Derimot: Er ikke dette det vi kaller dobbeltmoral?«Nei til EU» har fordømt Russland, men tause overfor Israels Gazakrig.

Derimot.no

derimot.no:

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei Til EUs medlemsbrev.

Krig, fred og dobbeltmoral

Av Jan Christensen

  • I dag er det to år siden Russland invaderte Ukraina. 
     
  • Det er 10 år siden Majdan-opprøret, Krims tilbakeføring til Russland og borgerkrigen i Øst-Ukraina. 
     
  • Og 16 år siden NATO lovte Ukraina medlemskap i NATO. 
     
  • Går vi lenger tilbake i tid, til begynnelsen av 1990-tallet og Sovjet-Unionens oppløsning, avtalte daværende østlige og vestlige ledere at NATO ikke skulle utvide sitt interesseområde østover. Statsmannskunst på begge sider hindret en kaotisk verden, og la i stedet grunnlaget for en ny æra i forholdet mellom Øst og Vest.

I dette perspektivet kan vi også se det norske folks nei til EU i 1994. Vi levde i en stadig tryggere verden. Hvorfor skulle da Norge tilslutte seg enda en maktblokk og gi enda mer avkall på egen selvstendighet?


Når linjene trekkes
 mellom disse hendingene, gjentatte russiske advarsler og vestlig bagatellisering, var krigen som startet for to år siden, en varslet hendelse. Russland oppfattet Vesten som en stadig sterkere territoriell trussel.

Få uker etter krigsutbruddet ble  allikevel Russland og Ukraina godt på vei enige om en fredsløsning. 
Dessverre ble denne sabotert, i første rekke av britenes skandalebefengte statsminister Boris Johnson. Han virket mest opptatt av at Russland skulle tape og på sikt «balkaniseres», mindre av å forsvare Ukraina. En standhaftig ukrainsk president, valgvinner på falske premisser og med klovne-bakgrunn, lot seg overtale. Med over 20 ganger større militærbudsjett enn Russland, kom NATO – og alle våre stortingspartier – i krigsmodus. Statsmannskunsten manglet.

Verdens totale militærutgifter fordelt på land.

Etter to års krig er situasjonen fastlåst. Her som i andre kriger, er det ingen seierherrer. Bare tapere. 
Nyhetsmedia forvirrer mer enn de klargjør, ikke minst her hjemme. 

For meg som EU-motstander er situasjonen tragisk. Den fører til ytterligere fast-tømring av Europas blokkoppdeling. Den setter en stopper for handel og utveksling som i årevis har vært til gjensidig fordel, ikke minst for våre nordområder gjennom Pomorhandelen. Den er en enorm ressurs-sløsing med liv og penger. Ødeleggelser og forurensning av natur og klima. Samtidig øker krigsfrykten utafor Ukrainas grenser. 

Enkelte «eksperter» hevder også at Norge er i faresonen. Vi bruker milliarder på våpen til Ukraina.
Vi trener opp ukrainske soldater. Kanskje har vi også militære «rådgivere» inne i landet? Framfor å være Alfred Nobels «fredsnasjon», er vi blitt en pådriver for krig og omfattende sanksjoner mot et naboland som vi gjennom hundrevis av år har hatt et fredelig forhold til. Russerne var en gang vår frigjører. Nå drepes de av våre våpen.

Majdan-opprøret i 2014 – som aldri har blitt gransket – er bakteppe for mye av det som nå skjer: En planlagt avtale med EU, som daværende folkevalgt president, Janukovitsj, la på is fordi den ikke tjente Ukrainas interesser. 20 år tidligere hadde vi en lignende problemstilling i Norge. Men mens vi nordmenn jublet for et nei, ble det i Kiev opprør for å få et ja. Kanskje var det der som med mange nordmenn etter krigen? Da USA var det forjettede land, og vi slukte rått alt fra andre siden av dammen. Samtidig som våre media fortalte at russerne – da som nå – var en versting. 
Resultat: Hundrevis av døde, stadige løftebrudd og et statskupp som høyst sannsynlig ble iscenesatt av USA og andre vestlige land. Jamfør andre «fargerevolusjoner» og arabiske «vårer».

Nei til EU har – med rette – fordømt Russlands invasjon for to år siden. Det har også jeg i dette nyhetsbrevet gjort – og blitt beskyldt for å være «putinist» fordi jeg i tillegg krevde umiddelbar våpenhvile. At to tidligere broderfolk har noe å tjene på å slåss mot hverandre, i en bitter krig med millioner av døde og sårede, kan vanskelig forstås.

Seinere har jeg stilt spørsmål ved beskyttelsesbehov og om mange ukrainere egentlig ønsker å forlate sitt land. Av 12 millioner ukrainske flyktninger, har omlag 3 millioner flyktet til Russland, 3 millioner til vesten og 6 millioner internt i landet. 3/4 av Ukraina er relativt fredelig, men opplever store boligproblemer, ytterligere forsterket gjennom utstrakt korrupsjon. Alternativet for mange blir da å krysse landegrenser for i det hele tatt få et sted å bo. 
At våre mest innvandrerfiendtlige partier nå ivrer for titusenvis av ukrainske flyktninger her i Norge framfor å gi bistand i nærområdene, bør forundre. Regjeringa anslo i fjor høst at 55.000 ukrainske flyktninger ville koste oss 31,4 milliarder kroner i 2024, eller rundt 570.000 kroner pr. flyktning. 
Kanskje kunne disse pengene vært langt bedre anvendt gjennom støtte til boligbygging i trygge ukrainske områder?

I skarp kontrast til hva som skjer i Ukraina, kommer krigen i Gaza. Her har Nei til EU valgt å forholde seg taus. Internasjonal solidaritet, en av Nei til EUs bærebjelker, har tydeligvis sine begrensninger. Vår og vestens troverdighet undergraves av en utstrakt dobbeltmoral:

  • Det offisielle Norge fortsetter med de samme vennskapelige forbindelser med Israel.
  • Ingen boikott verken av varer fra Israel eller fra okkuperte områder 
  • Ingen anerkjenning av det palestinske folkets rettigheter og behov. 
  • Fortsatt oljefond-investeringer i Israel og på okkuperte områder. 
  • Våpenhvile-krav som gjentagne ganger blir sabotert av vår nære USA-allierte.

I Ukraina som i Gaza må kravet være umiddelbar våpenhvile. Til lengre krigene varer, til mer lidelser,  ødeleggelser og kostnader. Selv om Norge rent «samfunnsøkonomisk» tjener stort på begge krigene – gjennom høyere energipriser og våpensalg – fører de til økt dyrtid for nordmenn flest. Folk i andre deler av verden blir enda hardere rammet.

EU-tilhengerne utnytter Ukrainakrigen for det den er verdt, og mener at Norge av sikkerhetsmessige grunner snarest må bli fullverdig EU-medlem. Argumentet vinner oppslutning. Med Høyre i regjeringsposisjon og et Arbeiderparti uten rødgrønne forpliktelser, kan det meste skje.

Våpen, krig og opprustning er aldri veien til varig fred. Uansett årsak må krigene stoppes. Normale handelsforbindelser må gjenopprettes med Russland. I Israel må Norge aktivt støtte de krefter som vil skape et samfunn bygd på rettferd og solidaritet. Her ligger også vår sikkerhetsgaranti: Som et uavhengig lite land som arbeider for fred og forståelse. Ikke som et haleheng til fordums kolonimakter eller til et uforutsigbart USA med omfattende erobringstrang.

Vel og bra, sier noen. Er enig i mye. Men dette har da ingenting med Nei til EU å gjøre. Det bare splitter EU-motstanden, og gjør det vanskeligere å vinne en ny EU-kamp. Innvendingene er forståelige. Selv har jeg også hatt mine tvil. Etterhvert har jeg kommet fram til at det meste henger sammen med alt.
For eksempel:

  • Å kjempe mot EU og samtidig omfavne overnasjonalitet, suverenitetsavståelse og markedsøkonomi, EUs viktigste bærebjelker, henger ikke på greip.
  • Å fornekte – som Høyesterett – ACERs stadig mer bestemmende innflytelse over norsk strømpolitikk, og samtidig være EU-motstander, henger heller ikke på greip.
  • I tillegg: Vi bør erkjenne at handel, samkvem og gode naboforhold bedre sikrer fred enn underkastelse og våpenrasling. Hvorfor jobber vi da ikke aktivt mot krigen og aktivt for freden?
     

Jeg er opptatt av at sånne perspektiver blir en del av norsk EU-debatt. Min kamp er ikke bare mot EU og den norske EØS-varianten. Men også mot en politikk som undergraver norsk selvstendighet, folkestyre og internasjonal solidaritet og fremmer en verdensorden der et fåtall land bestemmer og der alt måles i krone og øre. At sånne meninger må kunne publiseres av medlemmer i et Nei til EU-lokallag i en grasrotorganisasjon som bygger på mangfold og ytringsfrihet, ser jeg som selvsagt. 

Alene kan Nei til EU verken redde verden eller holde Norge utafor EU. Men vi kan gjøre en forskjell gjennom å stå vakt om våre prinsipper og bygge allianser. Sånt gir ikke splittelse, men samhold og seier. 
Fortsatt er mye ugjort. 

Forsidebilde: Lexica

Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar