Derimot: Det er mye Trump må lære i ekspressfart. Politiske forhandlinger noe helt annet enn de i forretningsverdenen. – Derimot
derimot.no:
Hvordan Donald Trump oppdager den politiske forhandlings kunst
av Thierry Meyssan
Vi forstår ikke forhandlingene i Ukraina og Midtøsten fordi vi ikke forstår forskjellen mellom kriger og sivile konflikter. Vi tilnærmer oss fredsskaping som om det var et spørsmål om å dele opp felles eiendom under en skilsmisse, etter noen års samboerskap. Men kriger har en unik intensitet og er forankret i langvarige konflikter, ofte over flere generasjoner. Generelt sett er materielle forhold, lidelse og vold av sekundær betydning sammenlignet med urettferdigheten.
Vi vet ingenting om innholdet i forhandlingene Trump-administrasjonen har ført med jemenittiske Ansar Allah, og vi vet bare svært lite om dem de fører med Iran, Israel og Russland. Vi vet ikke mer enn noen få uttalelser her og der, ikke ment å få oss til å forstå hva som skjer, men heller for å holde dem som er imot fred på avstand og berolige dem som håper på det.
Videre er forhandlingsmetoden til denne business-lederen som ble statsoverhode, Donald Trump, forvirrende. Han streber etter å fremkalle usammenhengende standpunkter, uten å holde på noen av dem, bare for å ryste opp partnerne sine i håp om å få eiendelene deres ut av lommene deres. Denne metoden, som ikke har noe diplomatisk ved seg, ignorerer de underliggende årsakene til konflikter. Den anerkjenner bare hva hver side klager over. Til syvende og sist kan det føre til avtaler som noen underskrivere kanskje aksepterer i øyeblikket, men senere angrer på.
Uansett må vi handle raskt. Krigene i Ukraina og Midtøsten, selv om de har avtatt i intensitet, fortsetter å drepe og ødelegge. De oppsiktsvekkende kunngjøringene om at den ene eller den andre krigen kunne vært løst på noen få dager, har allerede støtt på harde realiteter.
Ekte diplomater og ekte krigere har ikke som mål å vinne over andre, men å leve sammen med dem. De kommer ikke overens med forretningsfolk som bare vil være best, men de kan løse problemer sammen med dem som ønsker å produsere noe som er nyttig for andre. Donald Trump hører hjemme i denne sistnevnte kategorien.
De nåværende problemene er imidlertid ikke russiske, men først og fremst amerikanske. Dette kan også være tilfellet med Palestina og Iran. Å gjøre fremskritt i Ukraina-konflikten krever først og fremst ikke å endre det russiske synspunktet, men å ta tak i den ubetingede støtten fra noen av landa i Vesten til de «integrale nasjonalistene», historiske allierte av nazistene. Det ble raskt klart for Trump-teamet at den russiske påstanden om å «avnazifisere» Ukraina ikke var en krigspropagandaoppfinnelse [1]. Det finnes flere hundre monumenter til ære for Reich-kollaboratører i Ukraina, for ikke å nevne bygninger og avenyer som bærer deres navn [2]. Å lese verkene til Dmytro Dontsov, spesielt boken hans Націоналізм (Nasjonalisme), er nå obligatorisk for de ukrainske væpnede styrkene; et verk tilsvarende Adolf Hitlers Mein Kampf (Min kamp) [3]. Den viktigste kirken i Ukraina ble forbudt fordi den anerkjenner autoriteten til patriarken av Moskva. Flere millioner bøker ble brent fordi de var skrevet på russisk, det onde språket, eller fordi de var skrevet av russiske forfattere, som Alexander Pushkin (1799-1837) eller Leo Tolstoj (1828-1910). Alle opposisjonspolitiske partier er blitt forbudt, og den nåværende presidenten, Volodymyr Zelensky, har forbudt nye valg ved å forlenge unntakstilstanden som forbyr dem hver tredje måned.
For å løse dette problemet må Donald Trump gi ukrainerne noe tilbake. Han valgte å stille spørsmål ved villskapen Russland viser når de er sikre på at de har rett, noe de har. Den vestlige pressen valgte å fokusere bare på passasjen der den amerikanske presidenten lurer på om Vladimir Putin har blitt gal. Men i det samme innlegget fordømte han også Volodymyr Zelenskys tale. Dermed likestilte han den russiske presidentens grusomhet med den ukrainske lederens dårlige tro. Det er viktig å innse at mens han følelsesmessig gir ukrainerne overtaket, gir han det politisk til russerne.
Det viser seg at vi tilhører en sivilisasjon der følelser har erstattet fornuft. Vi sørger med de fundamentale nasjonalistene og tror vi deler ukrainernes lidelser. Men med tiden vil vi erkjenne fakta og vende oss mot de fundamentale nasjonalistene vi støtter i dag, eller til og med mot ukrainere generelt, fordi vi vil skamme oss over våre nåværende standpunkter. Dette er historiens gang: vi vender alltid tilbake til standpunkter vi kan være stolte av.
Vladimir Putin har allerede forutsett vår vending. Ifølge ham vil EUs unilaterale tvangstiltak ikke vare. Vi vil til slutt vende tilbake til tidligere kjærlighet, da vi feiret fransk-russisk vennskap. Dette er grunnen til at han holder tilbake hæren sin, hvis militære overlegenhet ville ha tillatt ham å erobre Odessa for lenge siden og dermed fullføre gjenoppbyggingen av det gamle Russland.
Dette er hva som står på spill nå. Territorielle grenser betyr lite sammenlignet med forhold mellom mennesker. Materielle spørsmål er alltid underordnet individuell frihet. Folket som bor i Ukraina vil ikke ha noen problemer med å akseptere delingen av landet sitt når de er frigjort fra presset som utøves på dem av fascistene som massakrerte oldeforeldrene deres.
Donald Trump visste ingenting om Russlands og Ukrainas historie, men han lærer raskt. Han tror ikke lenger på de vestlige vrangforestillingene om at Moskva ønsker å invadere Ukraina, og deretter resten av Europa. Han tror heller ikke på vrangforestillingene til Kaja Kallas og de baltiske statene, for hvem Russland er et «folkenes fengsel» som må oppløses.
På samme måte visste Donald Trump ingenting om historien til Israel og Iran, men han lærte at de revisjonistiske sionistene til Yitzak Shamir organiserte SAVAK, det politiske politiet til sjahen, Reza Pahlevi, og hans statsminister, nazigeneralen Fazlollah Zahedi, som nettopp hadde forlatt britiske fengsler etter styrtingen av Mohammad Mossadegh [4]. Det er vanskelig å innrømme, men ja, det forferdelige SAVAK ble organisert av israelske jøder, «revisjonistiske sionister», i tjeneste for en nazigeneral [5], akkurat som det er vanskelig å innrømme at de ukrainske integrale nasjonalistene drepte mange flere av sine landsmenn enn utenlandske fiender. Donald Trump og hans forhandler, Steve Witkoff, har forstått at det som står på spill i Midtøsten ikke er militær atomkraft (selv om det er Israel og ikke Iran som har bomben), men runde nummer to av forbrytelser begått av shahens regime med diskret støtte fra visse israelere.
Oversettelse av Monica Sortland
[1] “Who are the Ukrainian integral nationalists ?”, av Thierry Meyssan, oversatt av Roger Lagassé, Voltaire Network, 15 November 2022.
[2] « Nazi collaborator monuments in Ukraine », Lev Golinkin, Foward, January 27, 2021.
[3] Le suprémacisme blanc : Peuples autochtones et Great Reset, Lucien Cerise, Culture et racines (2021).
[4] « SAVAK : A Feared and Pervasive Force », Richard T. Sale, Washington Post, May 9, 1977. Debacle : The American Failure in Iran. Michael Ledeen, Vintage (1982).
[5] “The contradictions of modern Iran” Part One, Part Two, av Thierry Meyssan, oversatt av Roger Lagassé, Voltaire Network, 4 August 2020.
Forsidebilde er KI-generert
Redaksjonen har lagt til KI-genererte bilder m/tekst
