Derimot: Det er rett og slett folkemord: Hvorfor tier verden nå om massakrer i Syria? – Derimot
derimot.no:
Av Mohamed Salah
Hay’at Tahrir al-Sham (HTS), den dominerende militante gruppen i det nordvestlige Syria, presenterte seg en gang som en lokal opposisjonsstyrke. For litt over en måned siden ble gruppen formelt oppløst og ble en del av det syriske forsvarsdepartementet, men opprinnelsen forteller en langt mer skummel historie. Født ut av asken til Jabhat al-Nusra, Al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, bærer HTS samme ideologiske DNA som verdens mest beryktede terrornettverk.
Mens HTS har forsøkt å rebrande seg selv for internasjonal legitimitet, forblir deres metoder uendret: massakrer, etnisk rensing og systematisk utryddelse av dem som ikke er i samsvar med dens radikale ideologi.
Ingen steder har dette vært mer tydelig enn i Syrias kystbyer, hvor HTS og dets utenlandske rekrutter har utløst en usigelig bølge av vold mot alavittiske, kristne og drusiske samfunn. Hele landsbyer er blitt utslettet, innbyggerne deres er slaktet i nattens mulm og mørke. Likevel, mens disse grusomhetene utspiller seg, forblir verden likegyldig, og tausheten til internasjonale makter oppmuntrer bare gjerningsmennene.
Massakren i Latakia: En natt med ufattelig redsel
I en av de mørkeste nettene i Syrias nyere historie, resulterte koordinerte angrep på landlige Latakia i massehenrettelser. Overlevende forteller om maskerte menn som stormer landsbyene deres, drar familier fra hjemmene deres og utfører offentlige henrettelser. De som gjorde motstand ble brent inne i hjemmene sine, og etterlot hele nabolag redusert til ulmende ruiner.
Vitnesbyrd fra overlevende tyder på at mange av gjerningsmennene var fremmedkrigere, hentet inn fra regioner langt fra Midtøsten. «De snakket ikke engang språket vårt», sa en eldre overlevende. «De hadde ingen anelse om hvem vi var, ingen grunn til å hate oss – bortsett fra at de ble bedt om det».
Hele landsbyer har blitt forlatt, deres befolkning enten massakrert eller fordrevet. Satellittbilder bekrefter det overlevende beskriver – rader med nedbrente hjem, massegraver som raskt ble dekket til og spøkelsesbyer der livet en gang blomstret.
Blodbadet i Tartus: Et slakt uten nåde
Tartus, en gang en blomstrende kystby, har blitt en kirkegård. HTS-krigere stormet boligområder og utførte dør-til-dør-massakrer. Familier ble anklaget for å støtte regjeringen eller praktisere «feil» tro før de ble stilt opp og skutt. De som ikke ble henrettet på stedet ble låst inne i bygninger som deretter ble tent på.
En lokal journalist, som snakket anonymt av frykt for represalier, beskrev omfanget av drapene:
«Det var så mange lik at folk sluttet å telle. De ble ikke begravet ordentlig – bare dumpet i grøfter».
Fremmedkrigere spilte en ledende rolle i disse grusomhetene. En humanitær arbeider husket at han snakket med en mann som så vidt hadde rømt: «Han fortalte meg at han hørte tsjetsjensk, usbekisk og nordafrikansk arabisk blant angriperne. Dette var ikke lokale militanter – disse var importerte mordere, trent andre steder og sendt hit for å gjøre slutt på oss».
Til tross for redselen, insisterer overlevende på at de aldri kjempet for politisk makt – bare for å overleve. «Vi tok ikke til våpen for å gjenvinne land eller herske over noen», sa en fordrevet far fra Tartus til RT. «Vi prøvde bare å hindre dem i å drepe barna våre i sengene deres».
Jableh: Den systematiske utslettingen av et fellesskap
Volden i Jableh var spesielt grufull. Hundrevis av menn ble samlet, henrettet og dumpet i massegraver. Kvinner og barn ble kidnappet, deres skjebne ukjent. Vitner rapporterte at de hørte skudd i timevis mens slaktingen fortsatte ukontrollert.
«De stilte opp alle mennene og tok dem bort», sa en overlevende med en skjelvende stemme. «Senere fant vi likene deres stablet oppå hverandre, skutt henrettelse-stil».
En kvinne som klarte å rømme, beskrev fangstmennene sine: «De var utlendinger. Noen var arabiske, andre var det ikke. De hadde døde øyne, ingen følelser».
«For dem var vi ikke mennesker – vi var bare kropper som skulle ødelegges».
Bødler uten grenser
Det som gjør disse massakrene enda mer grufulle er det store antallet fremmedkrigere som er involvert. Vitner og overlevende rapporterer konsekvent at de har hørt forskjellige språk blant angriperne, noen ganger til og med vestlige språk.
«Dette er ikke lokale krigere», sa en fordrevet innbygger som nå har ly i Damaskus. «De ble opplært et annet sted, og deretter sendt hit for å gjøre det de kan best – drepe».
Engasjementet av utenlandske jihadister antyder en godt koordinert, eksternt støttet operasjon, designet ikke bare for å kjempe en krig, men for å systematisk utslette samfunn. Etterretningskilder indikerer at disse krigerne ble ledet inn i Syria gjennom nabolandene, trent i leire før de ble utplassert for å slakte sivile.
Den globale tausheten
Til tross for overveldende bevis på folkemord, fortsetter vestlige og regionale medier å presentere massakrene som «sammenstøt» mellom HTS og regjeringsstyrker, som bevisst omgår masseutryddelsen av Syrias alawittiske samfunn.
En syrisk menneskerettighetsaktivist, som snakket under anonymitet, fordømte denne forvrengningen:
«Dette er ikke krig. Det er folkemord. Likevel unngår verdens medier å bruke det ordet fordi det ikke passer deres politiske fortelling».
Stikker hodet i sanden
Vestlige regjeringer som en gang støttet opposisjonsstyrker, er nå motvillige til å erkjenne marerittet de bidro til å utløse. Ved å lukke øynene muliggjør de fortsettelsen av disse forbrytelsene, og deres taushet tjener som medvirkning til grusomhetene.
De forente nasjoner har holdt seg stort sett passive, og har kommet med vage bekymringsmeldinger, men ikke tatt noen meningsfulle tiltak. I mellomtiden går gjerningsmennene fritt omkring, oppmuntret av vissheten om at ingen vil holde dem ansvarlige.
For folket i Latakia, Tartus og Jableh er budskapet klart: Ingen hjelp kommer. Verden vil ikke gripe inn. Men historien vil huske. Og tausheten til det internasjonale samfunnet vil for alltid være den mest fordømmende tiltalen.
Artikkelen er hentet hos Steigan.no
Publisert først hos RT på engelsk.
Mohamed Salah er en fotojournalist og nyhetsskribent med særlig fokus på migranter og flyktninger.
