Derimot.no

Derimot: En del av kolonimaktens Frankrikes blodige historie. 70 år siden Algeriekrigen brøt ut. – Derimot

by Auto Feeder · 1. november 2024

derimot.no:

FOR 70 ÅR SIDEN STARTET KRIGEN I ALGERIE.

FRANKRIKES TAP AV EN KOLONI.

Av Daniel Ducrocq

For nøyaktig 70 år siden, den 01. november 1954, ble koordinert attentater begått i flere algeriske byer. Disse attentatene var begynnelsen på en krig som skulle vare i åtte år og som tok slutt med våpenhvile den 19. mars 1962.

Den 03. juli 1962 var Algerie, Afrikas nest største land, en selvstendig stat etter å ha vært en del av det osmanske riket siden 1555 og fransk territoriet siden 1830.

Siden Frankrike erobret Algerie i 1830, hadde de innfødte gjort flere forsøk på å frigjøre landet fra okkupanten. Men disse opprørerne var lokale og hadde blitt brutalt slått tilbake.

Selv om det hadde et begrenset omfang (åtte mennesker drept og beskjedne materielle ødeleggelser) var opprøret som startet 01. november 1954 annerledes.

For det første fordi den internasjonale situasjonen var gunstig for opprørerne: den franske regjeringen hadde hendene fulle med å takle situasjonen i Indokina, den egyptiske revolusjonen i 1952 ledet av Nasser var til inspirasjon for arabiske frigjøringsbevegelser, og USA støttet FNs traktat av 1945 om nasjonenes selvbestemmelsesrett. (koloniene sto i veien for USAs økonomiske og politiske ekspansjon).

For det andre fordi 1954 opprøret var koordinert over hele landet.

For det tredje fordi opprøret hadde tydelige politiske mål som ble sendt som erklæring til de store avisene og mediekanalene verden over, og publisert i de første novemberdagene. Her er utdrag av erklæringen:

*Logoen til Front de libération nationale (FNL)*

Til det algeriske folk

Til militante for den nasjonale saken,

De store linjene til vårt politiske program er følgende:

Nasjonal selvstendighet.
Gjenreising av en algerisk stat, selvstendig, demokratisk og sosial innenfor rammene av islamistiske prinsipper.
Respekt for grunnleggende friheter uansett rase og religiøs tro.
Mobilisering og samkjøring av algeriske krefter med sikte på å frigjøre landet fra det koloniale systemet.
Krav på offisiell opphevelse av alle lover og forskrifter som har gjort Algerie til fransk territorium, i strid med innbyggernes historie, språk, religion og kultur.
Interesser til den franske befolkningen som ble oppnådd på ærlig vis, vil bli respektert. Også franske individer og deres familiemedlemmer vil bli respektert.

Front de Libération Nationale

Alger, 31. oktober 1954

Til forskjell fra Marokko og Tunisia som var franske protektorater, var Algerie definert juridisk som fransk territorium. Siden Frankrikes grunnlov slår fast at landet er udelelig, var det ikke rom for den franske radikal-sosialistiske regjeringen for å forhandle om selvstendighet for Algerie. Det gikk dessuten mye prestisje for Frankrike i å beholde herredømmet over Nord-Afrika etter nederlaget i Indokina.

Dermed ble svaret på 01. november opprøret fra den franske regjeringen med daværende innenriksminister Francois Mitterand, hovedsakelig militært. Antall opprørspolitimenn økte umiddelbart fra 49 000 til 83 400. Den største organisasjonen for Algeries løsrivelse fra Frankrike MTLD ble forbudt og lederne arrestert. Noen sosiale tiltak ble også iverksatt som det å redusere gapet mellom »europeisk lønn» og »algerisk lønn» (i 1954 er brutto lønnen til en europeer i gjennomsnitt 28 ganger større enn lønnen til en innfødt).

Den franske fremmedlegionen.

Men Frankrikes svar kom for sent. Volden økte og i løpet av to år gikk gradvis antallet franske soldater i Algerie fra 54 000 til 350 000. Blant disse var ungdommer innkalt til førstegangstjenesten. På algerisk side hadde Armée de Libération nationale noen titusener geriljasoldater på slutten av 1956.

Algerie krigen varte i åtte år og forårsaket ufattelige menneskelige lidelser. På Wikipedia kan en lese om 250 000 algeriere drept, 25 000 franske soldater drept, 800 000 europeere som flyktet og mellom 50 000 og 150 000 harkis (algeriske soldater engasjert på fransk side) drept. Men fransk og algerisk statistikk utgir forskjellige tall.

Det ville ta for mye spalteplass å skrive om krigens forløp. Derfor vil denne artikkelen heller handle om situasjon for de innfødte under kolonitiden: lovgivning, landbruk, utdanning og sosiale forhold.

Kolonial rett.

De koloniale myndighetene sto foran et juridisk dilemma: siden Algerie var fransk territorium kunne ikke de innfødte ha status som utlendinger. Samtidig ønsket ikke myndighetene å gi fransk statsborgerskap til de innfødte som i antall var langt flere enn europeere etablert i Algerie.

I 1865 ble dilemmaet løst med juridisk kreativitet: nasjonalitet og statsborgerskap ble definert som to forskjellige ting. Dermed kunne de innfødte oppnå fransk nasjonalitet uten å være franske statsborgere. For å oppnå fransk statsborgerskap måtte de innfødte gi avkall på noen rettigheter som for eksempel muligheten til å benytte seg av muslimske domstoler. Noen få tusen algeriere valgte det siste.

Å skille nasjonalitet og statsborgerskap var ikke tilstrekkelig for å holde kontroll og herredømme over den koloniserte befolkningen.

I 1887 ble det innført i hele det franske koloniale imperiet en juridisk kode som gjaldt spesifikk for de innfødte. I Algerie ble ikke koden avskaffet før 1946. Koden ga den koloniale administrasjonen rett til å straffe uten rettssak personer eller grupper av personer (kollektiv avstraffelse) med bøter fengsel eller straffarbeid. Eksempler på handlinger definert som straffbare:

Offentlige ytringer mot Frankrike og landets regjering.

Respektløs handling eller støtende bemerkninger mot en representant eller agent for myndighetene, selv i privat sammenheng.

Offentlige ytringer med hensikt å svekke respekt for autoritet.

Møte med mer enn 25 mannlige personer uten tillatelse fra myndighetene.

Det siste illustrerer frykten som fantes allerede på slutten av attenhundretallet hos makthaverne for organisert opprør.

Landbruk: eiendom og kapitalakkumulasjon.

Da krigen startet i 1954 var Algerie befolket av 8,2 millioner algeriere og 1 million europeere, de fleste fra Frankrike.

Europeere etablert i Algerie var folk som hadde emigrert for å finne arbeid eller for å »prøve lykken». De livnærte seg som funksjonærer, håndverkere, butikkeiere, osv. Et overveldende flertall av dem bodde i byene. De virkelig store kolonistene var etablert i distriktene. De var relativt få men de forandret radikalt landbrukseiendomsstrukturen, landbruksmetoder, og den tradisjonelle levemåten til algeriere.

Før kolonitiden tilhørte bruksretten av dyrkbar jord enten til felleskapet eller ble administrert av høvdinger (med den tyrkiske tittelen Bey).

Den militære koloniseringen av Algerie ga den franske staten suverenitetsrett over landbrukseiendommene. Det var først de mest fruktbare områdene (de som var administrert av Beyene) som ble delt ut til de europeiske kolonistene.

Femti år etter at kolonisering av Algerie hadde begynt, var allerede 16 millioner mål jord eid av europeere. Da 1954 opprøret begynte hadde antall mål steget til 30 millioner mål.

Algeriske bønder sto igjen med de minst fruktbare områdene, med fattigdom og underernæring som konsekvenser. De ble utkonkurrert av et langt mer effektivt og kapitalkrevende kolonialt landbruk. Noen emigrerte, andre ble lønnstakere på de eiendommene som med tiden ble konsentrert i færre og færre hender.

På slutten av attenhundretallet ble vinproduksjonen i Europa rammet av phylloxera, en lus som angriper røtter og dreper vinstokkene. I Frankrike ble halvparten av vinstokkene ødelagt og vinproduksjonen falt med 70% fra 1875 til 1879. Dermed sto det franske markedet åpent for vinprodusentene i Algerie. Vinproduksjonen trakk til seg kapital på jakt etter gunstige investeringer i koloniene.

Arealet plantet med vinstokker i Algerie økte fra 450 000 mål i 1882 til 1 800 000 mål i 1914. Økt vinproduksjon gikk på bekostning av kornproduksjon og prisene på korn gikk opp. For de innfødte førte høyere kornpriser til mer underernæring og fattigdom.

Utdanningssystemet.

Statistikken alene illustrerer apartheidsforholdet som de innfødte levde under.

Da opprøret startet i 1954 gikk samtlige europeiske barn i Algerie på skolen mens mellom 15% og 20% av algeriske barn gikk på skolen.

Ser man lengre opp i utdanningssystemet var de innfødte mindre og mindre representert. På universiteter var det 500 algeriske studenter og 4500 europeere.

Mangelen på utdanning hindret algeriere i å få ledende stillinger. Det var kun 8 av dem blant de 2000 høyere funksjonærer som administrerte landet.

Sosiale forhold.

Som skrevet tidligere bodde et overveldende flertall av europeere i Algerie i de store byene, og de hadde lite kjennskap til leveforholdene i distriktene.

Også i Frankrike var levekårene til de innfødte i koloniene lite kjent. Filmregissøren René Vautier dokumenterte sosiale forhold i de franske koloniene i Vest Afrika i en kort film som kom ut i 1950. For dette ble han fengslet i flere måneder og filmen ble forbudt å vises i 40 år.

Tross mangel på innsyn i situasjonen i koloniene, hørtes kritiske stemmer i Frankrike, men de kom som regel fra enkelte og modige personer. Forståelsen for »det nasjonale spørsmålet» var svak i de etablerte partiene. En samling av partiene på venstre siden (Mouvement uni de la nouvelle gauche) støttet jo interesser til de innfødte, men uten å støtte kravet til selvstendighet for Algerie. Avisen til det franske kommunistpartiet, L’Humanité, omtalte de algeriske opprørene som »terrorister uten støtte i befolkningen og som vil oppleve nederlag». 12 mars 1955 stemte det franske kommunistpartiet for å gi regjeringen rett til å iverksette spesielle tiltak med sikte på å gjenopprette orden i Algerie.

En mann som gjorde det som var i sin makt for å dokumentere den sosiale elendigheten og som advarte om konsekvenser av den, er Albert Camus. Som journalist reiste han rundt i landet og beskrev det han så:

1939 i Kabylia, det fjellområdet øst i landet.

»Jeg tør påstå at minst 50% av befolkningen ernærer seg av urter og røtter»

»35 av de 110 skoleelevene i Azerou-Kollal spiser ett måltid om dagen.»

»Det finnes én skole og to skoleklasser for 11 000 innbyggere i hele Aguedal område.’’ .

»….Utbytting alene er ansvarlig for de lave lønningene. Påstanden om at de innfødtes svake arbeidskraft finner sin forklaring i kolonistenes forakt og for å holde nede befolkningen.» Hvis de innfødte er lite produktive, det er fordi de er underernært, skrev Camus. »Det er en forkastelig logikk at en mann som er avkreftet fordi han ikke har råd til å spise, skal lønnes minimalt fordi han er lite produktiv.»

1945.

»Det som må sies så høyt som mulig, er at den største andelen av den algeriske befolkningen opplever sult.»

»Det mest smertefull i hele Algerie, det er at de innfødte spiser mindre enn europeere. Mens disse har rett på 300 g korn per dag, har Araberne rett på 250 g, og får i praksis mellom 100 og 150 g.»

Konklusjon.

»Kolonisering har ingenting å gjøre med humanisme eller rettferdighet, og enda mindre med sivilisasjon og utvikling. Kolonisering er i sin essens et imperialistisk fenomen som krever for å utvikle seg og vedvare, at to samfunn lever side om side, det ene som undertrykker, det andre som undertrykket.» Daniel Guérin

Hensikten med å kjenne historie til kolonitiden er ikke å kaste et fordømmende blikk på de menneskene som levde i en tid som er for alltid forbi.

Hensikten med å kjenne historie til kolonitiden er å forstå bedre hvordan folkene utenfor vår vestlige verden ser på oss i dag.