Derimot: Epstein-avsløringer vil ikke bare brennemerke de enkelte aktører. Epsteins svartebok vil kunne svi av hele huset. – Derimot
derimot.no:
Denne kronikken hentet fra Strategic Culture Foundation tar opp det sentrale poenget ved Epsteins-saken, altså hvordan etterretningstjenestene bruker utpresning overfor politikere og andre sentrale samfunnsaktører for å fremme en ønsket politisk agenda. Hovedspørsmålet blir dermed ikke hvem som hadde tabbet seg ut med sexreisene til mindreårige jenter i Karibien, kalt «Lolita-ekspressen». Hovedspørsmålet er hvem som stod bak dette systemet hvor Epstein var en villig medhjelper.
Jeg er ikke i tvil om at israelske Mossad deltok og det er en del av forklaringen på hvorfor Israel nesten uansett hva de foretar seg har full støtte fra USA.
Knut Lindtner
Redaktør
Sannheten om Epstein-sagaen og hvorfor barnslige partiske perspektiver alltid bommer på poenget
Av Kayla Carman
Epstein var ikke en Demokrat-skandale eller en Republikaner-skandale. Han var en etterretningsskandale.
Offentligheten elsker en skurk. Det gir oss noen å peke finger mot, noen å riste neven mot, et navn å feste på dartskiven. I tilfellet Jeffrey Epstein kastet halve landet dart på Bill Clintons ansikt, den andre halvdelen på Donald Trumps. Og i å gjøre det, klarte begge sider den bemerkelsesverdige bragden å ha både rett og galt samtidig.
For Epstein var ikke en Demokrat-skandale eller en Republikaner-skandale. Han var en etterretningsskandale. Og hvis det er én ting etterretningsmiljøet er bedre på enn spionasje, så er det å overbevise offentligheten om at deres verste oppførsel bare er et isolert tilfelle.
Virkeligheten er at Epsteins CV ligner mindre på «røverbaron» og mer på «kontraktsansatt HUMINT-offiser». HUMINT – human intelligence – er kunsten å skaffe sensitiv informasjon ved å utnytte mennesker, og den er like gammel som spionasje selv. I gamle dager betydde det å dyrke en «ressurs» gjennom ideologi, bestikkelser, ego eller, når nødvendig, litt kreativ forlegenhet. Utpressing var ikke et unntak; det var forretningsmodellen.
Bush-administrasjonens forførelse av en høytstående Saddam Hussein-insider i forkant av Gulfkrigen er et perfekt eksempel. Dette er fortsatt ikke offentlig kjent, men en kilde som tidligere hadde spesiell klarering, fortalte historien med fryd og var fornøyd med at det var en «vellykket operasjon». Det valgte målet? Generalens egen niese, som entusiastisk gikk med på å forføre sin egen onkel i bytte mot en Ivy League-utdannelse og et amerikansk pass. Hun anså seg ikke selv som et offer. De overbeviste henne om at dette bare var en klok og ganske standard pris å betale hvis hun ønsket sosial mobilitet. Når arbeidsplassen normaliserer slike handler, slutter du å se de moralske grensene i det hele tatt. Dessuten er incest sjelden tabubelagt i elitens kretser; Rothschild-familien skrøt til og med av sin innavl for å unngå å «forurense» blodlinjen.
Denne mørke manipulasjonen er på ingen måte unik for amerikanerne. KGBs «spurveskoler» under den kalde krigen trente agenter — både menn og kvinner — i forførelsens kunst, med alt fra kroppsspråk til putesamtaler som fag. Øst-Tysklands Stasi infiltrerte vesttysk politikk med så mange «Romeo-spioner» at hele departementer ble kompromittert over stearinlys-middager. Britene, som ikke ville være dårligere, gjennomførte «Operation Mincemeat» under andre verdenskrig — de ga tyskerne falske invasjonsplaner via liket av en mann utkledd som Royal Marine, komplett med kjærlighetsbrev fra en oppdiktet forlovede for å gjøre bløffen mer troverdig. Detaljene var ikke bare pynt; HUMINT fungerer fordi det føles ekte.
Noen ganger var metodene enda grovere. På 1980-tallet kjørte CIA stille og rolig operasjoner med «kompromitterende fotografier» i flere utenlandske hovedsteder, der attraktive saksbehandlere eller rekrutterte lokale forførte ambassadefolk, og deretter ble «tilfeldige» hotellromsbesøk arrangert av en agent med kamera. De resulterende bildene, ofte iscenesatt til å se langt mer pikante ut enn virkeligheten, kunne holde en offisiell under kontroll i årevis — det var ikke nødvendig å bevise utroskapen, bare å gjøre den plausibel nok til å ødelegge en karriere. I spillet om kompromitterende materiale er oppfatning valuta.
Også organisert kriminalitet spilte spillet. Alliansen mellom CIA og den italiensk-amerikanske mafiaen på midten av 1900-tallet var et perfekt ekteskap av bekvemmelighet. Mafiaen kontrollerte fagforeninger, havner og spillevirksomhet; CIA kontrollerte pass, rettsforfølgelser og politisk press. Sammen drev de utpressingsordninger, noen seksuelle, noen økonomiske, med rekkevidde fra Havana-nattklubber til Las Vegas-kasinoer. Når din «ressurs» allerede driver en utpressingsbusiness, er det nærmest plug-and-play å koble dem inn i HUMINT-operasjoner.
Siden 1960-tallet, om ikke før, skal israelsk etterretning ha kjørt seksuelle utpressingsoperasjoner i USA rettet mot mektige personer knyttet til Midtøsten-politikk. Noen beretninger beskriver forseggjorte honningfeller med eskorter, skjulte kameraer og luksusleiligheter — nøyaktig det samme mønsteret som den mer kjente Epstein-operasjonen utviklet seg fra. Dette er ikke konspirasjonsteori; tidligere Mossad-folk har åpent erkjent at seksuelt kompromitterende materiale har vært et «standardverktøy» i deres verktøykasse. Hvis Epsteins kontaktbok virket uvanlig internasjonal, er dette grunnen.
Epsteins oppdrag var bare i en høyere divisjon. I stedet for å forføre ba’athistiske byråkrater, var han vertskap for statsoverhoder, kongelige og finansgiganter i en verden der alle smiler for kameraene og alle vet hvor likene ligger — fordi de selv var med på å grave dem ned. Hans adressebok var ikke en liten svart bok; den var en kjernefysisk avskrekking.
Whitney Webbs forskning viser dette klart: Epstein var «mellomledelse» i et enormt transnasjonalt utpressingsapparat. Hans forbindelser til milliardæren Leslie Wexner ga ham både finansiering og dekke. Hans vennskap med tidligere israelsk statsminister Ehud Barak, og til og med finansielle koblinger i nærheten av Benjamin Netanyahu, knyttet ham til nettverk med tiår med erfaring i kompromitterende materiale. Robert Maxwell — Ghislaines far og en ressurs for israelsk militær etterretning — hadde spilt samme spillet tilbake på 1980-tallet, og hjalp til med å flytte hemmeligheter gjennom Iran-Contra-affæren. Epsteins metoder var ikke innovative; de var arvede.
Og nettopp derfor er den beryktede «Epstein-listen» låst hardere enn Fort Knox. Den beskytter ikke det ene partiet mot det andre; den beskytter ledelsen mot interessentene. En full avsløring ville ikke bare svi noen få politikere — den ville brenne ned hele huset. Og huset, i dette tilfellet, er tverrpolitisk.
Hvis du tror dette bare handler om ulovlig sex, så overser du den virkelige skandalen. Kvinnene og jentene var ofre, ja — men det var også ideen om at statsmakt eksisterer for å beskytte offentligheten. Epsteins utpressingsøkonomi fungerte bare fordi institusjoner på høyeste nivå, fra FBI til utenriksdepartementet, sørget for at den kunne. I HUMINT-termer var han ikke et «råttent eple»; han var en pålitelig ansatt.
Teknologien kan være i endring, men instinktene er de samme. I den gamle verden trengte man en Epstein for å lokke, fange og kontrollere. I den nye verden trenger man bare Palantir. Dette dataanalyse-selskapet, støttet av Peter Thiel, kan støvsuge opp e-poster, posisjonshistorikk, kjøp og sosiale medielikes, og kryssreferere dem for å identifisere akkurat hvilken spak de kan dra i hvis de vil ha deg medgjørlig. Ingen trenger kornete VHS-bånd når nettleserloggen din er uendelig verre.
I mellomtiden blir finanssystemet ombygd for maksimal kontroll. Webb peker på at under Trump ble «Going Direct»-planen — laget sammen med BlackRock — brukt til å flytte enorm rikdom oppover under covid. Nå blir stablecoins og digitale sentralbankpenger solgt inn som «innovasjon», men i praksis vil de tillate finansinstitusjoner å fryse eller omdirigere eiendelene dine like lett som de de-plattformet ubeleilige stemmer under pandemien. Utpressingsmappa har rett og slett blitt bankkontoen din.
Og likevel er offentligheten fortsatt hypnotisert av den partiske pantomimen. Venstresiden raser over Trumps Epstein-koblinger. Høyresiden raser over Clintons. Det er som å krangle om hvorvidt fluktbilsjåføren hadde på seg mokasiner eller joggesko, mens man overser at man fortsatt ligger bundet i bagasjerommet. Fikseringen er poenget — den hindrer folk i å spørre hvem som planla ranet.
Den dystre sannheten er at Epsteins historie ikke er ekstraordinær innen etterretningsverdenen. Han var del av en tradisjon som har inkludert gangstere, mediemoguler, krigsforbrytere og forførte slektninger — alle «nyttige» for sine oppdragsgivere. Det eneste som endrer seg, er kulissene. Én tiår er det en superyacht, neste er det en privat øy, neste er det et datavalv i Silicon Valley.
Men her er det gode nyheter: å forstå dette er første skritt til å avvæpne det. Når du innser at «Epstein-skandalen» ikke handler om én mann, men om et system — og at dette systemet lever av din splittelse, distraksjon og avhengighet — da slutter du å jage laserpekeren.
Svaret er ikke å vente på at en kongresskomité frigir filene; det vil de ikke. Det er heller ikke å stemme hardere på en fraksjon av den samme maskinen; det er bare å bytte fargen på tapetet i panikkrommet. Svaret er å bygge parallelle systemer: lokale økonomier som ikke kan fryses med et tastetrykk, uavhengig journalistikk som ikke kan kjøpes, og teknologier som desentraliserer heller enn sentraliserer makt.
Vi har fortsatt verktøy: økonomiske boikotter, kollektiv handling, BDS-modellen med målrettet finansiell press og generalstreik, hvis vi bare kunne slutte å la oss distrahere av tullet som kontinuerlig produseres og heller i fellesskap si «nok er nok». Det faktum at slike taktikker utløser panikk i styrerom og statskontorer, burde fortelle oss at de virker. Og viktigst av alt: vi har muligheten til å avvise innrammingen — å slutte å la de mektige velge våre fiender for oss.
Epstein var ikke sykdommen; han var et symptom. Og symptomer kan være nyttige. De forteller oss at noe er galt, hvis vi er villige til å lese dem ærlig. Kur er ikke blind tillit til de samme institusjonene som ansatte, trente og beskyttet ham. Kur er å nekte å leve i deres virkelighetstunnel.
For mens de vil ha deg til å tro at verden er et rede av slanger, går de fleste mennesker ikke rundt og planlegger å utpresse eieren av det lokale vaskeriet for innflytelse i de store tøymykner-krigene. Den paranoien hører hjemme i etterretningskulturen — og den er bare smittsom hvis du lar den være det. Vanlige mennesker kan bygge en vanlig verden igjen. Som, gitt alternativet, ville være den mest ekstraordinære formen for opprør av alle.
Redaksjonen har lagt til KI-generert bilde m/tekst
Forsidebildet er KI-generert
