Derimot: Det alle medier nå hemmeligholder: Krigen som Israel tapte. – Derimot
derimot.no:
Funn om en ulovlig krig som Vesten entusiastisk førte – og tapte
Av Peter Haenseler
Internasjonal rett er avskaffet, og aldri før har hendelser blitt så bevisst forvrengt. Et mislykket angrep på Iran, et svar fra Teheran som nesten knakk Israels nakke. De smertefulle fødslene til en ny politisk virkelighet – krigen mellom to verdener.
Innledning
USAs president Trump gjør som han vil, meningene hans endres fra time til time, og handlingene hans bryter både amerikansk og internasjonal lov. Vi rapporterte allerede om det amerikanske angrepet på Iran i «Trump har bestemt seg og angriper Iran – dette vil få konsekvenser – for hele verden?» 22. juni. Nå har vi fått noen nye innblikk.
I denne artikkelen ser vi på det fullstendige militære og strategiske sammenbruddet til Israels og USAs angrep på Iran, svaret fra det angrepne landet som brakte Israel til randen av ødeleggelse, den «våpenhvilen», og årsakene til at Iran sparte Israel fra mulig total utslettelse. Tolv dager med alt.
Israel og USA har mislyktes
Regimeskifte mislyktes – det iranske folket forent
Krigen mot Iran, i fellesskap planlagt og igangsatt av USA og Israel, ble tapt av begge. Selv ikke-politiske samtidsmennesker er stadig mer forbløffet over den enkelhet og tankeløshet Vesten – som en gang dominerte verden – bruker til å manøvrere hele regioner inn i katastrofer, uten noe menneskelighet i jakten på sine mål og i total forakt for reglene de selv har laget. Uansett hvilket perspektiv man ser dette eventyret fra, hadde det ingen sjanse til å lykkes.
Reza Pahlavi som ny sjah – en bortskjemt guttunge på pengejakt
Den eldste sønnen til den siste sjahen forlot Iran med familiens følge i begynnelsen av 1979. De milliarder som ble stjålet gjorde det mulig for denne gjentatte universitets-dropouten å leve et mer enn komfortabelt liv. Disse pengene ser ut til å ha tatt slutt for flere år siden, noe søksmål i USA tyder på, der han kranglet med ansatte og ledere om penger. Han er derfor blakk og leter etter en ny inntektskilde. Pahlavi har tilbrakt hele sitt liv i USA, har aldri brydd seg om sitt lands velvære, og brukes nå som en marionett av USA, britene og Israel – med utsikt til mye penger.
Faren hans hadde allerede kommet til makten som en ulovlig marionett. Det iranske folket hadde demokratisk valgt den liberale professoren Mohammad Mossadegh. Etter at Mossadegh reduserte makten til de britiske og amerikanske oljegigantene for å overføre den enorme oljerikdommen til sitt eget folk, reagerte britene og amerikanerne raskt. Gjennom etterretningsoperasjonen Ajax iscenesatte MI-6 og CIA et kupp mot Mossadegh og innsatte sjahen som marionett. Han reverserte de demokratiske fremskrittene og ga rikdommen tilbake til USA og Storbritannia. Amerikanerne sørget i sin tur for å presse britene ut av forretningen. Business er business. Sjahen ble rikelig betalt for denne prostitusjonstjenesten.
Statsminister Mohammad Mossadegh – sjah Mohammad Reza Pahlavi
Et nytt usmakelig trekk: for å holde sjahen ved makten ble Mossad hyret inn for å bygge opp det beryktede SAVAK-etterretningspolitiet for de nye herrene. De benyttet også hjelp fra Gestapo- og SS-spesialister som hadde mistet makten i Tyskland i 1945.
Med dette bakteppet ønsker Vesten nå å installere denne lite tillitsvekkende marionetten i Iran, i det urealistiske håpet om å kunne gjenta Ajax-operasjonen. Derfor fikk Pahlavi tale til sitt folk fra Paris – merk i engelsk språkdrakt. En tale i det britiske parlamentet er også planlagt. Disse skitne triksene brukes for å venne vestlige opinioner til den ønskede herskeren. Det iranske folket har ingenting å si om dette – tror Vesten.
Følgende bilde viser den unge sjahen på besøk i Israel 17. april 2023 med Benjamin Netanyahu og Israels etterretningsminister Gila Gamliel.
Den perverse strategien til Vesten i ett bilde: Etter at den siste demokratiske presidenten ble styrtet sammen med faren til den nye sjah-kandidaten, starter sønnen på et lignende eventyr, sammen med Netanyahu, som bare dager tidligere forsøkte å bombe seg til regimeskifte i Teheran, med drap på forskere, militært personell og mange sivile i Iran. Mine kilder i Iran bare rister på hodet: Ingen i Iran, verken unge eller gamle, selv de som likte den gamle sjahen, vil ha denne gutten.
Relativt liten skade i Iran, men mange døde
Iran er geografisk nesten like stort som Vest-Europa, 75 ganger større enn Israel og har en befolkning som er ti ganger større enn Israel. Det er derfor logisk at skadene i Iran under det militære gjensidige angrepet var relativt små, sammenlignet med den jødiske staten, som er svært liten i areal.
Atomprogrammet ble bokstavelig og billedlig kun overflatisk berørt, innganger til underjordiske installasjoner og bunkere ble ødelagt; symbolsk skade. Trumps seiersrapporter er så lite troverdige at selv de amerikanske etterretningstjenestene ikke fulgte sin øverste leder og i stedet helte mer til den iranske fremstillingen.
Det er vanskelig å si i hvilken grad likvideringen av forskere og militære ledere har svekket Irans vitenskapelige og militære kapasitet. Disse angrepene har uansett hatt nøyaktig motsatt effekt på det iranske folket enn det Vesten hadde tenkt: det iranske folket er nå samlet bak ledelsen, inkludert de unge som ønsker en mer moderne samfunnsutvikling. Angrepet har derfor mislyktes både militært og samfunnsmessig.
Israel på randen av katastrofe
Store ødeleggelser – bilder og rapporter forbudt
Oversikt
Vår kollega og venn Larry Johnson fra Sonar21 – tidligere CIA-analytiker – har laget følgende oversikt over skadene påført Israel.
Tel Aviv
Om man søkte etter bilder av ødeleggelser på X (tidligere Twitter) for noen dager siden, ville man funnet det man lette etter. Bildet av den totale ødeleggelsen av Tel Aviv (til venstre) stammer fra en video vi ønsket å bruke i denne artikkelen. Vi er ikke overrasket over at videoen ble fjernet – det som gjenstår er et skjermbilde. Bildet til venstre viser Tel Aviv og det til høyre viser Berlin i 1945. Bortsett fra at Tel Aviv-bildet er i farger og Berlin-bildet er i svart-hvitt, er det ingen forskjell i ødeleggelsens omfang. Det overrasker oss ikke at israelske myndigheter har forbudt fotografering eller spredning av bilder av ødeleggelsene, under trussel om flere års fengsel – dog med beskjeden suksess. Som forventet kan slike bilder ikke finnes i vestlige medier.
Israelske forsvarsbedrifter
Iranerne har også lyktes i å angripe israelske våpenprodusenter. Det statseide selskapet «Rafael», som ble rammet, er juvelen i den israelske våpenindustrien. Produksjonsprogrammet deres omfatter alt fra panservernvåpen til kryssermissiler, maritime droner og nøkkeldeler i rakettforsvarssystemene «Iron Dome» og «David’s Sling».
Rafael opererer internasjonalt og har også et datterselskap i Tyskland, Dynamit Nobel Defence.
Infrastruktur
Landet har tre viktige havner: Haifa, Eilat og Ashdod. De jemenittiske Houthiene «stengte» Eilat for måneder siden ved å blokkere Bab al-Mandab-stredet, innløpet fra Adenbukta til Rødehavet for skip til og fra Israel. Havnen har vært død siden.
Siden 13. juni 2025 har havneanleggene i Haifa blitt så hardt ødelagt av Iran som svar på Israels angrep, at denne største havnen i Israel trolig bare vil kunne brukes i svært begrenset grad i lang tid fremover. Det samme gjelder oljeraffineriet som ligger i havneområdet. Begge disse anleggene er kjerneelementer i israelsk økonomi. Over 30 prosent av Israels utenrikshandel går via Haifa. Raffineriets andel av det israelske markedet er trolig enda større.
Men også Ashdod, Israels tredje store havn, ble så hardt rammet at amerikanske observatører antar at den kun har en effektiv kapasitet på 40–50 prosent.
Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv, en annen viktig utgangsport til verden, er også i stor grad ødelagt.
Men ødeleggelsene – og dette overrasket mange – rammet også militær infrastruktur. Israel flyttet sine kampfly til en britisk base på Kypros før 13. juni 2025. Uten denne muligheten ville de kostbare flyene nesten sikkert blitt ødelagt sammen med de militære flyplassene.
Iran rapporterer store israelske tap
Vesten gjentar flittig hvor mange iranske forskere og offiserer som ble drept. Israel holder stille om sine egne tap. Iranske kilder rapporterer følgende: Et israelsk sikkerhetsnettsted ble hacket. Informasjon derfra hevder at Israel har mistet 6 høytstående generaler, 32 Mossad-agenter, 78 Shin Bet-ansatte (innenlandsk etterretning), 27 sjøoffiserer, 198 flyvåpenoffiserer og 462 soldater. Vi har ikke kunnet verifisere dette, men det virker ikke usannsynlig.
40 % av Tel Aviv er ødelagt – Israel er tom for ammunisjon
Amerikanske analytikere som Douglas Macgregor antar at 40 % av Tel Aviv er ødelagt. Ødelagt, ikke bare skadet. Bildene ovenfor viser forskjellen mellom «skadet» og «ødelagt».
Israels mye omtalte «Iron Dome» har sviktet. Gitt ødeleggelsenes omfang er det ikke søkt å kalle dette mirakelskjoldet for «patetisk».
Israel er utskutt
Troverdige kilder forteller oss at Israel praktisk talt er tom for ammunisjon. I løpet av de tolv dagene med krig brukte Israel opp så mange forsvarsmissiler som USA klarer å produsere på to år. Så ikke bare virker systemet dårligere enn reklamert, produksjonskapasiteten gjør at det ikke kan brukes bærekraftig.
Økonomisk uholdbart system
Hvis man ser på våpnene som inngår i dette systemet, blir det klart at Iron Dome ikke kan driftes økonomisk i en reell konflikt. Iron Dome består av ulike komponenter, og noen eksempler illustreres her.
Patriot – amerikansk
Ifølge Reuters koster Patriot-systemet 400 millioner dollar uten missiler. Stykkprisen for et missil ligger mellom 3,4 og 8 millioner dollar, avhengig av versjon.
Thaad – amerikansk
En komplett Thaad-enhet («Terminal High Altitude Area Defense») anslås å koste rundt 3 milliarder dollar for én enhet. Systemet omfatter seks utskytere, et kampsett med 48 missiler, et radarsystem og et kommandokjøretøy.
Prisen på selve missilene er ikke offentlig kjent. I russiske kilder finnes nærmest eventyrlige tall: Én rakett kan koste mellom 45 og 500 millioner dollar, alt etter design og eksportversjon (f.eks. til Saudi-Arabia eller Sør-Korea).
Arrow – israelsk
I tillegg til Thaad og Patriot utviklet Israel sitt eget missil, «Arrow», på grunn av Patriots utilstrekkelige ytelse. Kostnaden for dette systemet var rundt 1,5 milliarder dollar, ett missil koster cirka 2 millioner dollar.
Hvor mange raketter som ble avfyrt fra alle systemene i løpet av disse 12 dagene, er ukjent, men det dreier seg trolig om tusenvis. En langvarig konflikt – sett bort fra at nødvendige kvanta av raketter ikke finnes og funksjonaliteten er begrenset – vil føre Israel til konkurs.
«Våpenhvile»
Ingen avtale
Kunngjøringen om at kamphandlingene mellom Israel og Iran skulle opphøre, overrasket mange. Men et mer detaljert blikk på de tolv dagene med krig kaster lys over det tilsynelatende mørket. Jo lengre den gjensidige bombarderingen varte, jo mer synlig og merkbart gikk Israel tom for krefter, noe som ikke er overraskende gitt de geografiske og demografiske forskjellene. Iran er 75 ganger større, og skadene sprer seg over et mye større område; befolkningsfaktoren på 10 spiller også inn.
Iran hadde dessuten reorganisert sin kommandostruktur etter halshuggingsangrepene de første dagene, noe som var synlig og smertefullt merkbart for Israel.
Våpenhvilen som ble kunngjort av president Trump natten til 25. juni, er ingen offisiell avtale. Den nåværende stillheten er derfor ikke en ekte våpenhvile, men høyst en midlertidig pause i skytingen.
Hvem tok initiativet – og hvorfor?
Ifølge Larry Johnson kom anmodningen om stans i kampene fra Netanyahu. Begrunnelsene er enkle og overbevisende: Israel kunne ikke holde ut lenger. Ødeleggelsen av selv de mest følsomme objektene er uten sidestykke i israelsk historie.
Vil «våpenhvilen» holde?
Dette spørsmålet lar seg relativt lett besvare ut fra hvordan Israel og USA har opptrådt til nå. Hvis Israel og USA kommer til at de kan oppnå sine mål med et nytt angrep, vil de angripe igjen. Hva Netanyahu og Trump måtte si før et slikt nytt angrep, er fullstendig irrelevant.
At Israel og USA misberegnet totalt før det første angrepet, vil heller ikke spille noen rolle. Netanyahu må fortsette å angripe, ellers havner han i fengsel, og Trump tror sannsynligvis at han alltid må vinne, ettersom hans personlighet ikke tillater ham å innrømme feil.
Disse uforutsigbarhetene kombinert med vestlig stormannsgalskap vil sannsynligvis føre til at krigen fortsetter og at «våpenhvilen» bare tolkes som en pustepause for israelerne. Jeg håper inderlig at jeg tar feil.
Israel muligens ved veis ende
Israelske flyktninger og internt fordrevne
Ifølge Times of Israel forlot rundt en halv million israelere landet etter 7. oktober 2023. Avisen viser til offisielle tall fra den israelske bosettings- og immigrasjonsforvaltningen. Amerikanske kilder snakker til og med om opptil 1,5 millioner, selv om det ikke er klart om disse menneskene bare forlot landet midlertidig eller permanent.
Til disse tallene må legges de israelske internt fordrevne som følge av kampene med Hamas og Hizbollah, hvis antall utgjorde rundt 100.000 i juli 2024 ifølge «Jüdische Allgemeine Zeitung».
Som følge av det iranske svaret på det israelsk-amerikanske angrepet 13. juni 2025, kom det til enda en stor bølge av flyktninger. Etter at israelske myndigheter forbød israelske borgere å forlate landet, chartret mange ganske enkelt båter for å reise ut sjøveien. Vi fant ingen offisielle tall, men det finnes uoffisielle rapporter om ytterligere 200.000–250.000 israelere som skal ha forlatt landet.
Flyktningstrømmene er på den ene siden en reaksjon på de akutte hendelsene. På den andre siden gjenspeiler de politiske og sosiale problemer, og forårsaker betydelige økonomiske og demografiske utfordringer. Israel er ikke unntatt fra dette. Det er for tiden lite spor av den mye omtalte patriotismen. Den som virkelig stoler på sin ledelse, forlater aldri hjemlandet sitt.
Direkte og indirekte konsekvenser
Infrastruktur og økonomi er permanent skadet. Det er umulig å si hvor lang tid landet vil trenge for å bygge opp igjen – forutsatt at våpenhvilen holder. Israels økonomi har ikke bare lidd siden denne konflikten, men var allerede i dårlig forfatning i oktober 2023. I løpet av de siste to årene – altså frem til juni 2025 – har opp mot 1,5 millioner israelere forlatt landet, en katastrofe for en befolkning på bare 9 millioner.
Hvis man tar i betraktning at det først og fremst er folk som har økonomisk mulighet til å forlate et land som faktisk gjør det, er dette tallet enda mer alarmerende, for det betyr at de velutdannede og velstående som er avgjørende for gjenoppbygging, nå mangler.
Et ytterligere tegn på hvor katastrofal situasjonen er, er utreiseforbudet som den israelske transportministeren Miri Regev har innført – en sammenligning med Ukraina melder seg. Informasjonen er vag, men utreiseforbudet gjelder, selv om ingen detaljer kan finnes på den israelske ambassadens nettsider i Berlin.
De demografiske konsekvensene av denne masseutvandringen kan bli skjebnesvangre for Israel. Offisielt fremstiller Israel seg alltid som et jødisk land, der flertallet av befolkningen er jøder. Men millioner av arabere bor også i landet, og deres fødselstall er betydelig høyere enn hos jødiske israelere. Flyktningbølgene etter krigen og den demografiske utviklingen vil før eller siden føre til at flere ikke-jøder (muslimer, kristne) bor i landet enn jøder, noe som vil gjøre den sionistiske strategien absurd.
I tillegg finnes det trolig ingen pass i verden for øyeblikket som er mindre attraktive. Taperne er de som bare har et israelsk pass. Det er også vanskelig å forestille seg at noen vil flytte til dette «løfteslandet» nå. Hvem ønsker å bo i et land der over 50 % av befolkningen støtter folkemord?
Vi vil kommentere den folkemorderiske karakteren hos flertallet av den israelske befolkningen i en oppfølgingsartikkel.
Hvorfor stoppet iranerne angrepene?
Gitt omstendighetene er dette et presserende spørsmål. For å finne klarhet, må man løfte blikket utover regionen.
Militær feilvurdering?
Våre kilder antar at en videreføring av det iranske bombardementet kunne ha ført til Israels kollaps eller til og med undergang i løpet av dager eller uker. Rent militært sett ble det derfor forspilt en mulighet til å nøytralisere Israel på lang sikt. Alle involverte, direkte og indirekte, må ha forstått et slikt scenario. Derfor må det ha vært svært sterke og overbevisende grunner til at denne historiske sjansen ikke ble benyttet eller ble utsatt.
Geopolitiske vurderinger fra Kina og Russland
Iran har sannsynligvis avbrutt fiendtlighetene under påvirkning fra Russland og Kina.
Når man veier alle interessene, ser ulempene for Russland, Kina og til syvende og sist Iran ut til å ha veid tyngre enn de sannsynlige fordelene – i hvert fall for øyeblikket.
Disse vurderingene bør leses som spekulasjoner, ettersom vi ikke har innsyn i de russiske og kinesiske beslutningsprosessene. Russland og Kina lar oss som kjent ikke titte i kortene deres.
For det første må Russland – som vanlig med en deeskalerende holdning – ta hensyn til interessene til israelske statsborgere med russisk bakgrunn. Deres antall er betydelig, rundt 2 millioner.
For det andre ville en videreføring av krigen trolig ha tvunget Russland til å engasjere seg mer på grunn av prinsippavtalen om strategisk samarbeid med Iran, selv om traktaten ikke inneholder noen forpliktelse om militær støtte ved krig. Dermed fantes det en risiko for å bli en de facto deltaker i en krig mot et land der store deler av befolkningen har forbindelser til Russland og snakker russisk. I tillegg gjør Russland store militære fremskritt i Ukraina og ønsker ikke å spre ressursene sine.
For det tredje bør man huske på den tålmodigheten Russland utviste overfor Israel under krigen i Syria, til tross for tap av både materiell og menneskeliv. For eksempel brukte israelske kampfly bevisst et russisk ubevæpnet fly som skjold mot syriske luftvernmissiler.
For det fjerde er det verdt å merke seg at involveringen av Mossad i et ukrainsk droneangrep på russiske militærflyplasser fortsatt ikke er nevnt offisielt i Russland, selv om mange russiske blogger rapporterer om det og bevisene etter angrep i Iran gir lite rom for tolkning.
For det femte ville en full krig i Iran også komme på et dårlig tidspunkt for Russland rent økonomisk. Den nord-sør transportkorridoren fra St. Petersburg via Kaukasus og Iran til India nærmer seg ferdigstillelse, og er av stor betydning for begge land.
Kinas interesser er mer åpenbare. De handler først og fremst om økonomi. En krig i Iran ville sterkt forstyrret kinesernes planer om å realisere sitt Belt and Road-initiativ, der Iran spiller en nøkkelrolle som bindeledd videre mot Afrika og Europa.
Kina kjøper også store mengder naturgass og olje fra Iran. En eskalering ville skadet Kinas økonomiske interesser kraftig. For eksempel tillot USA, rett etter våpenhvilen, Kina å kjøpe olje og gass fra Iran uten sanksjoner. Dette gir Iran inntekter og Kina planleggingsforutsigbarhet – hvis man kan snakke om forutsigbarhet i avtaler med Trump-administrasjonen. Når nå nye meldinger fra Det hvite hus dukker opp på sosiale medier om 500 % sekundærsanksjoner mot Russlands handelspartnere, sier det sitt.
En del av gassen og oljen Kina får, vil Iran – etter en ny avtale inngått rett etter 25. juni 2025 – bruke som betaling for moderne kinesiske kampfly. Tidligere krevde Kina kontantbetaling, noe som forsinket prosjektet lenge.
USAs interesse
Vi antar at Iran, Russland og Kina har fått noe i bytte fra USA for å legge ned våpnene: USA tillater Kina å kjøpe gass og olje fra Iran, som allerede nevnt. Til gjengjeld ser det ut til at USA igjen har fått tilgang til sjeldne jordarter fra Kina. Dette er svært viktig for USA, særlig forsvarsindustrien.
Sjeldne jordarter er egentlig ikke sjeldne, og USA har også egne forekomster, men USA mangler hele produksjonskjeden fra utvinning til raffinering, mens Kina har den.
Russland har sannsynligvis fått amerikanske innrømmelser med tanke på Ukraina – detaljene er ikke kjent, men nyhetene fra Ukraina peker i den retningen.
Trump har allerede innrømmet at Iran slo hardt til mot Israel, og folkene i Det hvite hus og Pentagon vet godt at en videreføring av de iranske angrepene ville ha fullstendig ødelagt Israel. USA ville dermed mistet enda mer ansikt enn de allerede har gjort. Fra sitt imperialistiske perspektiv ville de følt seg tvunget til å gjennomføre flere militære angrep mot Iran, noe de verken er økonomisk eller militært (mangel på ammunisjon) forberedt på.
Et par B2-bombefly ville ikke vært nok, for Iran kan ikke nedkjempes militært med bomber og missiler alene. Ethvert nytt amerikansk angrep på Iran ville i sin tur tvunget Iran til å slå til mot amerikanske baser i Persiabukta. Og hva da?
Det ser ut til at ikke bare Israel har gått tom for ammunisjon, men at amerikanerne rett og slett heller ikke har nok. Tre grunner til dette:
- USA har i tre år tømt lagrene sine for Ukraina, uten noen store seire.
- Siden 7. oktober 2023 har USA levert enorme mengder ammunisjon til folkemordet i Gaza.
- USAs produksjonskapasitet er langt fra tilstrekkelig til å møte behovet.
Som nevnt tidligere brukte Israel i løpet av 12 dager med krig mot Iran opp like mange luftvernmissiler som USA kan produsere på to år.
Behovet er nå så stort at produksjonen av Patriot-missiler skjer i andre land også. Tyskland skal for eksempel produsere 1000 slike missiler. Hvor lang tid dette vil ta, sies det ingenting om. Ifølge en russisk avis (Kommersant) fra 20. juli 2024, med henvisning til det amerikanske forsvarsdepartementet, skal den årlige produksjonen av Patriot-missiler økes fra 500 til 750 enheter. For å sette dette i perspektiv: For å forsvare seg mot ett iransk missil skjøt det israelske luftvernet opptil 25 missiler mot målet. Dette tallet er ekstremt og skyldes nok spesielle forhold. Men tommelfingerregelen er: for hvert angripende missil – og Iran har tusenvis – trengs minst to avskjæringsmissiler.
Konklusjon
Ødeleggelsen av Israel er i full gang. Gjenoppbyggingen av det delvis ødelagte Israel (Tel Aviv, havner, flyplasser og våpenfabrikker) vil ta år, men krever at våpenhvilen holder – noe som er høyst usikkert, ettersom aktørene oppfører seg fullstendig upålitelig. Det fører til at eiere og investorer ikke vil satse penger i dagens situasjon. Ville du selv gjenoppbygd et kontorbygg hvis det var 50 % sjanse for at det ble ødelagt igjen i morgen?
Det er høyst tvilsomt om de israelerne som har flyktet, vil komme tilbake i overskuelig fremtid. Siden oktober 2023 har Israel sannsynligvis mistet nesten en tredjedel av befolkningen – altså de velutdannede, velstående og derfor uunnværlige for gjenoppbygging. Det er også mulig at mange av dem som har forlatt landet, ikke tilhørte den folkemorderiske majoriteten av befolkningen – enda en grunn til ikke å vende tilbake.
Det finnes ingen indikasjoner som gjør det mulig å forutsi hvordan denne konflikten vil utvikle seg. Det er mulig at krigen bryter ut igjen allerede i morgen – eller ikke.
Det vi med sikkerhet kan forutse, er at «krigen mellom to verdener», som vi allerede har beskrevet i en serie artikler, vil fortsette – muligens et annet sted, men fortsatt like blodig.
Den eneste vurderingen vi kan slå fast med sikkerhet, er at verken USA eller Israel kan stoles på. Når det gjelder pålitelighet og respekt for internasjonal lov, er disse to landene på linje med Nazi-Tyskland.
Om forfatteren:
Peter Haenseler er geopolitisk analytiker med base i Moskva. Han ble født i Zürich, Sveits, og har juridisk embetseksamen (lic. iur.) og doktorgrad (Dr. iur.) fra Universitetet i Zürich, samt Master of Laws i internasjonal handelsrett (LL.M.) fra Georgetown University Law School i Washington, D.C. Han har bodd i USA, Spania, Sveits, Thailand og Russland. Peter er uavhengig og mottar ingen støtte fra statlige eller private aktører. Hans nettsted Forumgeopolitica.com publiserer innhold på engelsk, russisk, tysk og fransk.
Innlegget er hentet herfra.
Forsidebilde: KI-generert
Linker i originalartikkelen
