Derimot: Fattigdomsbeskjempelse: Shambala Foundation, matsentraler og selvberging.
derimot.no:
Av Jan Terje Voilaas
Fra SIFO-Rapport 11-2023
Oslo-Met har forsket på norske husholdningers økonomiske situasjon siden 2017, fire år etter at den første Matsentralen ble etablert i Norge. Nå finnes det 8 slike matsentraler som samler inn mat som distribueres til trengende gjennom 537 ideelle organisasjoner spredd over hele landet. I 2022 ble det delt ut 5,508 tonn med gratis mat i Norge, opp over 30% fra året før.
SIFO-Rapport 11-2023 fra august 2023 gir et innblikk i økonomien til norske husholdninger og kan f.eks. fortelle at 14% av norske hushold, rundt 750,000 mennesker, er helt uten sparepenger og at sparepengene til ytterligere 30%, rundt 1,67 millioner mennesker, tilsvarer mindre enn 3 månedslønninger.
Dette er altså tilstanden i Norge, hvor arbeidsledigheten i skrivende øyeblikk er historisk lav. Tusenvis av mennesker må likevel tigge mat. Hva vil skje om arbeidsledigheten begynner å øke? Det kan nemlig fort skje med dagens rentenivået i et av verdens mest gjeldstyngede land.
Fisk eller fiske?
Vi har jobbet med fattigdomsbekjemping i snart 18 år, og det første vi lærer i det faget er å IKKE gi fattige fisk, om det ikke er snakk om akutt hungersnød, men å lære dem å fiske. Dette mener jeg vi lærte allerede på Søndags-skolen, men den kunnskapen må ha gått i glemmeboken, for nå fokuseres all innsats i Norge på nettopp å dele ut mat. Dette er selvfølgelig ikke bærekraftig i lengden, for mat-køene vokser i hele den vestlige verden, med få om noen indikasjoner på at trenden vil snu med det første.
Det verste med innsatsen som nå gjøres er at det skapes enda et avhengighetsforhold. Stadig flere mottakere vil skape stadig større og flere giver-organisasjoner, hvor alle involverte parter blir avhengige av hverandre. En slik symbiose fjerner ALDRI fattigdom. Nepal har i mange år hatt en humanitær organisasjon (NGO) per 400 innbyggere, og er fremdeles blant de fattigste. Matsentralens fremste mål burde vært å overflødiggjøre seg selv, men med dagens praksis vil de oppleve det stikk motsatte.
Shambala Foundation (SF) er ikke langt unna å overflødiggjøre seg selv i Tibet. Styret følger derfor nøye med på utviklingen i Norge og vurderer mulig innsats der. Om det blir nødvendig, så vil det bli å gå i stikk motsatt retning av Matsentralen. Vi vil bekjempe fattigdom, tigging og fattigdomsskapende sentralisert avhengighet med desentralisert egenproduksjon og uavhengighet på husstandsnivå.
Ja, dere leste riktig. Sterke, selvforsynte, kunnskapsrike, kritisk tenkende og produktive familier som samarbeider og hjelper hverandre, bekjemper fattigdom. Avhengighet av en stadig voksende STAT (NAV), og organisasjoner som f.eks. Matsentralen, skaper mer fattigdom og gjør samfunnet svakere, i tillegg til at risikoen øker for alle. Faller NAV, og i mindre grad Matsentralen, så tar de utallige med seg i fallet. Faller en familie i et desentralisert samfunn bygget på sterke familier, så faller kun den familien.
Vår jobb å finne bærekraftige løsninger, som vil bli en utfordring i et samfunn hvor 40% av husholdningene består av 1 person, hvor reservelagre av mat er begrenset til 30.000 mennesker i 3 dager, hvor selv-forsyningsgraden av mat av enkelte er anslått til rundt 37% og hvor 44% av befolkningen enten allerede er blakk, eller de har mindre enn 3 måneds-lønner oppspart. MEN, det er fullt mulig.
Det eneste bærekraftige tiltaket Norge har for å sikre nok mat til alle, er at folk flest begynner å produsere deler av maten de trenger. Arbeid, ikke tigging. Logikken her er såre enkel. Har en nasjon noen gang klart å tigge seg ut av fattigdom? Har noen klart å arbeide seg ut av fattigdom?
Hvis hver husstand produserte 10 kilo mat per hode per år, så vil den samlede produksjonen bli 10 ganger større enn hva Matsentralen delte ut i 2022. Dette er noe de aller fleste kan gjøre i en vinduskarm, i 2-3 store blomster-krukker, i 2-3 utslitte bildekk, i noen få bøtter, i et vekst-telt i kjelleren, fra en robåt, fra innsjøer eller fra skogene våre. Dette vet jeg er mulig. Jeg grodde selv 40 kilo poteter og mye annet i noen få bøtter utenfor gatedøren i år. Jeg dyrket i tillegg nær 2 tonn med gresskar på en 200 kvadratmeter jordlapp jeg fikk leid.
Hvis jeg, med 10 bonde-tommeltotter og null kunnskap, kan klare dette, så kan alle. Dette er ikke vanskelig. Kan man stå opp, kle seg, hoppe i bilen, stå timer i kø for gratis mat, så kan man også dyrke mat. Vår nabo sitter i rullestol og dyrker mat hele året i isoporkasser, bøtter og i et gammelt badekar.
Kan fjellet kun ses fra sletten?
Vi bor ved foten av et 4.400 meter høyt fjell. Vi går ofte turer i fjellet, men det er kun fra sletten vi kan se hvor storslått og eventyrlig vakkert fjellet er.
I overført betydning og med motsatt fortegn, skjønner folk i Norge hvor sårbart landet er med hensyn til mat-sikkerhet? Eller er det lettere for meg å se dette herfra, 13.000 kilometer borte? Jeg ser at Harstad Kommune, som den første i landet, nå skal bygge opp et reservelager av mat for sine innbyggere. Et reservelager er viktig som en ekstra sikkerhet, men er ingen permanent løsning. Hvorfor slår ikke Harstad, og alle andre kommuner, et kjempeslag for selvdyrking?
Jeg spør fordi det kan være svært vanskelig å få folk til å gjøre noe med et problem de ikke kan se, eller nekter å se, før problemet treffer dem selv, og da kan det være for sent.
Mitt 5 år lange mat-prosjekt handler ikke bare om å lære mer om produksjon av mat. Intensjonen er også å skjønne den sosiale dynamikken bedre, for jeg har i flere år vært klar over situasjonen og utviklingen i Norge, og har ikke vært fremmed for tanken om at det en gang i fremtiden kan bli mitt eget land som vil trenge SF mer enn Tibet.
Matsentralen har vokst fra 0 til 537 utleveringssteder på litt over 10 år. Ser folk dette? Skjønner folk hvor farlig dette er, at trenden faktisk kan vokse inntil kapasiteten en dag er sprengt? Hva om Staten da står på den andre siden av disken og forlanger «papers please»? Umulig, sier du? Var ikke også 537 mat-banker «klin umulig» på et tidspunkt? Det var det jeg ble fortalt.
Jeg spør, for skjønner man ikke dynamikken som her er i sving, og hvilken katastrofe dette kan vokse seg til, så vil man heller ikke skjønne noen verdens ting når virkelighetens slegge treffer med full kraft, og da er det garantert for sent.
Er det allerede for sent?
SFs styre ser hva som skjer og skjønner hvor farlig dette er. Diskusjonen er derfor allerede i gang, men om en liten organisasjon som SF skal lykkes med å gå i stikk motsatt retning av Matsentralen, så må timingen være perfekt, prosjektet grundig vurdert, kalkulert og designet, og ikke minst, forståelse og erkjennelse må være så modnet at et alternativt tiltak vil ta av som en Sukhoi Su 57.
Behovet er der allerede, men hva med forståelse/erkjennelse? Hva vil folk flest velge? Å jobbe noen kvelder hver uke i en åker, eller en svipptur innom Frelses så de når neste episode av Maskorama? For noen år siden ville jeg trodd at stadig lengre mat-køer ville bråvåknet en stor del av befolkningen, men har det skjedd? Jeg er ikke overbevist. Mitt inntrykk er at denne raskt voksende tigge-kulturen langt på vei blir forherliget og normalisert, men jeg kan ta feil. Dette og mye mer må vi finne ut av før tid og ressurser kan bli aktuelt.
Det vi i første omgang kan bidra med er litt gratis inspirasjon og motivasjon. I den forbindelse tok jeg kontakt med Stefan Verstappen i Canada og spurte om han ville la seg intervjue for et norsk publikum. Stefan sa ja, og jeg håper intervjuet kan skje i løpet av januar. Stefan er en velkjent kapasitet på MACs (Mutual Aid Communities), og tilhører selv en høyt fungerende MAC i Canada. I denne video-linken vil dere få et glimt av hva Stefan vil snakke om. Intervjuet vil i ettertid bli publisert på Rumble.
I tillegg, jeg jobber nå med en konkret plan, et konsept, som enkelt, billig og lovlig kan tas i bruk i hele Norge, samtidig og umiddelbart, av hvem som helst, hvor som helst. Konseptet vil raskt kunne bli selvfinansiert og i tillegg gi deltakerne en sosial-, helsemessig-, økologisk- og økonomisk avkastning som overgår kostnaden med flere hundre prosent.
Jeg har også tatt kontakt med Landbruksdirektoratet og Norsk Landbruksrådgivning for innspill, regelverk, priser og mer. I tillegg har jeg avtalt en privat konsultasjon med Stefan Verstappen i januar for en kritisk gjennomgang av konsept og metodikk.
Når de viktigste steinene er snudd, så vil konseptet bli presentert for dere, så dere kan spre dette videre og kanskje selv gå i gang? Jeg håper å få dette ut mot slutten av januar, i god tid før neste års vekst-sesong, som for alt det noen vet, kan bli den siste muligheten vi får.
Jeg kommer også til å ta kontakt med Matsentralene og foreslå kursendring. Kan dette enorme nettverket, sammen med sine mange hundre partnere og tusenvis av ansatte og frivillige, over tilstrekkelig tid skifte fra utdeling til selvdyrking, fra tigging til produksjon, ja da kan ting snus på en 10-øring. Hvorfor ikke putte noen frøposer i hver matpose sammen med råd, veiledning og forslag? Jeg ser at 40% av dem som trenger mat-hjelp er flyktninger fra Ukraina. Dem som opplevde de harde 1990-årene der vet ALT om produksjon og selv-forsyning av mat. Hvorfor ikke la dem lære oss?
Vi får se hva som skjer. Vil vi utløse en strøm av positive reaksjoner og tilbakemeldinger fra folk som selv vil gjøre en innsats, eller vil forslaget bli møtt med apati og taushet? Med andre ord, er det fremdeles håp, eller er det allerede for sent?
Først da, når vi vet mye mer, vil Styret i SF kunne vurdere om Stiftelsen bør involveres, eventuelt når, til hva og i hvilken kapasitet og rolle. Det beste vil alltid være egne initiativ og lokal aksjon, helt uten hjelp, men noen ganger må noen gå foran og vise vei.
Heller ikke det trenger å være SF, det kan like gjerne være DEG!
Godt Nytt År!
Forsidefoto: Fra Oslo, og utdeling av mat. Bildet fra Fattighusets facebookside.
