Derimot.no

Derimot: Den offentlige skolen skal være for alle. Trenger vi privatskoler? – Derimot

by Auto Feeder · 28. oktober 2024

derimot.no:

I Norge er skolene enten offentlige eller private.
Rundt 90% av grunnskolene og 75% av de videregående skolene er offentlige.
De offentlige grunnskolene driftes av kommunene, mens de videregående offentlige skolene er fylkeskommunenes ansvar.
Private skoler må godkjennes av staten for å kunne motta offentlig støtte, som dekker 85% av driftskostnadene. Resten må finansieres gjennom andre inntekter, for eksempel skolepenger fra elevene. Skolepengene kan ligge på et par tusen kroner i måneden, avhengig av skoletype og tilbud.

Av Jan Christensen

Motivene for å drive privatskoler her til lands, kan være flere. Noen ønsker å tjene penger. Noen vil tilby en spesiell type pedagogikk, som Steinerskolene. Andre vil ha skoler med et sterkere religiøst preg.

Staten – som fører et visst tilsyn med privatskolene – finner at de fleste bryter regelverket. Økonomisk kriminalitet står sentralt. For eksempel gjennom for høye skolepenger, triksing med elevtall eller mangelfulle regnskaper.
Tidligere skandaler inkluderer tungetale-undervisning ved en kristen skole på Sørlandet, og konkursen til de svenskeide John Bauer-skolene som etterlot 7.000 elever uten skoleplass midt i skoleåret.
Akademiet – som har hele 3 privatskoler i Drammen – beskyldes for tvilsomme innkjøp og for karakterjuks, se her.

Alt er ikke like ille.
Noen steder er mindre privatskoler helt nødvendig for å holde liv i nedleggingstruede lokalsamfunn.
Kommunepolitikerne løper fra sitt ansvar og legger ned. Bygdefolket tar affære, og sørger for at driften gjenopptas med statsstøtte og kanskje et mindre kommunalt tilskudd.
På Innlandet har fylkespolitikerne nylig vedtatt omfattende nedleggelser av det videregående skoletilbudet. Kanskje klarer lokale ressurspersoner i lokalmiljøet å finne løsninger sånn at skolene kan fortsette som privatskoler?

Skole-lovverket her til lands ble liberalisert under borgerlige regjeringer. Høyre og Kristelig Folkeparti har vært pådrivere for privatskolene og for at eleven fritt skal kunne velge skole. Godkjenning av antall privatskoler ble mangedoblet under deres regjeringsperioder.
Med EØS-avtalen kom også regler som påvirker.
En er at borgere fra andre EU-land kan etablere privatskoler i Norge og at det må kunne være fri bevegelighet av lærere over landegrensene. En annen regel er at skolene må drives på ikke-kommersiell basis, det vil si at all offentlig støtte må gå til undervisningsformål. Her, som tilfellet er med mange andre EU-regler, er det mange smutthull.

Privatskolene utgjør et viktig bakteppe i diskusjonene omkring nedlegging av offentlige skoler. Samtidig som privatskoler for noen kan føre til økt valgfrihet, kan det for andre bety at nærmiljøskolen forsvinner. Privatskolene «stjeler» elever fra de offentlige skolene som så ender opp med vanskeligere økonomi.
For «ansvarlige» politikere blir sånt et argument for nedleggelser.
For markedsliberale politikere blir det et argument for økt satsing på privatskoler.
For mange elever kan flere timers daglig reisevei eller flytting på hybel, bli resultatet.

At økonomien spiller en viktig rolle, er ikke underlig. Det som forundrer, er manglende evne til å se helheter. I Drammen la kommunen fram tvilsomme tall for skoleinsparinger, og «glemte» ringvirkningene. Hva ville det koste å bygge tryggere skoleveier? Skoleskyss for elevene?
Hvor skulle nå de nærmiljøaktiviteter som var knyttet til skolen, lokaliseres?
Hva ville kommunen miste i skatteinntekter om barnefamiliene forsvant?

Å se tall i et enda større perspektiv er også nyttig. Da finner en fort ut at milliarder strømmer inn og at andre milliarder sløses bort.
Norge er et av verdens rikeste land. Milliarder tjenes på kriger i Ukraina og MidtØsten. Oljefondet har rekordoverskudd. Samtidig stilles det få spørsmål når for eksempel forsvarsbudsjettet styrkes med milliarder. Har vi kompetanse til fornuftig bruk av disse milliardene?
Er politiske grunner viktigere enn økonomiske grunner når skoler legges ned?

Altså – om nedlegging av offentlige skoler er ledd i den privatiserings- og konkurranseutsettingsideologien som er en av EUs bærebjelker, og som her hjemme forfektes av spesielt Høyre og Fremskrittspartiet.
Under påskudd om effektivisering og bedre tilbud, har offentlige budsjetter gradvis blitt redusert gjennom såkalte «ostehøvelkutt».
Som oftest blir resultatet motsatt: Økt arbeidspress, større sjukefravær og dårligere tjenester.
Som en konsekvens av dette, kommer kravet om konkurranseutsetting, gjerne under slagord som «fritt brukervalg» og folk er «voksne nok til å ta egne valg». Så ender vi opp med et samfunn der stadig flere skoler og andre offentlige tjenester legges ned eller overtas av private.
For noen er dette greit, og utgjør ingen merkbar forskjell. For andre betyr det en enda vanskeligere livssituasjon og mindre velferdsstat.

Skolene må drives etter en overordnet plan.
Hvilke utdanninger har vi behov for?
Hvor vil vi at folk skal bo?
Skal skolene sveise oss sammen eller skape avstander?
Skal skolene styrke lokalsamfunnet, og ikke avfolke distriktene?
Skal de skal bringe barn og unge med ulik bakgrunn sammen, ikke bygge klasseskiller og parallellsamfunn?
Skal de utdanne folk som gjør oss sjølberga med de fagfolk landet trenger – uten å ha behov for arbeidskraftimport i stor stil?
Skal de bidra til å bygge et bedre Norge – for alle?
Hva er det i så fall som trengs?
Flere privatskoler for de med best økonomi?
Flere dresskledte med mastergrad?
Eller flere håndverkere og varme hender?

I EU-landet Sverige har skole-privatiseringen kommet lenger enn hos oss. Privatskolene fullfinansieres og likestilles med offentlige skoler. Eierne kan ta ut profitt. Segregering og ulikheter dominerer, ungdomskriminaliteten er økende. Dersom vi skal unngå «svenske tilstander», peker noen tiltak seg ut: