Derimot: EU-institusjonen: Et overnasjonalt, ikke-folkevalgt og udemokratisk prosjekt. – Derimot
derimot.no:
Den europeiske union: En ondsinnet konstruksjon
Av Stephen Karganovic
Den gode nyheten er at den ser ut til å ha passert sitt høydepunkt. Den dårlige nyheten er at skadene den har påført utvilsomt vil vare i lang tid fremover.
I april 1951 ble Det europeiske kull- og stålfellesskapet lansert som en tilsynelatende harmløs og uskyldig forløper til det marerittet vi i dag kjenner som «Den europeiske union». Kull- og stålfellesskapet ble presentert for krigstrett befolkning i Europa (Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg) som et viktig skritt mot forsoning, samarbeid og den varige freden de lengtet etter.
Prosjektet, som til slutt utviklet seg til rammen for et europeisk overstatlig system som ikke lenger minner om det opprinnelige embryoet lansert under falske forutsetninger, fikk sitt startskudd gjennom en plan fremmet av Frankrikes utenriksminister Robert Schuman i mai 1950. Som ventet var Schuman-planen forsiktig med å vise de egentlige målene, som først i ettertid er blitt synlige etter flere tiårs analyse. Den fokuserte på ufarlige tema som fredelig samarbeid, noe de fleste europeere ønsket seg etter å ha opplevd to ødeleggende kriger. At tradisjonelle rivaler og konfliktskaperne Frankrike og Tyskland gikk sammen om å samle kull- og stålproduksjonen under én myndighet, med løfter om økonomisk vekst og fred, inspirerte tillit. Det virket som en edel satsing for å økonomisk forene tidligere fiender og dermed eliminere krigens årsaker. Den egentlige hensikten – tette politisk integrasjon og dyp kulturell omforming – ble aldri utdypet. Slike mål ble kun nevnt i vage uttalelser som de fleste ignorerte. Røde flagg ble ikke hevet, for de egentlige intensjonene med «Europeisk integrasjon» ble lenge holdt skjult.
Det vi i dag kjenner som EU, kan i ettertid med rimelighet sies å ha vært fullstendig planlagt fra starten, som et steg i en langsiktig integrasjonsstrategi utformet av elitene som styrte Europas skjebne etter krigen. Men detaljene i deres esoteriske plan ble aldri åpent kommunisert, fordi dette ville vekket ubehag og motstand blant den fortsatt ikke hjernevaskede befolkningen på den tiden.
EU ble etablert på et bedrag – for å tjene øverste lederskaps formål, uforståelige for folket.
I sin neste inkarnasjon, Det europeiske fellesskap, grunnlagt i 1957, ble prosjektet tatt til et nytt integrasjonsnivå, da fortsatt hovedsakelig økonomisk. Forståelsen av tidsperspektivet er essensiell. Det europeiske fellesskap ble dannet samtidig som den kalde krigen tiltok. Det ble bestemt i det vestlige toppsjikt at man skulle bruke det økonomisk frie Vest-Europa som modell. Velferd og relativ frihet skulle få Østblokken til å fremstå som uattraktiv, i hvert fall materiellt.
Det fungerte. Østblokken ble demoralisert, og selv sovjetborgerne lot seg blende. Det ble bygget et attraktivt system som kunne beskrives som kapitalisme med menneskelig ansikt. De verste trekkene ved utbytting ble tilsynelatende fjernet. En demokratisk, sammenhengende samfunnsmodell med personlig frihet og delingsøkonomi vokste frem i kontrast til den autoritære og fattige Østmodellen.
Men så snart den europeiske modellen hadde oppfylt sin hensikt og elitene i Øst-Europa var kooptert, begynte de vestlige elitene på 1990-tallet raskt å demontere hele systemet. Velferd, frihet og harmoni ble erstattet med grådig og rovkapitalistisk liberalisme. I ettertid er det tydelig at det hele var en kynisk pokazukha – som russerne sier: et skuespill for de lettlurte.
Nå ble det lagt til rette for neste nivå: Maastricht-traktaten i 1992, som etablerte Den europeiske union, og en rekke påfølgende avtaler. Konspiratorisk hemmelighold ble erstattet med åpnere erklæringer.
Disse erklæringene og praktiske tiltak fra EU-institusjoner viser to hovedmål: For det første, å endre Europas kulturelle grunnlag uten samtykke fra befolkningen, ved å rive opp den moralske koden og verdensanskuelsen som hadde formet Europa i over 2 000 år. Dette ble tydelig da Vatikanets forslag om å nevne Europas kristne arv i EUs grunnlag ble blankt avvist. For det andre, en forpliktelse til å betrakte folkeutskiftingspolitikk som uproblematisk. Siden 2000-tallet har denne politikken fullstendig forandret Europas etniske og religiøse sammensetning, til alvorlig skade for den opprinnelige befolkningen.
EU-institusjonenes gradvise konsolidering, som gjør at deres politikk i praksis ikke kan utfordres, minner sterkt om hvordan Gulliver ble bundet av Lilliputene mens han sov. I starten kunne han enkelt ristet seg fri, men etter nok bindinger var han hjelpeløs. Slik har EU lammet nasjonalstatene.
EUs system er basert på selvreproduserende institusjoner som opererer via dekreter fra en liten krets av ikke-valgte embetsmenn. Kommisjonen – EUs hovedorgan – består av ikke-folkevalgte kommissærer som utpeker sine egne etterfølgere. Det eneste EU-organet som kan minne om et demokratisk organ, Europaparlamentet, er et sandpåsestempel uten lovgivende initiativ eller reell myndighet. Den lave valgdeltakelsen i EU-valg vitner om hvor lite folk stoler på det.
Krigen i Ukraina har avslørt EU-systemets udemokratiske natur. Uten offentlig debatt og gjennom sine ikke-valgte organer, tok EU en bastant stilling uten hensyn til medlemslandenes interesser eller folkemeningen. Nasjonale regjeringer ble tvunget til å adlyde, selv mot sin overbevisning. Bruddet med Russland på energifronten har ført til alvorlige skader. Dette viser klart hvem EUs elitistiske ledelse føler seg ansvarlige overfor – og hvem de forakter.
Fra sin beskjedne start som kull- og stålfellesskap, til dagens maktmaskin inspirert av Kalergi-visjoner om en europeisk superstatenhet, har EU-prosjektet vokst frem i en atmosfære av dobbeltmoral og bedrag. Europas folk fikk aldri vite hvor de ble ledet. Men det er i dag mulig å forstå det, ved å se på fruktene prosjektet har båret.
Den gode nyheten er at EU synes å ha passert sitt høydepunkt. Den dårlige nyheten er at de ødeleggende virkningene vil prege Europa i lang tid fremover.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Forsidebilde: iStock
