Derimot: Er det to sider av samme sak? Wokisme og islamisme? – Derimot
derimot.no:
TO IDEOLOGIER, EN SENSUR: HVORDAN WOKEISME OG ISLAMISME UNDERGRAVER DEMOKRATIET – MED STØTTE FRA KULTURMINISTEREN
Av Kjetil Tveit
Når staten kjemper mot «desinformasjon», gjør den seg selv til sannhetsministerium. Det gjelder både for woke-ideologisk sensur og islamistisk trusselkultur. Lubna Jaffery illustrerer sammensmeltingen av disse to ideologiene i praksis.
FRA DESINFORMASJON TIL DEFINISJONSMTAKT
Staten vil nå ta kontroll over sannheten – og truer ytringsfriheten med astronomiske bøter.
Det begynte som et EU-direktiv med angivelig gode intensjoner. Nå står vi overfor en lov som truer med å knuse det viktigste et fritt samfunn har: retten til å ytre seg, uten å bli sensurert av makten selv.
Digital Services Act er et voldsomt verktøy for informasjonskontroll. Loven gir EU og tilsluttede stater rett til å bøtelegge sosiale medier med opptil 6 prosent av sin globale omsetning – dersom de ikke fjerner det staten kaller “ulovlig informasjon” innen 24 timer.
I tilfellet Meta (Facebook/Instagram) snakker vi ifølge Subjekt (1) om over 100 milliarder kroner i bot for ett enkelt lovbrudd. Ikke for vold eller terror. Men for informasjon – ytringer – som ikke passer inn i statens virkelighetsbilde.
Lubna Jaffery, Norges kultur- og likestillingsminister, er en av pådriverne for å implementere dette sensurregimet i Norge. Ifølge Document (2) inviterte hun i høst Meta, Google, TikTok, NRK og VG til møter for å finne ut hvordan “desinformasjon” skal fjernes mer effektivt.
Hva er desinformasjon?
Staten gir seg selv retten til å definere det. Ikke som noe som er objektivt galt – men som noe som bevisst undergraver tillit. Ikke feilinformasjon eller løgn. Men politisk motstand.
Som Danby Choi skrev i Subjekt:
«Det lukter fryktelig vondt av at staten skal definere rett og gal informasjon.»
Effekten er allerede kjent fra Kina, Iran og Nord-Korea. Den kalles nedkjølingseffekten: Når trusselen for straff er stor nok, sensurerer plattformene seg selv – og brukerne med dem.
Facebook-moderatorer blir stående med ansvaret for å vurdere hva som er sant, usant, farlig, “påvirkning fra Russland”, eller bare upassende. I praksis betyr det at staten og EU outsourcer sensur til private aktører, som handler ut fra føre-var-prinsippet og frykt.
STATEN SOM SANNHETSMINISTERIUM
Kulturminister Lubna Jaffery er ikke bare en administrator av dette systemet – hun er en ideolog. En som genuint tror at staten vet best. At befolkningen må vernes mot sine egne tanker. Og at unge, særlig menn, er “sårbare” for desinformasjon, og dermed må kontrolleres – ikke overbevises, men korrigeres. (3)
I stedet for å spørre hvorfor mange unge ikke lenger stoler på NRK, VG og Dagsrevyen, konkluderer hun med at de unge er problemet. Det er ikke eliten som har sviktet – det er folket som har tenkt feil. Og derfor trenger vi altså “strategier mot desinformasjon”. Ikke for å beskytte oss mot løgn, men for å beskytte systemet mot kritikk.
Dette er ikke demokrati, men definisjonsmakt. En totalitarisme – pakket inn i regnbueflagg og bekymrede ord som “felles referanser” og “mentalt sunt informasjonsmiljø”.
Det høres vagt ut med vilje. For jo vagere begrepene er, desto lettere kan de tøyes og bøyes – mot deg.
SAMARBEIDET MELLOM STAT OG TEKNOKRATI
Dette er en ny form for sensur. Ikke en som arresterer deg for å mene noe, men som sørger for at du aldri får sagt det. En sensur uten dommer. Uten prosess. Uten rettigheter. Bare en algoritme – justert etter Lubna Jafferys strategi for “motstandskraft mot desinformasjon”.
Her går wokeismen og teknokratiet hånd i hånd. Staten bruker den følelsesbaserte moralen fra woke-bevegelsen – ideen om at noen ytringer skader – og kombinerer det med den brutale effektiviteten til algoritmestyrt informasjonsflyt.
Resultatet er kaldt og farlig:
Et system som fjerner mening før mening blir ytring. En offentlighet der alle ytrer seg med klump i halsen – og hvor det bare er de ideologisk korrekte som slipper til.
NÅR AUTORITÆRE IDEOLOGIER FINNER HVERANDRE
Det er lett å tro at wokeismen og islamismen er fiender. Den ene kjemper for “kjønnsidentitet” og Pride. Den andre vil steine kvinner og drepe homofile eller utro kvinner. Men i møte med ytringsfrihet og vestlige frihetsverdier, står de overraskende ofte på samme side.
Begge krever beskyttelse mot kritikk. Begge opphøyer krenkelse til et moralsk argument. Begge nekter å anerkjenne vitenskap som ikke passer deres dogmer. Og begge trenger sensur for å eksistere.
Derfor er det heller ikke overraskende at kulturminister Lubna Jaffery – med familiebakgrunn fra Pakistan, et land der blasfemi fortsatt kan straffes med døden – leder arbeidet for å kneble kritiske stemmer i Norge.
Hun sier det handler om trygghet og ansvar. Men kanskje handler det i virkeligheten om manglende forutsetninger for å forstå hva et demokrati krever: Å tåle uenighet. Å beskytte ubehagelige ytringer. Å la sannheten komme fram – selv når den er farlig for makten.
Salwan Momika – flyktningen fra et islamistisk teokrati – visste akkurat det. Han tente på en bok for å minne oss om at sharia og ytringsfrihet ikke kan sameksistere. For det ble han først drapstruet og forfulgt, deretter avvist av norske myndigheter – og til slutt drept i det islamistiske landet Sverige han hadde flyktet fra – dagen før saken skulle opp i retten. (4)
Svenske myndigheter rakk ikke å straffe ham for «ugjerningen», for sharia kom dem i forkjøpet.
Har wokeistene stått opp for ham? Selvsagt ikke. De stiller på lag med de som utlover fatwaer mot vantro – for de jakter jo selv på de vantro.
De som truet ham til taushet – med hat, vold og kanskje drap – får beskyttelsen, også fra staten. Fra Lubna Jaffery. Fra det nye regimet som vil redde oss fra “desinformasjon”, men som i praksis gjør det forbudt å påpeke at 2 + 2 er 4, eller at kjønn er 1+1 – hvis det krenker noen.
Wokeismen og islamismen er ikke motsetninger. De er søsken – oppdratt til å hate friheten. Når du har familiær bakgrunn fra et klansamfunn, er det kanskje ikke så lett å forstå verdien av å bli motsagt.
NÅR SANNHETSMINISTEREN HYLLER LØGNEN
Transaktivisme er et verktøy for propaganda – og kulturministeren spiller med. I et normalt samfunn ville dette vært en vits. Et nummer på Nytt på Nytt. Et satirisk innslag der man tuller med makten. Men dette er Norge i 2025. Her får du ytringsfrihetspris for å lyve om hvilket kjønn du er – og begrunnelsen er at du motarbeider “desinformasjon”. (5)
Det er ikke fiksjon. Det er kulturminister Lubna Jafferys virkelighet.
I juni sto hun på scenen og delte ut Kim Frieles minnepris til to profilerte transaktivister – Luca Dalen Espseth og Christine Marie Jentoft-Teigland – med begrunnelsen at de “motvirker desinformasjon om transpersoner”. Det er nesten ikke til å tro. For hvem er disse aktivistene?
To av landets mest høylytte forkjempere for ideen om at menn kan bli kvinner. At kjønn er en følelse. At vitenskap er transfobi hvis den ikke bøyer seg for ideologi. Og det er altså disse Lubna Jaffery mener bidrar til å “løfte samtalen” og “bekjempe desinformasjon”.
Å KALLE LØGNEN FAKTA
Hva er egentlig desinformasjon, ifølge regjeringen?
Jo, det er informasjon som kan “underminere demokratiet” og “skape uro” – og som med overlegg spres med et destruktivt formål. Om det er sant eller ikke –er ikke lenger i fokus. Men uansett, hvordan kan man forsvare at aktivister som hevder at kjønn er flytende, og at biologi er valgfritt, blir løftet fram som sannhetsbærere?
I enhver annen sammenheng ville man kalt det propaganda. Eller pseudovitenskap. Eller religiøs overbevisning. Men i Lubnas univers er det statsstøttet virkelighet. Og alle som protesterer, er skumle desinformanter som staten «må ta seg av».
EN NY TYPE BRENNBARHET
Tidligere var det religion som ikke måtte krenkes. Nå er det identitet. I praksis fungerer transideologi akkurat som sharia: Den er hellig, ufeilbarlig og fullstendig immun mot kritikk.
Og den som bryter med doktrinen – for eksempel ved å påpeke at det finnes to kjønn – blir bannlyst. Kanskje ikke fysisk drept, som Salwan Momika. Men sosialt henrettet. Fjernet. Dehumanisert.
Og det er nettopp det Lubna Jaffery legitimerer, når hun lar staten dele ut ytringsfrihetspriser til folk som definerer kritikk som hat og fakta som vold.
STATSSTØTTET SANNHET – OG STATSSTØTTET LØGN
De to prismottakerne Lubna Jaffery løftet fram som helter – Luca Dalen Espseth og Christine Marie Jentoft-Teigland – er ikke tilfeldige aktivister som ytrer seg på fritiden.
De er profesjonelle lobbyister. Betalte ideologer, finansiert av staten.
Den ene jobber for Pasientgruppa for kjønnsinkongruens (PKI), den andre for den statsstøttede organisasjonen FRI – begge organisasjoner med enormt politisk gjennomslag, og begge med et eksplisitt mål: Å forandre lovverk, skole, helsevesen og språk i tråd med en ideologi som hevder at kjønn er subjektivt og foranderlig.
Når slike aktører får betalt for å påvirke opinionen med sitt virkelighetsbilde, og samtidig løftes opp som sannhetsforvaltere av staten – da er vi ikke lenger i et fritt samfunn. Vi er i et informasjonsregime.
Et regime der ytringsfrihet og forskning underordnes følelser, identitet og politisk korrekthet.
LØGNEN ER IKKE BARE TILLATT – DEN ER PÅBUDT
Det er ikke bare det at løgnen tillates. Den forventes.
Politikere, helsepersonell, lærere og journalister må nå aktivt uttale seg i tråd med den ideologiske linjen, ellers risikerer de anklager om hatprat, utestengelse eller oppsigelse.
Dette er et tankepoliti. En form for offentlighetskontroll vi tidligere bare så i totalitære stater. Og det fungerer.
For hvis staten kan si at en kvinne er en mann – og at det å nekte dette er “desinformasjon” – da finnes det ingen grenser for hva staten kan kreve at vi skal tro på. Ingenting er for absurd. Intet for hellig. Det handler ikke om transpersoner. Det handler om makt.
EN NY VERSJON AV BLASFEMILOVEN
Det mange ikke ser, er at vi har fått en ny versjon av blasfemiloven. Ikke som straffelov, men som sosial realitet. Transideologi er den nye religionen. Og som all religion krever den sine kjettere. De som ikke bekjenner seg til læren, må fordømmes. Avlyses. Straffes. Og her kommer Lubna Jaffery inn med et smil og en blomsterbukett – og deler ut pris.
Ytringsfrihet? Nei. Dette er ren maktutøvelse forklart som godhet. Det er en gjenkjennelig form: Den autoritære godheten. Den som vet best. Den som straffer med et klapp på hodet.
Lubna Jafferys prisutdeling er ikke bare et uttrykk for uvett. Det er et symptom på noe langt mer alvorlig: At staten ikke lenger beskytter ytringsfriheten, men bruker den som retorisk pynt – mens den premierer de som sier det staten ønsker å høre.
Kulturministeren deler ut priser til aktivister som benekter biologi, samtidig som hun advarer mot “desinformasjon”. Hun hedrer mennesker som bruker hele sitt virke på å erstatte fakta med følelser – og gjør det i sannhetens navn. Det er en fornærmelse. Ikke bare mot vitenskap og fornuft. Men mot hele ideen om et demokratisk ordskifte.
For hvis staten kan utpeke løgnere som sannhetens voktere, da finnes det ikke lenger noe sant – bare det som er politisk godkjent.
DJEVELSK PLAN
Vi må ikke være naive. Lubna Jaffery er ikke alene om å undergrave ytringsfriheten. Hun er en brikke i et større maskineri – et maskineri som kombinerer wokeismens identitetsmakt med det kontrollbehovet som ligger innebygd i alle totalitære regimer. Og det er her masseinnvandringen kommer inn.
Det er ikke tilfeldig at den største trusselen mot ytringsfrihet i vår tid – islamismen – importeres og beskyttes samtidig som staten innfører stadig strengere regulering av informasjon. For jo mer vold, jo mer kaos, jo flere bomber og skyteepisoder – desto lettere er det for staten å si: “Vi må ha mer kontroll. Vi må ha mer sensur. Vi må ha mer overvåking.”
Kaoset gir dem påskuddet de trenger.
Og når de samme som skaper kaoset – religiøse ekstremister, ideologiske fanatikere – også løftes fram som representanter for “mangfold”, da vet vi hva som skjer: Samfunnet brytes bevisst ned, slik at det autoritære kan bygges opp. Vi ser det allerede. Vi har nå representanter på Stortinget som bærer hijab – et symbol for kvinneundertrykking og teokratisk autoritet.
Og vi har en kulturminister med bakgrunn fra Pakistan, der blasfemi kan straffes med døden – og som i dag leder kampen mot “desinformasjon” i Norge. Som bruker transideologi for å kneble kritikk. Og som forsøker å gjøre staten til overdommer over virkeligheten.
Dette er ingen tilfeldighet.
Dette er strategisk. Systemisk. Og farlig.
Linker:
1) https://subjekt.no/2025/06/27/den-nye-eu-loven-er-svaert-darlig-nytt-for-ytringsfriheten/
2) https://www.document.no/2024/09/09/lubna-jaffery-vil-innfore-eus-sensurregime-i-norge/
4) https://subjekt.no/2025/01/30/salwan-momika-ma-huskes-for-det-viktige-arbeidet-han-gjorde/
Innlegget er hentet fra Kjetil Tveits Facebookside
Forsidebilde er KI-generert som skal vise forholdet mellom beskyttelse og dominans som denne artikkelen handler om.
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
