Derimot: El-kollapsen i Spania/Portugal. Var det liberalismen som var årsaken? – Derimot

derimot.no:

Da liberalismen forårsaket April-blackouten i Portugal

Av Hugo Dionísio

Et omfattende strømbrudd rammet Sør-Europa mandag morgen og påvirket Portugal, Spania og deler av Sør-Frankrike. Tidlig på dagen florerte falske nyheter om påståtte cyberangrep, med Russland i sentrum av oppmerksomheten – som forventet. Idet jeg skriver denne artikkelen, vet ingen ennå hva som forårsaket strømbruddet, men noen konklusjoner kan allerede trekkes: nivået av motstandsdyktighet og redundans (reserver, red.) i det iberiske strømnettet etterlater mye å ønske, og avslører den enorme sårbarheten i et system som er kritisk for de berørte befolkningenes nasjonale interesse.

Hvis Ukrainas kraftsystem hadde vært like robust som det som forsyner Den iberiske halvøya, ville Russland for lengst ha klart å kutte strømmen i landet. Hvorfor har de ikke lykkes? Sovjetunionen etterlot seg et energisystem som ville gjort enhver «avansert» økonomi i EU misunnelig. Kraftverk av alle slag utgjør en krigsmaskin med masse redundans, ekstremt vanskelig å slå ut. I EU stenger man slike kraftverk daglig, spesielt i Portugal (de termiske kraftverkene i Sines og Pego ble lagt ned), og raffinerier ble stengt – for hva? For å gjenåpne kullkraftverk i Tyskland og kjøpe strøm fra Spania. En fantastisk avtale, som ga enorme profitter for EDP.

Etter massive investeringer i fornybar energi, betalt av det portugisiske folket, oppdager vi nå at vår energi selges til utlandet mens vi kjøper utenlandsk strøm til eget bruk. Hvorfor? For at folk og bedrifter skal få billigere strøm? Nei! For at EDP og REN, tidligere statlige og nå privatiserte, kan avslutte kvartalet med enorme overskudd. Minst mulig tjeneste, mest mulig profitt. Selv om jeg ikke er ekspert på området, er det ingen store hemmeligheter i hvordan private selskaper opererer: kjøpe billigst mulig, selge dyrest mulig – selv om det betyr å underlegge en hel befolkning markedets luner og kortsiktig profittjag. Avindustrialiseringen av USA er et klart eksempel for de som tviler.

Selv om episoden var kortvarig, avslørte den en strukturell krise som sjelden diskuteres: konsekvensene av å privatisere og liberalisere nasjonale kraftsystemer under EU-paraplyen. Under påskudd av EUs «pålegg» segmenterte Portugal sitt system (separerte produksjon fra distribusjon og salg), privatiserte og liberaliserte basert på en konkurranse som aldri ble realisert. For de privatiserte selskapene som ble solgt til utenlandsk kapital, var det en gullgruve; for det portugisiske folk, som en gang hadde en av de billigste energiprisene i EU, har prisene nå steget til den 10. dyreste, ifølge ERSE. Siden EU-kommisjonen, nå ledet av den kompromissløse Ursula von der Leyen, begynte sin propaganda om billig strøm for europeere, har prisene kun gått én vei – opp.

Vi må spørre oss: når vi ser disse menneskene bjeffe mot Russland, bevæpne seg til tennene for å «sette Vladimir Putin på plass» – hvor lang tid ville det ta for en militærmakt som Kremls å sende oss tilbake til steinalderen? Noen minutter? Bare ett våpen som sender en impuls? Interessant, ikke sant – for dem som er så ivrige etter å se ukrainere dø for å forsvare «europeiske verdier».

Hvordan sammenbruddet skjedde avslører dype systemiske sårbarheter. På et kritisk tidspunkt med variasjon i nettbelastning klarte ikke systemet å levere nødvendig kraft for å opprettholde stabilitet (igjen: mangel på redundans og motstandsdyktighet, alt opererer på minstenivå, på kvartalsprofittens line), noe som førte til en kaskade av sammenbrudd. Den første analysen fra Red Eléctrica de España (REE) viser at forbindelsen mellom de iberiske landene var en avgjørende faktor, spesielt Portugals avhengighet av strømforsyning fra Spania på tidspunktet for hendelsen. Vi er ikke trygge fra at dette skjer igjen – slik man ser i underutviklede land eller de som behandler liberalisme som religion, som USA – spesielt Texas. Markedslogikken fører til at nasjonale operatører kutter innenlandsk produksjon for å kjøpe billigere energi utenfra, noe som forverrer sårbarheten ved kriser. På tidspunktet for strømbruddet importerte Portugal strøm fra Spania og kunne ikke gjenopprette forsyningen umiddelbart.

Sannheten er at dette er en profittstyrt modell, ikke en modell fokusert på sikkerhet, langt mindre på rimelig energi for familier og næringsliv. Vi har alle hørt høyresiden, de ideologiske liberalerne fra 1600-tallet, angripe skatter (der kom «minimalstat»-tanken) og «arbeidskostnader». Aldri, aldri har vi hørt dem kritisere den kriminelle skammen ved å privatisere strategiske sektorer – spesielt strøm – med alvorlige følger for nasjonaløkonomien. Det er ingen tilfeldighet at USA og EU har noen av de høyeste strømprisene. Man trenger ikke være et geni for å forstå hvorfor.

Dette scenariet belyser en stadig tydeligere virkelighet: liberaliserte systemer opererer med minimale marginer og eliminerer redundanser som anses som «kostbare». I tekniske termer betyr det mindre evne til å håndtere kriser – alt fungerer så lenge alt går som planlagt, men ved en feil… Det gjelder strøm, og også bankvesen, luftfart, post, telekommunikasjon og mer. Det er ingen tilfeldighet at det eneste mobilnettet som holdt under strømbruddet var MEO – en rest fra privatiseringen av Portugal Telecom, fra en tid da disse tingene tilhørte alle og virket for alle. De fra «markedsliberalismens» tid klarte ikke engang håndtere et nys. Et enkelt strømbrudd på noen timer og alle var uten kommunikasjon. De som går rundt og snakker tøft i verden, bør heller bekymre seg for sitt eget hus.

Som mange forfattere har hevdet: det liberaliserte og privatiserte modellen for Europas kraftsektor ble «designet» for å øke effektiviteten og senke kostnadene. I praksis opererer den på eksistensminimum, på knivseggen. Det betyr mindre evne til å reagere raskt på alvorlige feil, ettersom private selskaper maksimerer profitt ved å kutte investeringer i reserver og redundant infrastruktur. Siden jeg foretrekker å gå fra fakta til teori, og ikke omvendt, dersom målet var lavere priser men de steg, og profitt økte ytterligere, og alt fortsatte som før, til tross for erfaringer og lærdom – da kan jeg bare konkludere med at hensikten var å gi private aktører tilgang til en profitt som tidligere tilhørte alle. Uansett hvor mange teorier og ideologier som bygges. Når et fenomen gjentar seg og blir så forutsigbart at det kan generaliseres – da stemmer ikke teorien med virkeligheten. Og den liberale teorien er én av dem. Det er et fantasiprodukt fra økonomiens barnestadium.

Dette leder oss til det sentrale spørsmålet: Hva med vår energiuavhengighet? Er det så enkelt å kutte strømmen til et land som Portugal? Hva skjer når møller og bakerovner ikke går på strøm, og vann ikke pumpes frem? Er det så enkelt for våre europeiske partnere å etterlate oss i mørket? Det ser slik ut. Nå forstår vi bedre hvorfor Viktor Orbán og Robert Fico ikke ønsket å være prisgitt von der Leyen, men heller fortsatte å kjøpe gass fra Russland. Hadde de gjort noe annet, ville de ikke vært ved makten i dag. Så uavhengig og suveren er Portugal blitt! Og hvem har ansvaret for dette sviket? Hvem bestemte at vår Grunnlov skulle byttes ut med pålegg fra Brussel?

Faktum er at liberaliseringen av det europeiske energimarkedet tillater operatører å kjøpe strøm i utlandet når det er økonomisk gunstig. Men denne gjensidige avhengigheten skaper betydelige strategiske risikoer, for når grenselinjene feiler – som nylig skjedde – er land som Portugal spesielt utsatt, gitt lav innenlandsk produksjon i kritiske øyeblikk. Som en REN-representant uttalte: innenlandsk produksjon aktiveres kun når nasjonal energi konsumeres eller eksporteres. Den skrus derfor av og på sporadisk, noe som gjør oss sårbare for både venners og fienders appetitt.

Blant hovedansvarlige for dette «April Blackout» finner vi de vanlige mistenkte. Dette var ikke bare en strømfeil. Etter alt som skjedde før og under 51-årsjubileet for den portugisiske revolusjonen som frigjorde oss fra fascismen (avlysning av offisielle markeringer; høyreekstreme infiltrerer demonstrasjoner og angriper brutalt; regjeringen sensurerer nasjonal sikkerhetsrapport om radikalisering av ungdom) – kan vi si at dette strømbruddet med «liberal» opprinnelse viser at liberalismen ikke bare slukker lyset, men også verdiene fra april. Den viktigste av dem: nasjonal suverenitet.

Uten energisuverenitet er vår nasjonale suverenitet sterkt truet. Når vi hører Pedro Sánchez, Spanias statsminister, si at man må diskutere dette til bunns – kan vi bare spørre: hvordan tok det så lang tid å innse hvilken fare vi lever i?

Kreditt må gis til det eneste partiet i Portugal som påpekte dette, PCP: «Underkastelse til en kontekst av ekstern avhengighet og et liberalisert marked utgjør en usikkerhetsfaktor for landet. Alt dette krever reversering av politikken for nasjonal avståelse fra strategiske sektorer og garantien for et sammenhengende, koordinert og effektivt nasjonalt kraftsystem.»

Et annet parti, Venstreblokken (BE), nevnte behovet for å diskutere offentlig eierskap i sektorer avgjørende for energisuverenitet, men gjorde det uten å ta tak i kjernen av problemet: at Portugals energisektor er overlatt til plyndring, og at opprinnelsen til dette problemet heter EU og dens nyliberale agenda. Når vi snakker om noe, må det være til siste konsekvens, og vi må adressere grunnproblemene. For dette er et av de problemene som kan drepe – eller redde – liv. I går drepte det.

Og med det burde også illusjonene dø, de som tror det finnes frelse i disse krigerske, nyliberale og uansvarlige EU-agendaene. Som erfaring viser: med folk som Milei ved reisens slutt, fører liberalismen til slutt til fascisme, vold og elendighet.

Akkurat nå er én oppgave enda viktigere enn energisikkerhet: gjenopprettelsen av vår nasjonale uavhengighet, vår frihet som folk, og som en av Europas eldste nasjoner. Dette betyr ikke å leve isolert fra andre. Det betyr å leve sammen med dem – med rak rygg og hevet hode!

Det er på tide å si nei til April Blackout.

Redaksjonen har lagt til noen bilder m/tekst

Forsidebildet er KI-generert

Artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation

Les artikkelen direkte på derimot.no