Derimot: Falske historier på rekke og rad for å lure folk. Mediene visste det var løgn, men fortsatte å lyge. – Derimot
derimot.no:
Når falskhet blir metode — eksempler fra NRK og Anders Magnus
Av Kjetil Tveit
All ondskap trenger en løgn for å overleve. Når masken sprekker, repareres den med nye forklaringer, nye fiendebilder og nye moraliserende pekefingre mot alle som pirker i fasaden. Dette er psykopatens metode i miniatyr — men også statens, hvis ingen holder den i tømme.
Dette er et utdrag av et innlegg av Kjetil Tveit på Facebook.
I Aftenposten 17. juni gjør Anders Magnus — en av NRKs mest erfarne utenriksjournalister — det nesten utenkelige: Han bryter stillheten og innrømmer at vi kan ikke stole på pressen. Han skriver at både amerikansk og norsk presse visste at Joe Biden hadde et åpenbart mentalt og fysisk forfall — men valgte å dekke over det, for ikke å skade «det gode narrativet».
Vi snakker altså ikke om at mediene uforvarende spredte misinformasjon — men om ren desinformasjon, fordi de visste.
Han viser hvordan Hunter Bidens bærbare PC ble begravd som russisk desinformasjon. Hvordan lableak-teorien ble latterliggjort. Hvordan voldelige Black Lives Matter-opptøyer ble hvitvasket. Hvordan vi ble ledet til å tro at innvandring er et overordnet gode. Og hvordan NRK selv sensurerte begrepet «Kinas diktator Xi Jinping» fordi det var «for ladet».
Dette er ikke små feilskjær. Det er systematisk unnlatelse — en metode for å beskytte makten mot ubehagelige fakta. Det er falskhet som redskap: En «omsorg» for publikum som i virkeligheten fratar folk muligheten til å vite, dømme selv og stille ansvarlige til veggs.
Og hva skjer med dem som våger å si fra? Som Magnus selv viser: De blir presset til taushet, marginalisert — eller gjort til fiender. Spørsmålene de stiller, stemples som «desinformasjon». Troverdigheten deres angripes, ikke argumentene.
Dette er nøyaktig hvordan et psykopatisk system oppfører seg: Det skjuler sitt sanne motiv bak ord som «ansvarlighet» og «felles beste» — mens det bruker falskhet for å forsvare maktposisjoner. Vi snakker altså ikke om at mediene uforvarende spredte misinformasjon — men om ren desinformasjon, fordi de visste. Strukturen blir psykopatisk, fordi ingen tør å stille spørsmål og ingen belønnes for å tale sant.
Anders Magnus har nå lagt noen få av bevisene på bordet. Ikke som en konspirasjonsteoretiker — men som en av deres egne. Hans advarsel er krystallklar: Når journalister slutter å grave i «det gode», blir pressen ikke lenger vaktbikkje, men vokter for makten.
Dette leder oss rett inn i spørsmålet mange ikke våger å stille: Hva er egentlig motivet bak denne systematiske løgnen? Hvem tjener på det? Hvorfor er sannhet så farlig for de som hevder å forvalte den?
Motivet bak munnkurven
Hvorfor skjuler de sannheten? Hvorfor tåler de ikke spørsmål? Det er ikke fordi makten mangler ressurser til å forske, grave eller stille seg selv til veggs. Tvert imot. Sannheten er farlig for dem fordi den avslører maktens egentlige drivstoff: egeninteresse, karriere og nettverk.
All formell makt trekker til seg folk som ser et levebrød i å forsvare narrativet. En redaksjon som beskytter en president mot spørsmål, gjør seg uunnværlig som hofnarr, PR-byrå og betrodd «vaktbikkje» — alt på en gang. Et system som beskytter seg selv, beskytter samtidig stillinger, inntekter og prestisje.
Derfor tåler det ikke en Anders Magnus som hvisker: «Vi visste». Derfor må sannhet, når den endelig pipler frem, umiddelbart pakkes inn i forklaringer, bortforklaringer og nye narrativ om at «vi gjorde vårt beste». Derfor må kritikeren bli en farlig fiende — en «konspirasjonsteoretiker», en «Trumpist», et «troll».
For det egentlige motivet bak munnkurven er aldri bare en naiv tro på «det gode». Det er frykten for at alt rakner når folk skjønner at pressen, byråkratiet og politikerne deler seng — og at den som avslører det, gjør seg selv til målskive.
Så lenge løgnen holder, kan systemet late som det er ufeilbarlig, uavhengig og moralsk overlegent. Når løgnen sprekker, ser folk hva som ligger under: et nettverk av velvillig falskhet, skjult korrupsjon og et psykopatisk behov for kontroll, smurt inn i et språk av ansvarlighet og «samfunnsoppdrag».
Strategien som skal «beskytte deg» — ved å temme deg
16. juni 2025 la regjeringen, ved Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, frem et nytt flaggskipdokument: «Strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon (2025–2030)». Du finner det selv på regjeringen.no — pyntet med Pride-farger som et symbol på den nye, godhetspregede sensurens tidsalder.
Formelt sett skal strategien beskytte offentligheten mot «falsk og villedende informasjon» — som visstnok utgjør en så stor trussel at staten nå skal stramme inn alt fra algoritmer til biblioteker. De sier at målet er et «fritt og åpent ordskifte» — samtidig som de definerer hva som skal regnes som sant, og hvem som skal få mest støtte for å fortelle oss hva vi skal tro.
Hovedpunktene er klare:
– De skal «styrke kritisk medieforståelse» — les: lære deg å være kritisk mot alt utenfor statens godkjente fortellinger.
– De skal «ansvarliggjøre sosiale medier» — les: sensurere og overvåke plattformer som sprer informasjon som bryter med narrativet.
– De skal «styrke redaktørstyrte medier» — les: gi mer støtte til de samme gamle redaksjonene som Anders Magnus nå har avslørt som passive, unnvikende og selektive med sannheten.
– De skal bygge et nytt forskingssenter for å overvåke «desinformasjon og polarisering» — les: holde et våkent øye med hva folk snakker om, hva som trender, og hvem som sier «feil» ting.
– De skal gi Medietilsynet utvidet makt til å overvåke algoritmene og innholdet du får opp — under dekke av å «verne demokratiet».
Og alt dette lover de skal skje uten sensur.
Hva betyr det egentlig?
De sier rett ut: Vi skal ikke sensurere. Men hva annet er det når staten:
– Bestemmer hva som er «pålitelig informasjon»?
– Instruerer deg i «riktig» kildebruk?
– Styrker dem som allerede har sviktet i å fortelle sannheten?
– Truer alle andre stemmer med mer regulering og gransking?
Dette er Orwell 2.0 med Pride-flagg og «kjærlighet» som logo. Løgnen selges som sannhet. Kontroll selges som frihet.
Og den som sier «to pluss to er fire» — blir dagens desinformant.
Gjennomskuer du det?
Du har nettopp sett hva som skjer når falskhet får systemmakt. Når et helt apparat kaller sensur for «motstandskraft» og propaganda for «kritisk kildebevissthet».
Når den orwellianske woke-kulturen smykker seg med regnbuefarger og krever at du bøyer hodet for en sannhet de skifter fra uke til uke.
Spørsmålet er ikke lenger om pressen eller staten kan lyve — for det vet vi nå, svart på hvitt. Spørsmålet er:
Har du evnen til å kjenne igjen løgnen — når den står der i dress og slips og lover deg «trygghet»?
Har du evnen til å gjenkjenne falskhet — selv når den roper «mangfold»?
Ser du ondskapen — selv når den snakker om kjærlighet og fellesskap?
Kjenner du igjen woke — når det presenteres som «omsorg»?
Tør du å si høyt at wokeisme er ondskap? Ikke alle tør det.
Gjennomskuer du at strategidokumentet til Kulturminister Lubna Jaffery er ondskap?
Alt de frykter, er at du svarer ja.
Og alt du trenger er mistillit — og mot til å si det høyt. Da kan det gå godt.
Kommentar:
Arbeiderpartiets kjærlighet til sensur og narrativkontroll er blitt stadig tydeligere. De har så mange skjeletter i skapet at de hater innsyn og gravende journalistikk av et godt hjerte. Dette er jo en klassiker:
Men for en observatør med mer en et halvt hundre år i politikken er det også så tydelig at når man griper til slike tiltak som dette, så synger man på siste verset. Man har ikke lenger et troverdig program eller en god sak å forsvare. Man tør ikke møte kritikerne i åpent terreng, fordi man vet at man vil tape. Dette er et regime som er langt over sin «best før dato», og de har ikke en gang plass i billighylla på Meny.
Et slikt regime hører hjemme på fyllinga, seksjon helseskadelig avfall.
Innlegget er hentet fra Steigan.no
Forsidebilde: KI-generert
