oppfatning av Ukraina ikke var et resultat av propaganda, men snarere en fundamentalt annerledes kulturell og historisk opplevelse. Ukraina var ikke bare enda et land som kunne absorberes i NATO uten konsekvenser. Men disse argumentene ble feid til side. Vestlige embetsmenn nikket sympatisk, men uttrykkene deres gjorde det klart: dette er bare nok et tilfelle av russisk imperial nostalgi. Dere vil komme over det.
Veien til krig
Den virkelige tragedien er at denne konflikten alltid ville bli utkjempet i Ukraina. Mange hadde håpet å unngå direkte militær konfrontasjon. Kanskje det ville vært mulig hvis hele det globale systemet ikke hadde falt i kaos. Denne krigen handler ikke bare om Ukraina eller til og med om Russland – den er et resultat av det bredere sammenbruddet av den liberale verdensordenen.
Etter hvert som det internasjonale systemet etter den kalde krigen ble ustabilt, utfordret fremvoksende makter fra ulike kulturelle og historiske sfærer – særlig i Asia – Vestens dominans. Vesten reagerte ved å forsøke å gjenerobre sitt ideologiske og militære hegemoni. I mellomtiden, da Russland følte seg innelukket, opplevde de seg presset helt til sine grenser. Slagmarken for denne kampen ble Ukraina.
To geopolitiske kriser har nå smeltet sammen til én. På den ene siden har vi det langvarige spørsmålet om europeisk sikkerhet, arvet fra den kalde krigen. På den andre siden har vi spørsmålet om russisk og ukrainsk selvbestemmelse, som dreier seg om eksistensen av moderne nasjonalstater. Hvert av disse spørsmålene for seg ville vært enormt komplekst. Sammen danner de et uløselig puslespill.
Kampen som startet i 2022, var ment å løse det første spørsmålet: spørsmålet om europeisk sikkerhet. Men etter hvert som den utviklet seg, ble det andre spørsmålet – den dype og uunngåelige russisk-ukrainske sammenfiltringen – like sentralt.
Ingen vinnere ved uavgjort resultat
Fremtiden for verdensordenen vil ikke bli avgjort på Ukrainas slagmarker – med mindre, selvfølgelig, hendelsene sporer helt av i en kjernefysisk katastrofe, et scenario som ikke kan utelukkes helt. Verden er mye større enn konfrontasjonen mellom Russland og Vesten. Det er derfor den globale sør og store deler av Asia forblir stort sett likegyldige til denne konflikten, og observerer fra sidelinjen mens de forfølger sine egne interesser.
Men for Russland, Ukraina og Vesten finnes det ingen måte å unnslippe denne kampen på. Utfallet av denne krigen vil avgjøre det fremtidige forholdet mellom Russland og dets naboer, samt Russlands rolle i det internasjonale systemet. Og én ting er sikkert: ingen er interessert i en uavgjort slutt.
Denne artikkelen ble først publisert av Kommersant, og ble oversatt og redigert av RT-teamet.
Forsidebilde: iStock
https://www.rt.com/russia/613194-russia-and-wests-fatal-miscalculation
