Derimot: Derfor går det dårlig for Arbeiderpartiet. De kjemper for prateklassen, ikke arbeiderklassen. – Derimot
derimot.no:
Klassesviket
Av red. PSt
Arbeiderpartiet har forrådt arbeiderklassen. Og så lurer de på hvorfor det går dårlig.
Før var venstresiden en grasrotbevegelse av og for arbeiderklassen. Nå er det nesten ingen arbeidere igjen i venstresidens politiske rekker.
I deres sted har partiene blitt fylt opp av partikyllinger, overklassedamer, statsansatte og myke akademikere som forenes mest i sin forakt for vanlige folk.
Dette skriver spaltisten Adam Njå på NRK Ytring.
Njå skjærer gjennom persondiskusjonen i Arbeiderpartiet og framstiller krisa til partiet som det den er, et resultat av at Arbeiderpartiet har forrådt sitt eget velgergrunnlag, arbeiderklassen, og blitt et parti for den urbane prateklassen.
Njå skriver om seg sjøl:
Selv har jeg arbeiderklassebakgrunn, innvandrerbakgrunn og har lenge arbeidet innen helsevesenet med samfunnets mest marginaliserte.
Og gjennom det har han erfart arbeiderklassens prioriteringer:
Å være arbeiderklasse er å slite med å få endene til å møtes. Det er å ha dårlig økonomi, lite utdannelse, dårlig helse, lite politisk makt og lite overskudd. Ufaglært arbeid sliter på kroppen og psyken på en måte som ikke reflekteres på lønnsslippen.
Politisk påvirkning kommer på bunnen av prioriteringslisten.
Konservatismen i arbeiderklassen
Hvorfor foretrakk vanlige arbeidsfolk og minoriteter i USA den konservative Donald Trump?
Jo, skriver Njå:
Arbeiderklassen stemmer konservativt fordi de er konservative. De har konservative verdier, ønsker et mer konservativt samfunn og mener at interessene deres blir best ivaretatt med konservativ politikk. Det finnes det gode grunner til.
Men hvordan henger dette sammen?
Er ikke arbeiderklassen radikal, til tider revolusjonær?
Arbeiderklassen er økonomisk radikal. Det vil si at den ønsker mindre klasseforskjeller, bedre fordeling, slutt på overklasseprivilegier og så videre.
Men den er kulturelt konservativ, som Njå skriver.
Arbeiderklassen trenger trygge familier, stabile lokalsamfunn og nasjonal sjølrådrett.
Prateklassen derimot er omvendt. Den har ikke noe imot økte klasseforskjeller så lenge de sjøl kan være med oppover. De er ikke økonomisk radikale. De lager seg sine privilegerte ghettoer og sine økonomisk, sosiale fordeler innafor et system som er djupt urettferdig. De beundrer milliardærene og forakter arbeiderklassen. Og arbeiderklassen kan lukte klasseforakten deres på 100 meters avstand.
Deriomt er prateklassen kulturelt radikale. De har erstattet solidaritet med arbeiderklassen til solidaritet med kulturelle symboler, woke, Pride, grønne skifte, korrekte meninger og korrekt forbruk. De lar arbeiderklassen betale subsidiene på elbilene sine mens de fnyser over de vulgære arbeiderne som kjøre gamle dieselbiler.
Dette går tilbake til det store skiftet som skjedde etter ungdomsopprøret i 1968. Frankturterskolen konstruerte en kulturmarxisme som gikk ut på å kastere marxismen og røske arbeiderklassen og revolusjonen ut av den og skape en tilpasningsdyktig småborger-«marxisme», en karrierevennlig ideologi som ble evangelium i akademia, i mediene, i utdanningssystemet og i den «offentlige samtalen».
De ser ned på, forakter og frykter arbeiderklassen og har avsky for dens holdninger og livsstil.
Adam Njå skriver:
Arbeiderklassen ønsker seg levende lokale fellesskap, patriotisme, tydelige roller, moral, mindre konkurranse fra utlandet på arbeidsmarkedet og nådeløs ødeleggelse av den kreftsvulsten gjengkriminalitet er. Altså mindre innvandring, streng justis, økonomisk proteksjonisme og konservative verdier.
Prateklassen lever i en verden av hagefester, stabile familier, gode vaner, dyre arvede boliger i byens beste strøk og ressurssterke relasjoner.
Du finner dem på utstillingsåpninger, panelsamtaler, Dagsnytt 18 og Litteraturhuset, der de med den største selvfølgelighet debatterer hvordan samfunnet burde være. Helt uten å tenke på dem som ikke er med på samtalen.
Er det noe rart at de forlater Arbeiderpartiet?
Så mens arbeiderklassen kun blir fattigere, sykere, mer isolerte, dopavhengige og marginaliserte, sitter den urbane eliten og prater om hvor flott det er at menn nå kan gå i kjole.
Er det rart at arbeiderklassen forlater Arbeiderpartiet? Når alt de gjør er å kjempe for interessene til prateklassen.
Innertier!
Innlegget er hentet fra Steigan.no
Forsidebilde: Anthony Fomin
