Derimot: Et eventyr fra Russland. Da Putin fløy med en snøtraneflokk. – Derimot
derimot.no:
MSTR POOTN – SCENER FRA ET PRESIDENTSKAP
Da presidenten lærte snøtranene å bruke vingene
Helt siden Ornitologisk Bulletin nr. 4 av 2012 kom ut og av forståelige grunner rekordraskt forsvant fra hyllene, har vi hatt en jevn strøm av henvendelser med anmodning om å trykke dettesvært populære nummeret på nytt – gjerne med en oppdatering om hvordan tilstanden for snøtranebestanden er pr. i dag. Så her kommer et opptrykk, kun med noen få, klart markerte oppdateringer, til glede for nye lesere. Og la oss bare med én gang få avklart, at snøtranepopulasjonen, tross presidentens heroiske innsats, dessverre fortsatt er svært sårbar – arten er på rødlisten både internasjonalt og her hjemme, hvor den teller i underkant av 3 000 individer.
Det var altså i september 2012 at den russiske presidenten etter eget ønske fikk bli en del av prosjektet Håpets flukt, et anvendt forskningsprogram som regelmessig gjennomføres på den ornitologiske stasjonen Kusjevat på Jamal-halvøya i Vest-Sibir.
Prosjektet har tatt sikte på å trene flyveferdige snøtraner, en utrydningstruet art, til å forstå hvordan de skal gjøre bruk av de vingene de er utstyrt med. Men…, dette er da vel noe fuglene lærer instinktivt av seg selv? Nei, så enkelt er det merkelig nok ikke – saken er den at disse tranekyllingene blir klekket ut der på stasjonen og derfor aldri vil ha voksne artsindivider rundt seg som adferdsmodeller. De trenger derfor ekstern hjelp til å forstå at de faktisk er konstruert for flyging.
De voksne snøtranene har en helt hvit fjærdrakt, så for å skape en illusjon av å være slike voksne traner, må de som jobber på den ornitologiske stasjonen kle seg i helhvitt, noe som åpenbart trigger en slags genetisk refleks hos ungfuglene og gjør at de følger i hælene på disse hvitkledde, rare «mammaene» hvor de enn går og står. Dette forklarer hvorfor også presidenten måtte kle seg opp i helhvit kjeledress da han skulle hjelpe dem med å bli luftbårne.
Det er vel ikke nødvendig her å utdype nærmere hvordan presidenten sånn helt uten videre kunne sette seg opp i en motorisert paraglider (som russisk presse vanligvis omtaler som et deltaplan) og bare fly av gårde – det burde være godt nok kjent at han er utdannet jagerflypilot, i tillegg til å være ubåtkaptein, tankfører, minerydder, fallskjermhopper, dykker, kampsportutøver, jurist, historiker, komponist, filosof, osv., osv. …Oppdraget besto altså i å få denne lille flokken på fem ennå stort sett brunspraglete traner til å følge en hvit «lederfugl» opp i lufta, for så å peile ungfuglene inn på riktig kurs sørover mot Kasakhstan, som var det planlagte området for vinterhabitatet deres.
Vel, take off med deltaplanet skjedde helt etter programmet denne septemberdagen, de fem tranene tok som håpet også til vingene og grupperte seg pent rundt presidentens farkost (se illustr.). Ornitologene på stasjonen kunne gratulere hverandre, mens de med den andre hånden over øynene fulgte den lille gruppen helt til den ble borte i høstdisen …
*****
Nå har det naturlig nok vært skrevet en hel del i russisk presse om den tre mann store gruppen med jegere som denne septemberdagen hadde vært ute og gått i området ved landsbyen med det morsomme navnet Purpe, langs elva med samme navn, i et terreng som altså ligger på det strekket fra Jamal til Kasakhstan som presidenten og tranene skulle følge. Og grunnen til at det har blitt skrevet så mye, er selvsagt det mildt sagt oppsiktsvekkende disse tre hadde å fortelle fra turen da de var vel hjemme hos familiene igjen.
For bare å ha det avklart: Ingen bestrider at jegerne faktisk hadde vært der de sa, nemlig på nøyaktig rett sted og til riktig tid for å kunne se presidentens lille ekvipasje fly forbi, det er heller ingen tvil om at den virkelig hadde passert like over hodene på dem. Men det sensasjonelle her er selvsagt det disse tre, hardnakket og som med én stemme, hevdet å ha sett – nemlig hvordan presidenten plutselig skal ha løsnet selene på deltaplanet, huket seg sammen, sparket fra og kastet seg ut av farkosten, for så med kraftige slag med armene og med de skrikene som er så karakteristiske for denne tranearten, å fly videre ved egen hjelp, hvit som en engel, i spissen for den lille plogen! …
Nå må vel folk kunne tilgis for å ryste på hodet og smile av noe så til de grader utenom det ordinære som dette, og det var naturlig nok den umiddelbare reaksjonen fra oss i OB også da nyheten nådde redaksjonen vår og vi umiddelbart skjønte at her var det bare å kaste seg rundt og ordne billetter til Vest-Sibir. Men da vi vel innlosjerte på hotell Yamal kunne begynne å intervjue de lokale, ble det bildet som tegnet seg til vår egen store overraskelse gradvis langt mer nyansert enn det vi hadde sett for oss.
For det vi opplevde var at lokalsamfunnet, som kjenner disse tre jaktkompisene personlig som trauste, jordnære og bunn hederlige karer, som dyktige arbeidsfolk, omsorgsfulle familiefedre og uunnværlige stemmer i bygdas blandakor (henholdsvis to barytoner, én bass og én tenor), stilte seg massivt bak dem. Vi fant rett og slett ingen som var villige til å tro på at nettopp disse tre karene – fullstendig på tvers av alt man så langt hadde lært å kjenne om personligheten og karakteren deres – plutselig skulle ha fått det for seg å dra en sånn practical joke overfor familie, venner og kjente på denne måten. Tvert om har alle som har hørt dem fortelle om den opplevelsen de har hatt, blitt slått av det store alvoret og den nærmest sakrale oppriktigheten som har strålet igjennom i den enkle og likefremme beskrivelsen deres. Kort sagt – absolutt ingen, ikke én eneste vi har snakket med, har tvilt på at karene må ha opplevd det de hevder å ha sett:
«Når Sasja nå påstår han har sett presidenten fly for egen hjelp som leder for flokken, så kan dere være trygge på at han fløy», forsikret kona til den eldste av jegerne, Aleksandr Sergejevitsj Timofejev, til lokalavisa. Denne ferme og energiske Ljudmila Ivanovna Timofejeva, for det er det hun heter, har etter eget utsagt fløyet en del selv i sine yngre dager, så det er all grunn til å tro at hun vet hva hun snakker om. Under samtalen med lokalavisas journalist benyttet hun forøvrig anledningen til å smette inn det lille hjertesukket «akk ja – før fløy man på diskotek, nå går man stort sett på apotek», en så treffende liten lingvistisk bonbon at den straks ble snappet opp og en tid hyppig referert til også i flere av de sentrale nyhetsmediene.
Disse samme sentrale mediene har, ikke uventet, vist seg noe mer skeptiske når det gjelder hva jegerne egentlig kan ha sett. Enkelte journalister som har kommentert hendelsen, har gjort et stort nummer av det faktum at karene ikke har lagt skjul på at de hadde nytt litt vodka til maten i jakthytta kvelden før de fikk sin spektakulære illuminasjon. I den forbindelse har det selvsagt ikke vært noen mangel på ambulerende vittigheter – som den vi selv snappet opp i forbifarten fra en av hovedstadsavisenes skribenter:
«Hørt om de tre staute karene fra Purpe som skulle ut for å skyte enkeltbekkasiner? I løpet av natta hadde de imidlertid tatt så godt for seg av den medbrakte vodkaen, at da de ved daggry fikk stavret seg ut av jakthytta med kalasjnikovene sine, var de fortsatt så brisne at de bare så dobbeltbekkasiner – og de er jo, som utgjort, fredet! Så de brave jegerne måtte vende hjem med tomme jakttasker denne dagen, til stor ergrelse for konene deres, som hadde poteter, suppe og salat ferdig og satt klare til å begynne plukkingen».
Og mer i samme dur …
Nå har denne bagatellen utvilsomt blitt blåst opp over alle rimelige proporsjoner – det ser ikke ut til å ha vært noen som helst saklig grunn til å hevde at fylla har skylda i dette tilfellet. I lokalmiljøet er karene kjent som svært måteholdne med alkohol, og ifølge dem selv hadde de bare delt en beskjeden halvflaske. Og å tro at et sånt kvantum skulle ha brakt tre røslige russiske muzjiki ut av vater, grenser vel nesten til en nasjonal fornærmelse.
*****
En annen forklaring på det uforklarlige som har vært lansert, tar utgangspunkt i at det geografiske området det her er snakk om beviselig har vært tumleplass for forhistoriske dyr som mammuter, dinosaurer og… flyveøgler! – «Er det mulig», har man spurt seg, «at jegerne kan ha vært utsatt for utdunstinger fra grunnen i form av gasser med opprinnelse helt tilbake fra juratiden – urtidsgasser med en hittil ukjent psykotropisk effekt på nervesystemet, som kan ha ført til at hjernevinningene deres har blitt koblet på nye og originale måter?»
Vel, ingenting kan utelukkes, selvsagt, men det som taler imot en slik teori, er jo at dette er et område hvor folk jevnlig ferdes for å drive jakt, sanke sopp, plukke bær eller rett og slett gå tur. Og skal man tro lokalbefolkningen, har ingen tidligere hørt om lignende tilfeller, noe som vel gjør dette mindre sannsynlig.
På vår egen profesjons vegne er det med beklagelse vi må konstatere at det også har kommet forsøk på forklaringer som bare kan betegnes som utslag av ren journalistisk storbyarroganse overfor folkeslag av mindre urban opprinnelse. Det er en kjent sak at dette aktuelle området er befolket av et broket etnisk mangfold – her kan man blant andre finne både tatarer, tsjuvasjer, gagausere, kumykker og dargintsere.
Resonnementet fra de sentrale mediene ser da ut til å ta utgangspunkt i at dette er folk som fortsatt lever i et helt annet forhold til naturen enn det vi i mer urbane strøk gjør; i en nærmest magisk verden, befolket av naturånder og vesener som vi andre, «siviliserte», for lengst har avskrevet som overtro. Dette skulle da i teorien kunne forklare hvordan de tre jegerne våre kan ha sett ting som bare folk med en sånn magisk virkelighetsoppfatning ville ha mental åpning for.
Det ser ut til at disse journalistene tror Vest- Sibir ennå i dag stort sett er befolket av jegere og samlere, som får sin åndelige input fra sjamaner, utstashet fra (nakne) fotsåler til isse med et eksotisk miksmaks av dyrepels, fjær, siv, bein og knokler, bjeller, ølbokser og tomhylser, dansende rundt i vill ekstase med håndtromme, høye kneløft og himmelvendte øyne. En rask sjekk med det lokale folkeregistret viser imidlertid at dette er milevis unna realitetene – det overveiende flertallet av befolkningen i området er innflyttere med russiske og ukrainske røtter, og de tre jaktkompisene våre er etter hva vi erfarer jevnlig på besøk hos familiene lenger sør i landet.
*****
Andre igjen har stilt seg det retoriske spørsmålet om det jegerne skal ha sett på himmelen denne dagen når alt kommer til alt egentlig er så mye mer surrealistisk enn det som ellers skjedde med Russland under hele nittitallet, i etterkant av at unionen gikk i oppløsning? Dette var et tiår da landet virkelig var i knestående med brukket rygg, da sivilsamfunnet nesten helt hadde sluttet å fungere, kriminaliteten grasserte, da de som ennå hadde en jobb å gå til ikke fikk lønnen sin, pensjoner og andre sosiale stønader ikke ble utbetalt og folk ble tvunget til å drive tuskhandel med alt de kunne raske med seg hjemmefra i håp om å holde den rene nøden fra livet. Dette var samtidig de årene da landet var reisemål for en jevn strøm av vestlige «rådgivere», som åpenbart hadde som eneste misjon å få kloa i så mye som mulig av landets ressurser og verdier og kjappest mulig få disse sluset ut til skatteparadis utenlands.
Fra årtusenskiftet ble en liten mann fra St. Petersburg landets nye president. Både her hjemme og i verden for øvrig hadde vel de fleste forventet at alt bare ville hangle videre som under Jeltsin; ingenting hadde vært enklere for det ferske statsoverhodet enn bare å la plyndringen av landet gå sin gang, og fristelsen må, for en fra den generelt gjennomkorrupte politikerklassen, ha vært nesten overmenneskelig – det ville garantert ha gjort at han kunne ha badet i judaspenger resten av livet, klappet inn i varmen av den transnasjonale finansmafiaen som styrer verden fra kulissene, søkt (og kanskje funnet?) glemsel i premiumsegmentet av denne verdens goder, i salig likegyldighet til at landet hans ble bløgget og stykket opp som et annet slakt.
Men så viste han seg altså å være av en annen støpning – som en mann med ryggrad og omsorg for landet sitt, som så at dette ikke kunne fortsette, raskt tok nødvendige grep for å få stanset de verste eksessene og akslet den kolossale jobben det var å få landet på fote igjen, sikkert i full forvissning om den brottsjøen av hat, løgn og hevnlyst som ville skylle over ham fra dem han hadde stanset i plyndringen. At en sånn statsmann faktisk kunne stå frem i denne stunden av dypeste nød for Russland – var nå det strengt tatt et mirakel av vesentlig lavere orden enn det de tre jegerne skal ha sett?
Representanter for den ortodokse kirken har naturlig nok også blitt bedt om en kommentar til denne saken. De har generelt vært forsiktige med å uttale seg veldig konkret, stort sett nøyd seg med diplomatiske vendinger som at Herrens veier er uransakelige, «vi beveger oss her i en grensesone mellom ornitologi og teologi», eller ved rett og slett bare å vise til Hamlets «mer mellom himmel og jord» – noe som utvilsomt ligger like for hånden i nettopp dette tilfellet.En yngre klosterbror dristet seg riktignok til å antyde at jegerne av gåtefulle grunner kan ha blitt vist den sjeldne nåden det er å få løftet litt på det sløret, Maya, som vanligvis omhyller den virkeligheten vi erfarer. Han understreket allikevel at det de da kan ha fått et glimt av, bare vil ha vært nok et symbol eller bilde på en enda dypere liggende virkelighet …
Så sånn står saken. Vi to, enkle bladsmørere fra provinsen som vi er, vil selvsagt ikke driste oss til å komme med metafysiske forklaringer der selv geistligheten går på kattepoter. La oss derfor nøye oss med å si, at slik vi har lært de tre jaktkompisene å kjenne, ser vi ingen rimelig grunn til å tvile på at det de har å fortelle må ha vært selvopplevd. Vi er derfor tilbøyelige til å tenke at den nevnte klosterbrorens forklaring trolig er den mest nærliggende. For dette taler jo også det faktum at ingen andre, oss bekjent i alle fall, har stått frem som øyenvitner til denne magiske himmelflukten.
Selv om ekvipasjen skulle ha fløyet mest nattestid, stort sett over ubebodde områder eller svært høyt, virker det vel ikke veldig sannsynlig at absolutt ingen andre skulle ha sett noe. Men i den andre vektskåla ligger selvsagt funnet av det som ser ut til å ha vært presidentens forlatte motoriserte paraglider (se oppdateringen nedenfor). Så vidt vi har klart å bringe på det rene, er det ingen som kjenner til at noen skal ha forulykket eller av andre grunner bare ha forlatt sånt verdifullt utstyr som dette i det området der det ble funnet. Så mysteriet er fortsatt langt fra løst.
Men hvordan det nå enn var eller ikke var – det jaktkameratene hadde sett på himmelen denne dagen står selvsagt fortsatt som etset inn i minnet, og de er alltid villige til å fortelle historien til alle som vil høre den, og dem er det stadig ingen mangel på …
*****
Da presidenten selv ble bedt om en kommentar til denne hendelsen, smilte han bare sitt blyge lille smil, og alt han ville si var, at erfaringen hadde vært et skikkelig adrenalinkick. Ikke uventet det – alle vet jo at han ikke liker å fremheve egne bragder, men den jevne russer ser ingen seriøs grunn til å tvile på at presidenten deres, slik de nå har lært ham å kjenne gjennom alle disse årene, denne septemberdagen i 2012 faktisk fløy ved egen hjelp nesten helt fra Jamal for å lede de fem unge snøtranene frem til overvintringsplassen deres der sør – en tur på minst 250 mil, mine damer og herrer, en ren ornitologisk triumfferd, og det uten kjent mellomlanding!
Og jo da, russerne skjønner selvsagt godt at for folk i Vesten blir dette bare sett på som nok et propagandastunt, nøye iscenesatt for å booste presidentens popularitet, men for å sitere kona til en annen av jaktkameratene, fru Sidorova: «Jeg gir i grunnen en god dag i om det nå skulle vise seg at presidenten faktisk ikke fløy helt ved egen hjelp denne lange turen; det kan vel ikke utelukkes helt at mennene våre i prinsippet kan ha blitt ofre for en aldri så liten kollektiv hallusinasjon, selv om jeg personlig ikke tror det. Men la nå det være som det vil – det faktum at vi har en president som i sin sikkert mer enn travle hverdag viser interesse for og tar seg tid til å være med på å sikre den videre eksistensen til disse majestetiske fuglene, gjør at jeg tross alt ser med håp på fremtiden for landet vårt. Vis meg den presidenten, kongen eller statslederen i Vesten som hadde giddet å løfte på ræva for noe som ikke er økonomisk motivert» …
*****Oppdatering 2024:
For skeptikere som etterlyser informasjon om hva som skjedde med presidentens «angivelig forlatte» deltaplan, kan det opplyses at det faktisk trolig ble funnet – i relativt god stand til og med – omkring et år etter den sagnomspunne flyturen, i et utilgjengelig og ubeferdet område et stykke utenfor Gubkinskij, en by noen mil sørvest for den ovennevnte landsbyen med det morsomme navnet. Vi må si «trolig funnet», fordi duken på glideren dessverre var så oppflerret og dekomponert at det ikke har vært mulig å fastslå med absolutt sikkerhet om den har hatt det registreringsnummeret vi kan se på bildet av deltaplanet ovenfor. Rammenummer? Den skal ha hatt et, men også det har blitt borte i den videre prosessen. For tro nå bare ikke at farkosten ble liggende der og ruste og forvitre for vær og vind – å, langt ifra, da kjenner man dårlig den legendariske russiske entreprenørånden!
For han som – ute for å sanke sopp – kom over den forlatte glideren den gangen, var nemlig ingen annen enn den senere internasjonalt kjente Daniil Dunkel, som visste å gjøre seg nytte av motoren, deler av rammeverket, pluss et knippe ukjente komponenter fra egen garasje, til å konstruere og senere patentere den nå så etterspurte Onkel Dunkels Fedmestabilisator™, (som vi kjenner den som her hjemme, A.O.) – et hjelpemiddel som har solgt som varm mat verden over, men først og fremst, naturligvis, i USA, før sanksjonene. Det hevdes å ha vært denne stabilisatorens fortjeneste at de største Walmartene har kunnet ta imot opptil 300 kunder samtidig uten at det har blitt for klamt, mens de nå, som leveransene har stoppet opp, har sett seg nødt til å senke grensen igjen til 200. – Ris til egen, stadig ekspanderende bak, må vel den slags kalles …
For Ornitologisk Bulletin
Irina Romatsjevskaja
Sergej Demidov
Oversatt fra russisk av Ann Orlunda.
Skribent og oversetter vil være anonym.
