Derimot: Fascismen i dag. Der staten og kapitalen smelter sammen. – Derimot
derimot.no:
Hvor finner man fascisme i dag?
Av Rolf Galgerud
Jeg vil først henvise til Pål Steigans klare og poengterte artikkel ‘Fascismens røtter’ som ble publisert hos steigan.no den 3. september. Her tegner han et klart bilde av hva fascismen egentlig er. Jeg fikk lyst til å forsøke å utdype dette og se hvor i verden man finner samfunnstrekk som kan defineres som fascistiske.
Pål Steigan har på første plass i sin oppsummering av hovedtrekkene ved fascismen «Den autoritære, voldelige og militariserte staten.»
Etter min mening må man se dette i forhold til den tid fascismen vokste fram som ideologi. For hundre år siden hadde Italia en meget aktiv og godt organisert arbeiderklasse. Riktignok splittet i anarkistisk, kommunistisk og sosialistisk partier, men de var en kraft som truet det kapitalistiske systemet. For å nøytralisere denne kraften var bruk av vold, mye vold nødvendig. Uten en slik aktiv og organisert arbeiderklasse blir bruk av mye vold, ja vold i det hele tatt, overflødig. Man brukte volden for å få gjennomført det man ønsket. Kan dette skje uten vold – desto bedre. Med andre ord – volden er ikke målet i fascismen, men en metode dersom dette er nødvendig.
Jeg vil her skyte inn at det finnes mange samfunn i verden som er mye verre enn et fascistisk. I Asia er det kjent at i mange land blir arbeiderene låst inne i produksjonslokalene, med arbeidstid på 12 til 16 timer og med en minimal betaling. Detter er en rå, primitiv kapitalisme som forbruker arbeidskraft. Dette er mye verre enn det den fascistiske ideologien sier.
For denne ideologien ønsker et helhetlig fungerende samfunn. Det viktigste er et tett samarbeid mellom stat og kapitalistene og en nøytralisert arbeiderklasse. Den er ikke inhuman, den ønsker en sunn, frisk og fysisk sterk arbeiderklasse. men arbeiderklassen skal kjenne ‘sin plass’ i samfunnet. Noe tullprat om demokrati vil man ikke ha noe av. Lydighet og disiplin er et krav. Man skal dyrke sport, kultur og stimulere til utdanning. Det skal være velferd, folk skal ha bolig og helsestell. Nivået på dette bestemmes av ‘Føreren’, ikke ved valg eller forhandlinger. Regjeringen sammensettes av ‘eksperter’ innen det området som departementet skal administrere, altså man ‘slipper’ politikere.
Kort kan man si at fascismen er en form for idealisert kapitalistisk samfunn hvor organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og politisk aktivitet er forbudt. Man trenger kun å lystre ordre. Dette høyes kanskje ikke så avskrekkende ut. Men det var nok stor avstand mellom teori og praksis. Når arbeiderne var fratatt sine muligheter til å forsvare seg, så mange kapitalister sin gylne mulighet. Resultatet ble en gedigen masseutvandring fra Italia, bl.a. til USA, men særlig til Latin-Amerika og spesielt Argentina. Og utvandringen dit var så stor at den forandret språket i Argentina. Når en argentiner i dag snakker så høres han ut som en italiener, han har den samme syngende måte å snakke på. Og nå, hundre år etter, så er det fortsatt mange fungerende anarkistsamfunn i Argentina, særlig oppover langs Uruguayelva.
Man bør holde et klart skille mellom fascisme og nazisme. Hitler tok hovedelementene i fascismen og bakte inn rasisme. (Jeg kan i parentes bemerke at hovedgrunnen til Hitlers jødehat var at når han i ungdomstida møtte ledere i forskjellige typer organisasjoner, så var de ofte både jøder og kommunister. Hans kommunisthat smittet over på jødene). Han utviklet raseteorier, hvor den germanske rase var overlegen alle andre. Det er grunnen til at okkupasjonen i Norge forgikk så lempelig som den gjorde. Han tok også volden inn som en naturlig del av samfunnet og dyrket den som tegn på styrke.
Det er mange tegn i tiden som tyder på at det nå forberedes et globalt fascistisk system. I vært fall ønske om det. Senteret for dette er WEF, hvor også mange ‘framtredende’ Arbeiderpartitopper frekventerer. («Si meg hvem du omgås og jeg skal fortelle deg hvem du er»). Men også FN og WHO er involvert. Dette betyr ikke at man planlegger å lage en ‘blåkopi’ av Mussolinis stat. Men hovedtrekkene vil være der, som fravær av rett til faglig og politisk organisering, demokrati og ytringsfrihet. Sannsynlig vil man sørge for at det er et skinn av demokrati med å ha flere forskjellige partier i virksomhet, og som tilsynelatende kjemper i mot hverandre, men aldri truer systemet.
Første trinn er å skaffe seg kontroll. 15-minnutersbyene er et slikt tiltak. Fjerning av mulighetene til kontant betaling en annen. (For å hindre muligheten til illegal organisering). Avskaffing av mulighetene til å ytre seg likeså (nettkontroll). Og å gjører det akseptert at man forbyr organisasjoner som gir uttrykk for ‘feil’ meninger. Dette ser man tydeligst i England. Etter mitt syn skremmende og det skjer uten noen motforestillinger, med få hederlige unntak.
Det er kanskje ikke en tilfeldighet at tre framtredende personer som pusher denne politikken har sin bakgrunn, oppvekst, i framtredende nazihjem. Klaus Schwab, von der Leyen og Kaja Kallas, den siste titulert som EUs utenriksminister. De to siste med besteforeldre som høyt rangerte nazister, mens Schwab med foreldre som nazister. Dette gjør selvfølgelig ikke automatisk at disse har nazisympatier, men mye tyder på at de har fått med seg en del fra oppveksten. Schwab bøker inneholder klare elementer av den fascistiske ideologien. Og Kaja Kallas sine uttalelser omkring markeringen av nazistenes nederlag for 80 år siden tyder på at hun helst hadde sett en annen slutt på den 2. verdenskrig. At hun er så dum at hun uttaler seg slik forteller kanskje noe om det miljøet hun ferdes i til daglig.
Finner man noe stat som kan sies å ha de fleste hovedtrekk av fascismen? Etter mitt syn ja. Og nå vet jeg at jeg provoserer mange, at jeg skaffer meg uvenner, men jeg skriver ikke for å få venner, men for å søke klarhet, en sann forståelse av virkeligheten, selv om denne er ubehagelig.
La meg først slå fast en kjensgjerning. Kina har aldri vært en sosialistisk stat. For å kunne klare å vinne revolusjonen måtte Mao inngå en avtale med mange framstående kapitalister. Den gikk i hovedsak ut på at «hvis dere støtter og hjelper meg, så skal jeg ikke nasjonalisere deres industri etter revolusjonen». Dette er et historisk fakta. Og Mao holdt sine ord. Men derved lå allerede gjøkungen i redet. Og det ser ut til at gjøkungen har skjøttet seg vel. I dag har det ’kommunistiske’ Kina flere milliardærer enn USA. Jeg tro Marx roterer i sin grav når ledelsen i Kina bekjenner seg til marxist-leninismen.
Skal man forstå Kina i dag, så må en overse flagg, slagord, bekjennelser og se på de faktiske forhold. Jeg leste en artikkel på steigan.no for en tid tilbake hvor det fortaltes at i Kina hadde man hatt en undersøkelse/vurdering av om Kina kanskje skulle dreie fokus mot hjemmemarkedet i stedet for en ensidig, sårbar eksport. Konklusjonen ble at det ikke var mulig nå. Begrunnelsen var at pensjonistene hadde så lav pensjon at den ikke ga kjøpekraft til annet enn livsopphold. Likeså trakk den fram at ikke fast ansatte arbeider hadde så lite betalt at lønna ikke ga noe overskudd. Og jeg konkluderer med at disse ‘løsarbeiderne’ må jo være tallmessig meget stort når det da styrer hvordan Kina skal prioritere sitt marked. Og det forteller meg mye om arbeiderklassen kår i Kina i dag. (I det sosialistiske Sovjetunionen hadde alle rett til å få fast arbeid).
Kina hadde ikke klart å få en så stor del av det internasjonale markedet uten ekstremt lave produksjonskostnader – les lønninger. Og jeg er fri nok til å tro at disse lave lønningene ikke var/er etter ønske fra arbeiderne, men at de mangler muligheter til å kjempe for en bedre lønn og arbeidsvilkår. For partiet som de kunne bruke er ‘beslaglagt’, ideologien som skulle kunne lede dem er stilt i miskreditt. I deres øyne må det være kommunismen og marxismen som har skylda for deres dårlige kår. Genialt av kapitalistene å beholde både partinavnet og bekjennelsen til marxismen. En effektiv avvæpning.
Jeg innrømmer at jeg nå er på tynn is, men så langt jeg vet så er det ikke organisasjonsfrihet i Kina. Ingen rett til å danne alternative fagforeninger eller partier. Og streikerett, hvordan er det med den? Likeså med ytringsfriheten? Om noen vet bedre enn meg, så bare fortell.
‘Den proletariske internasjonalismen’ – internasjonal arbeidersolidaritet – var sentralt både hos Marx og Lenin. Kan noen fortelle meg om arrangement som Kina har iverksatt for å fremme dette. F.eks. internasjonale arbeiderkonferanser med formål å styrke den sosialistiske verdensbevegelsen? Jeg vet ikke om noen. Men derimot vet jeg at Kina hvert år er vertskap for et stort arrangement i WEFs regi.
Og når jeg nå snakker om solidaritet, hvor er Kinas marine nå når USA har lagt deler av sin marine utenfor kysten av Venezuela med uttalt formål å ta landets sosialistiske president? Riktignok ha Xi kommet med en muntlig fordømmelse, men den minner meg mye om Norges ‘inngripen’ i Gaza.
Jeg skal ikke gjenta hva jeg tidligere har skrevet om Kinas aktiviteter i forhold til WEF og WHO, bare nevne noe stikkord:
- CO2-eventyret, med vindmøller, solpanel og el-biler.
- Covid-19 showet, med ‘døde’ smittede liggende i gatene.
- Ettbarns politikk for å redde verden fra overbefolkning.
- Eksperiment med kontantløse samfunn.
- Og jeg kan vel tilføye; når Trump meldt USA ut av WHO kom Xi dagen etter og forkynte at Kina ville dekke tapet av USAs kontingent.
Ingen skal fortelle meg at Kina ikke har naturvitenskapsfolk som vet og forstår bløffen bak disse fortellingene. Men de er vel ‘disiplinerte’ og uttaler seg kun når de blir spurt. Manglende tilgang til media kan også være en forklaring. Lønnsomheten i å holde kjeft en annen.
Som det framgår av det jeg her har skrevet, så finner jeg flere likhetstrekk mellom Kina og Mussolinis Italia, og da særlig hovedtrekkene – sammensmeltingen stat og kapital og nøytralisering av arbeiderklassen.
At undertrykkelsen av arbeiderklassen ytrer seg annerledes i Kina enn det gjorde den gang i Italia, kommer av situasjonen. Den har nok i Kina kommet snikende, gradvis, etter en tid når den første revolusjons begeistringen hadde lagt seg. Regner med at uttalelser fra kapitalister som: «Vi kjempet en felles kamp og vant», «Vi må fortsattvære venner og bygge landet». Når misnøyen allikevel må ha spredd seg har man sannsynligvis klart seg med å nøytralisere en og en, eller små grupper. Derved blir heller ikke undertrykkelsen synlig, men den kan være like effektiv. Og den behøver ikke å være voldelig, man kan jo bare nøye seg med å omplasser den/de som er ’store i kjeften’ eller rett og slett gi dem sparken.
At Kina i dag spiller en progressiv rolle internasjonalt skyldes at de står i interessekonflikt med det tidligere dominerende ‘vesten’. Deres engasjement i forhold BRICS-lande og resten av den ‘fattige’ verden kan nok for dem være en lønnsom investering for framtida.
Hva som vil skje på sikt er vanskelig å spå om. Men jeg frykter at de vil bruke sitt renomme som det ‘kommunistiske Kina’ til å eksportere sin samfunnsmodell til både Afrika og Latin-Amerika. Har registrert at de har nære forbindelser med ledelsen i de nylig frigjorte stater i Afrika. Jeg tro at ledelsen der nok er svært progressive, men kanskje ikke velskolert politisk/ideologisk. Og at de kan bli ‘pratet rundt’ av drevne kinesiske politikere. Sånn som at upopulære tiltak kan være nødvendig i en overgangsperiode. I Kina har denne overgangsperioden vart i mer enn 75 år.
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
Forsidebilde: KI-generert
