Derimot: «Fjellbønda — sutrepaver»?Rakker visepresidentkandidat Vancened på de svakeste? – Derimot
derimot.no:
Trumps valg av visepresidentkandidat, J. D. Vance, var en som skreiv ei bok som blei solgt i store opplag i USA 2016-2017, og som også førte til at det blei film av boka. Boka hadde i USA tittel Hillbilly Elegy, og er på norsk utgitt med tittel Hillbillyens klagesang. En mer treffende tittel på norsk vil være «Fjellbøndas sutring» der fjellbønder forutsettes å være noen «dårlig ansette».
Boka blei godt mottatt av mange høyreorienterte, fordi det kunne oppfattes som at Vance, som hadde kommet seg ut av elendigheten med rusprega foreldre og besteforeldre, ensidig ga skylda for elendigheten til individene og at samfunnsforholda og individenes utgangspunkt ikke hadde noe å si for hvordan livene deres kom til å bli.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
I boka skriver Vance at han som ungdom reagerte på at han som jobba i kassa i en butikk ikke hadde råd til mobiletelefon, men det hadde de som ikke jobba og fikk offentlig støtte. Vance fikk derfor mye kritikk for at han i boka kun skylte på de arbeidsløses egen moral og latskap for deres elendighet. Vance er et eksempel på illusjonen den amerikanske drømmen om at alt er mulig sjøl om du starter med et dårlig utgangspunkt, for «Du er din egen lykkes smed».
Men i tida etter boka og filmen endra Vance standpunkt. Han gikk av det toget, sa han. Vance forteller dette i et intervju med New York Times 13.06.2024 hvordan han endra standpunkt. Vance sier at han
innså at jeg ble brukt som en slags forsvarer av et fenomen som noen virkelig ønsket å forstå, mens andre ikke gjorde det. Og jo mer jeg følte meg som en del av det jeg mente var galt med det høyreorienterte elitesjiktet, …, jo mer følte jeg et behov for å ta avstand fra det.
La meg gi deg én historie: I 2018 ble jeg invitert til et arrangement i regi av Business Roundtable, en organisasjon for toppsjefer. Det var mange der som jeg liker og beundrer, og mange som [nå] hater meg…
… jeg satt ved siden av konsernsjefen for en av verdens største hotellkjeder under en middag. Han var nærmest en karikatur av en bedriftsleder som klaga over at han ble tvunget til å betale sine ansatte høyere lønn.
Han sa: «Arbeidsmarkedet er veldig stramt. Det Trump har gjort ved grensa, har tvunget meg til å endre måten jeg samhandler med mine ansatte på.» Og så vendte han seg til meg: «Du forstår dette like godt som noen andre. Disse menneskene trenger bare å lette på ræva, komme på jobb og gjøre jobben sin. Og nå, fordi vi ikke kan ansette innvandrere, eller ikke kan ansette så mange innvandrere, må vi ansette disse menneskene til høyere lønninger.»
Det faktum at denne fyren så meg som sympatisk innstilt til hans problem, og ikke til arbeidernes problem, fikk meg til å innse at jeg er på et tog som har sin egen framdrift, og at jeg må gå av dette toget, ellers kommer jeg til å våkne opp om ti år og virkelig hate alt jeg har blitt. Så jeg bestemte meg for å gå av toget, og jeg følte at den eneste måten jeg kunne gjøre det på, var å støte fra meg og fornærme folk som likte boka mi.
I en omtale i New York Times 15.07.2024 skriver kommentatatoren av A. O. Scott om Vance at
… det nå [er] tydelig at han tviler på tesen om at den amerikanske arbeiderklassen har skylden for sine egne problemer, eller i det minste tviler på den politiske nytten av å si det. Han er mer tilbøyelig til å skylde på Kina, NAFTA, Mexico og visse selskaper, og også på det politiske og kulturelle elitesjiktet som han en gang var fast bestemt på å slutte seg til. Med andre ord: Han har vendt seg mot de mest hengivne leserne av boka si.
I Norge vet vi hvem det er som er denne internasjonalt ledende hotelleierens mest entusiastiske støttespillere, de som ikke kan få nok innvandrere til å holde lønningene nede og som er sterkt i mot forsøk som USA og andre gjør på å stenge grensa for ukontrollert innvandring.
Om valget av Vance vil være et smart valg sett ut fra Trumps behov, vil vise seg. Sett fra Norge tenker mange at det lureste ville vært en kvinne som er mørk i huden. Men kanskje er ikke kvinnene i USA som kvinnene i Norge, i USA er kvinnene kanskje mer opptatt av politikk enn hvilket kjønn politikerne har? Og dessuten, menn rundt 40 år, som J. D. Vance, utgjør en betydelig velgergruppe som mange av i USA som kan bli tiltrekt av, særlig hvis Biden stiller til gjenvalg, og at Vance derfor vil utgjøre en ekstra fordel for Trump?
Oversetting av Politikus.
Framheva bilde:
Foto: PublicDomainPicture, Pixabay
Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
