Derimot: Europeiske slyngelpolitikere fraskriver seg ansvaret for et mislykket EU. Russland kan brukes som syndebukk. – Derimot
derimot.no:
Europeiske slyngelpolitikere er gjennomsyret av russlandshat. De forsøker å unnslippe ansvaret ved å hysterisk fremstille Russland som en trussel mot resten av Europa.
De må gjøre dette for å rettferdiggjøre sitt krav om militarisering av de europeiske økonomiene ved å fremme en krigsagenda mot Russland.
De elitistiske lederne i EU er et bevis på det gamle ordtaket om at krig og militarisme er en praktisk måte å unnslippe interne problemer på.
EU, sammen med haleheng som det seige Storbritannia, har en overflod av indre og strukturelle problemer som nærmer seg politisk sammenbrudd.
Gjennom flere tiår har den 27 medlemsland store EU-blokken utviklet seg til en sentralisert overstatlig struktur, der politiske avgjørelser er fullstendig frakoblet de demokratiske preferansene til de 450 millioner innbyggerne.
Vår spaltist Ian Proud utforsket i en nylig artikkel hvordan EU har mistet sin vei fra den opprinnelige visjonen om et vennlig fellesskap av europeiske naboer, til å bli et uhåndterlig og lite lydhørt byråkrati besatt av ideologisk ensretting.
Som Ian Proud kommenterer:
«EUs eneste eksistensberettigelse i dag ser ut til å være å søke en strategisk nedkjempelse av nabolandet Russland – til tross for de enorme politiske og økonomiske kostnadene for Europas folk, som blir nektet innflytelse gjennom massiv propaganda.»
Han legger til en advarsel:
«Stadig større maktkonsentrasjon i Europa vil uunngåelig føre til at medlemsland føler seg fratatt suverenitet og identitet. Dette vil fortsette å drive politisk misnøye og press for oppløsning, noe vi allerede ser i Tyskland, Frankrike, Ungarn og andre steder.»
Mange andre observatører mener at EU er på vei mot et systemisk sammenbrudd i løpet av de neste årene på grunn av en kombinasjon av overkonsentrert politisk makt, demokratisk underskudd, økonomisk stagnasjon og en hypermilitarisert, men ineffektiv stat.
I et desperat forsøk på å kompensere for sin sviktende tilstand, forsøker byråkratene og politiske lederne i EU (med noen få hederlige unntak) å sikre sin politiske overlevelse ved hensynsløst å spille opp frykten for krig med Russland. Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president og datter av en tysk politiker med nazitilknytning, ønsker at EU skal øke sitt samlede forsvarsbudsjett til 800 milliarder euro. Denne militarismen vil frata siviløkonomien essensielle ressurser og offentlige tjenester. Den egentlige hensikten er å forsøke å stimulere EUs sviktende industrielle vekst. Å bruke Russland som syndebukk og advare om en forestående krig er en hendig måte å rettferdiggjøre denne vanvittige militarismen på, i stedet for å ta tak i de egentlige årsakene til den økonomiske nedgangen – som å ha kastet bort milliarder på en stedfortrederkrig i Ukraina og sabotert russiske gassrørledninger.
Denne uken møttes militærsjefer fra rundt 30 europeiske nasjoner ved NATOs hovedkvarter i Brussel for å styrke en såkalt “trygghetsstyrke” for Ukraina.
Betegnende nok var amerikanerne fraværende. USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok heller ikke på møtet i Ramstein, Tyskland, for Ukrainas forsvarsgruppe fredag.
Mens Trump-administrasjonen prioriterer diplomati med Russland for å avslutte den over tre år lange konflikten i Ukraina, virker det som om europeerne er fast bestemt på å undergrave enhver fredsinnsats ved å fremme “militært forsvar” av Ukraina.
Europeerne driver med en ridderlig illusjon ved å fremstille seg selv som en “koalisjon av villige” for å støtte en eventuell fredsavtale mellom Trump og Russlands president Vladimir Putin.
Forrige uke møttes britiske og franske militære ledere med ukrainske kolleger i Kiev for å diskutere utplassering av tropper, angivelig for å støtte en fremtidig fredsavtale. Havnebyen Odessa ved Svartehavet ble nevnt som et mulig sted for en anglo-fransk styrke.
Dette er ikke annet enn et kynisk skalkeskjul for å forberede en NATO-intervensjon i Ukraina, noe som uunngåelig vil eskalere krigen til et farlig internasjonalt nivå. Russland har gjentatte ganger advart om at europeiske tropper i Ukraina, selv som “fredsbevarere”, vil bli ansett som stridende og mål. Dermed gambler europeiske offiserer og politikere med risikoen for en atomkrig.
I stedet for å la diplomati få virke, er de europeiske lederne fast bestemt på å forverre situasjonen – drevet av en feig trang til å fremstå som relevante og troverdige.
Dette skyldes flere faktorer: som nevnt, de interne politiske spenningene i EU (og Storbritannia), frykten blant ledere for populistisk motreaksjon mot den sentraliserte, hodeløse strukturen, og de økonomiske problemene blant EU-medlemmer, særlig Tyskland.
Mye av krisen er selvpåført av europeiske politikere som slavisk har fulgt Biden-administrasjonens agenda om å provosere fram en stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland – med katastrofale konsekvenser.
Russland har i praksis vunnet krigen, ettersom Kiev-regimet synker dypere i korrupsjon, undertrykkelse og despoti under den vestlig-støttede presidenten Zelensky, samt militære nederlag i øst. Russiske styrker slår tilbake NATOs stedfortrederhær og ødelegger enorme mengder vestlige våpen som USA og Europa har sendt inn i Ukraina.
Trump-administrasjonen har innsett det fåfengte i denne krigen og forsøker nå å dekke inn store økonomiske og militære tap gjennom diplomati med Russland. Ikke slik med de elitistiske europeerne, som ikke kan tillate seg å innrømme sine kriminelle intriger i Ukraina. De benekter virkeligheten.
De må fortsette for å redde sitt politiske skinn og fordoble sine feilgrep. Hvordan skal de forklare til europeiske borgere at de har sløst bort 200 milliarder euro – sannsynligvis mer – på en stedfortrederkrig mot Russland, som har ført til over én million døde ukrainske soldater og millioner av flyktninger på offentlig støtte?
Europeiske slyngelpolitikere, gjennomsyret av russlandshat, prøver å flykte fra ansvar ved å fremstille Russland som en trussel mot resten av Europa.
De trenger å gjøre dette for å rettferdiggjøre sin eksistens og sitt krav om militarisering av de europeiske økonomiene gjennom en krigsagenda mot Russland.
Derfor har europeiske stater begynt å kringkaste advarsler til befolkningen om å hamstre nødproviant, medisiner og andre nødvendige varer. Disse advarslene er frakoblet virkeligheten og har en orwellske karakter. Russland utgjør ingen trussel mot Europa. Putin har gjentatte ganger avvist slike fryktutspill og påstander om at Moskva planlegger å angripe NATO. Faktum er at Russland gikk til forsvar i Ukraina i februar 2022 for å stanse en tiår lang NATO-ekspansjon.
Likevel er fortellingen om den russiske “skremselsfiguren” nødvendig for å rettferdiggjøre militariseringen av EU, som igjen anses som nødvendig for å sikre den politiske overlevelsen til konkursrammede ledere.
Dette er trolig også en av grunnene til at EU nylig tok det drastiske steget å forby offentlig tilgang til russiske medier – inkludert dette nettmagasinet. Europeiske lesere må nå bruke proxy-tjenere for å få tilgang til mer presis informasjon og alternative perspektiver. Så mye for EUs påståtte verdier om ytringsfrihet og uavhengig presse.
Kort sagt er EUs propaganda en latterlig parodi på den kalde krigens tid. Den er full av løgner og usannheter, som dette magasinet har vært med på å avsløre i flere år. Se for eksempel vårt arkiv med lederartikler og temaer hvor vi har avslørt løgnene til EU, NATO og USA. Det er derfor vi blir sensurert.
Den britiske lederen “Sir” Keir Starmer kledd i militæruniform under øvelse med soldater, og som lover å “kjempe på (Svartehavets) strender” à la Churchill, er en parodi verdig en gammel britisk komedie. Emmanuel Macron som lover å “forsvare resten av Europa” mot “russisk aggresjon” med franske atomvåpen, er ren absurditet.
Europeiske illusjoner er lattervekkende. Likevel er en væpnet narr fortsatt farlig.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst
