Derimot: Etter kaos-showet i Istanbul. NATO taper krigen uansett. – Derimot
derimot.no:
Slik tolker vi Kabukiteateret i Istanbul
Av Pepe Escobar
Sluttspillet er klart: USA taper hele det eurasiske kontinentet. Ukraina er, under disse enorme geopolitiske imperativene, bare en suverenitetsløs brikke i det (store) spillet.
Endret Putin virkelig spillet ved å foreslå en gjenopptakelse av forhandlingene om stedfortrederkrigen i Ukraina i Istanbul – over tre år etter at de første ble torpedert av NATO?
Det er komplisert. Og avhenger av hvilket «spill» vi snakker om.
Det som det russiske trekket umiddelbart oppnådde, var å kaste de krigshissende europeiske Tre Stooges (Starmer, BlackRock-kansleren, Le Petit Roi) Cocaine Express ut i full forvirring.
Et irrelevant Europa var ikke engang til stede ved bordet i Istanbul – bortsett fra via omfattende tidligere briefinger av den lavbudsjetterte, slurvete ukrainske delegasjonen. Det ble forverret av den høylytte trusselen i kulissene om «flere sanksjoner» for å «presse Russland».
I mars 2022 i Istanbul kunne Kiev ha stanset krigen. Alle vi som var i Istanbul på den tiden, kunne forutse at Kiev til slutt ville bli tvunget tilbake til forhandlingsbordet.
Så i bunn og grunn er vi tilbake til samme forhandling – med den samme øverste russiske forhandleren, den kompetente historikeren Vladimir Medinsky, som leder en delegasjon bestående av proffer, men med Ukraina nå stående igjen med over en million døde; fratatt minst fire regioner – flere på vei; det som er igjen av landets mineralrikdom er de facto kontrollert av USA; og et fryktelig svart hull som passerer som en «økonomi». Vi snakker om «land 404»-territorium.
Under forhandlingene sist fredag gikk Medinsky rett på sak:
«Vi vil ikke ha krig, men vi er klare til å kjempe i ett år, to, tre – så lenge det trengs. Vi kjempet med Sverige i 21 år [den store nordiske krigen, 1700–1721, som den er kjent i Russland]. Hvor lenge er dere klare til å kjempe?»
Det er den geopolitiske/militære virkeligheten for Kiev og deres «til siste ukrainer» krigshissende støttespillere: enten kapitulér, eller vi kommer til å påføre dere enda mer smerte.
Hva er poenget med disse forhandlingene?
Tyrkia, under super-opportunisten Sultan Erdogan, var i praksis vertskap for et PR-møte mellom Moskva, Kiev og seg selv – der ukrainerne utløste et blitzangrep av barnslige utbrudd kun ment for å påvirke verdensopinionen. I skarp kontrast forsøkte sjefen for det russiske investeringsfondet, Kirill Dmitriev, å sette et positivt preg på hendelsene.
Istanbul 2.0, hevdet Dmitriev, førte til en omfattende utveksling av fanger (1 000 på hver side); våpenhvileforslag som skulle presenteres av begge parter; og en fortsettelse av dialogen.
Det er ikke mye. Men i det minste diskuterte de på samme språk: russisk. Ingenting gikk tapt i oversettelsen.
Det kan med god grunn hevdes at forslaget om å gjenoppta forhandlingene i dette formatet, i realiteten er meningsløst. Det finnes ingen tegn i horisonten på at partene vil berøre det grunnleggende spørsmålet med det første: hele den geostrategiske ligningen i Øst-Europa, fra Barentshavet til Svartehavet og videre – som leder til en ny avtale om «udelt sikkerhet» med globale konsekvenser.
Det innebærer at uansett hvilken vei disse forhandlingene måtte ta fremover, er de en objektiv umulighet. I mellomtiden vil stedfortrederkrigen i Ukraina – og den spesielle militæroperasjonen (SMO) – fortsette.
Det antyder også at Moskvas sikkerhetsetablissement ser på de ny-nazistisk-instrumentaliserte bøllene i Kiev som en slags ny versjon av Paulus’ 6. armé – en man forhandler med for å avslutte et slag, men ikke en hel krig.
Selv NATO-halvrealister som pensjonert kommandør Steven Jermy har vært nødt til å innrømme at «Russland sitter i førersetet» og at forvirrede europeere «ser ut til å tro at taperne skal diktere vilkårene for våpenhvile eller overgivelse».
Alt bjeffingen fra de – europeiske – krigschihuahuaene kan ikke skjule det grunnleggende geopolitiske/militære faktum: en massiv ydmykelse for NATO. Trumps enorme problem er at han må håndtere det – og selge det til amerikansk og global opinion som en form for «avtale» han har inngått med Putin.
Det er opplysende å gå tilbake til Stormester Lavrov, alltid superrealisten, tilbake i september 2024: «I april 2022 nådde russiske og ukrainske forhandlere enighet i Istanbul. Hadde den avtalen blitt overholdt, ville Ukraina ha bevart deler av Donbass. Men hver gang en avtale – alltid akseptert av Russland – brytes, krymper Ukraina i størrelse.»
The (Great) Game, revisited
Så tilbake til The (Great) Game. At Kievs forhandlere til slutt innrømmer ukrainsk kapitulasjon betyr NATO-kapitulasjon og Empire of Chaos-kapitulasjon. Det er det ultimate bannlyste for USAs maktelite. Selv en ultraforhandlet, nøye regissert ukrainsk overgivelse vil være umulig å selge – for ikke å snakke om at Washington under Narcissus Drowned Trump skulle erkjenne et strategisk nederlag.
Fordi det vil bety at Empire of Chaos taper hele Eurasia: det ultimate Mackinder/Brzezinski-marerittet. Sammen med den påfølgende konsolideringen av en flernodal, multipolar verden.
Russland-Kina-strategipartnerskapet er fullstendig klar over alle detaljer i denne storpolitiske prosessen. Utover det tyrkiske kabukiteateret forstår de tydelig den store eurasiske ligningen.
Beijing er fullt klar over at NATOs egentlige mål alltid var å konfrontere Kina via Russland. Ukraina var NATOs brikke for å ta ned Russland og deretter nå Kina fra vest. Målet for USAs styrende elite, slik de har utformet sitt thalassokratiske imperium, er fortsatt å blokkere Kina fra vest – til lands og til sjøs – ved hjelp av Russland; deretter bruke Taiwan som oppmarsjområde for å blokkere Kina fra øst, til sjøs. Ikke rart at kontroll over Taiwan er et kinesisk strategisk imperativ.
Og dermed er Mackinder-panikk tilbake – igjen: det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland kan slå NATO uten problemer – og Russland alene er allerede godt i gang. Xi og Putin diskuterte igjen sjakkbrettet i detalj, ansikt til ansikt, før seiersdagsparaden i Moskva forrige uke.
Sluttspillet er, nok en gang, klart: USA taper hele det eurasiske kontinentet. Ukraina, under disse enorme geopolitiske imperativene, er kun en suverenitetsløs brikke i det (store) spillet.
Når det gjelder den raserianfalls-avhengige klovnen i Kiev, er han kun en skuespiller uten noen som helst myndighet – forhandlinger inkludert. Han er fullstendig dominert av ukrainske ny-nazister som vil drepe ham den dagen krigen er over. Han er bare en frontfigur for dem og blir betalt for det. Og det er derfor – entusiastisk støttet av ubetydelige London, Paris og Berlin – han er besatt av å fortsette en evig krig som ødelegger selve nasjonen han hevder å representere.
https://strategic-culture.su/news/2025/05/17/the-istanbul-kabuki-decoded/
Forsidebilde er KI-generert
