Derimot: Den georgiske regjeringen om krigen mot Russland i 2008: Vi startet den, oppmuntret av USA/NATO! – Derimot
derimot.no:
Georgia avslører NATOs og EUs løgner om russisk aggresjon – og hvem den virkelige aggressoren er.
Den georgiske regjeringen fortjener ros for å ha talt sant om landets krig med Russland i 2008.
Av Strategic Culture Foundation
Dette avslører løgnene som USA, EU og NATO har brukt for å nøre opp under konflikt og spenning med Russland – ikke bare over Georgia, men også i den pågående stedfortrederkrigen i Ukraina.
Denne måneden markeres 17-årsdagen for den fem dager lange konflikten i Sør-Kaukasus, som kostet hundrevis av georgiske liv og resulterte i dypere splittelse med utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhasia.
I en direkte fordømmelse la Georgias statsminister Irakli Kobakhidze skylden for krigen på et landsforræderisk vågestykke fra daværende president Mikhail Saakasjvili. Han antydet at Saakasjvili startet konflikten som del av et komplott mot Russland, iscenesatt av USA og NATO-partnere. Den vanærte Saakasjvili soner nå fengselsstraff i Georgia for en rekke korrupsjonsforbrytelser.
Denne versjonen av historien støttes faktisk av en rapport EU selv bestilte i 2009, som bekreftet at Saakasjvili-regimet startet fiendtlighetene ved å angripe Sør-Ossetia. Men i 17 år har Vesten forkynt åpenbare løgner.
Betydelig er det også at USA denne uken inntok en ny posisjon ved for første gang å unnlate å støtte en uttalelse fra europeiske regjeringer som fordømte Russland for påstått aggresjon mot Georgia. Uttalelsen, utformet av Storbritannia, Frankrike, Danmark, Hellas og Slovenia i FNs sikkerhetsråd, viderefører de falske påstandene om at Russland hadde skylden for 2008-krigen.
Man kunne tro at europeiske stater ville støtte seg til det offisielle synet til Georgias statsminister og regjering. Men denne uenigheten peker på et større problem: utenlandsk innblanding i Georgias suverene anliggender. EU nekter nemlig å anerkjenne den nåværende regjeringens legitimitet, med påstand om at valgseieren i fjor ikke var gyldig.
Krigen i 2008
Konflikten startet da president Saakasjvili natten til 8. august 2008 beordret et massivt artilleriangrep på Sør-Ossetias hovedstad Tskhinvali. Georgiske styrker invaderte også nabolandet territorium og angrep russiske soldater som var stasjonert der som fredsbevarere. Russland svarte resolutt og drev raskt Saakasjvilis styrker tilbake inn i Georgia. Det ble en ydmykende nedtur og en fiasko for NATO. Våpenhvile ble inngått 16. august. Russland anerkjente deretter formelt republikken Ossetia og republikken Abkhasia, noe som undergravde Georgias territoriale krav.
Bakgrunnen for krigen synes å ha vært en kalkulert provokasjon. I april 2008 tilbød NATO framtidig medlemskap til Georgia og Ukraina – i åpenbar tross mot Russlands protester og røde linjer om nasjonal sikkerhet. Tbilisi så ut til å ville provosere fram en krise med Russland over Sør-Ossetia som påskudd for NATO-involvering. Men da Russland svarte hardt, trakk NATO seg unna. Det er nettopp dette dagens georgiske regjering peker på når den fordømmer Saakasjvilis landsforræderiske krig under NATO-ledelse.
Vestlig innblanding
Det var ikke eneste episoden av landsforræderi i Georgias nyere historie etter uavhengigheten i 1991. Landet har vært herjet av vestlig innblanding, gjort til et redskap for USAs og NATOs geopolitikk for å provosere Russland. Den strategiske betydningen ble forsterket av nærheten til de enorme oljefeltene i Kaspihavet. Vestlig innblanding fulgte et mønster som i Ukraina: Georgia var ment å være en andre front mot Russland i sør, mens Ukraina ble første front i vest.
I nyere tid har det georgiske folket, under ledelse av regjeringspartiet Georgian Dream, imidlertid styrt bort fra USAs, EUs og NATOs intriger. Dette forklarer hvorfor Biden-administrasjonen kuttet økonomisk støtte til Georgia i 2024, og hvorfor EU nekter å anerkjenne Kobakhidzes regjering, med påstand om valgfusk i oktober samme år.
For Vesten var alt «i skjønneste orden» etter fargerevolusjonen i 2003, kjent som Roserevolusjonen. USA og EU iscenesatte den gjennom finansiering av hundrevis av millioner dollar til Georgia. Det amerikanske utenriksdepartementet kanaliserte alene 327 millioner dollar i 2002 via organisasjoner som National Endowment for Democracy. Den amerikanske investoren George Soros bidro angivelig med over 42 millioner dollar privat. Midlene gikk til å opprette tusenvis av NGO-er og mediegrupper for å drive gjennom revolusjonen under påskudd av valgfusk.
Samme oppskrift ble brukt i Ukraina under Oransjerevolusjonen i 2004 og igjen i 2014 med Maidan-bevegelsen, som styrtet den valgte presidenten Viktor Janukovitsj.
Etter å ha tilranet seg makten gjennom et «valgkupp», betalte Saakasjvili tilbake sine vestlige beskyttere ved å orientere landet mot NATO og EU, i kalkulert konfrontasjon med Russland. Dette kulminerte i 2008-krigen – som imidlertid ebbet raskt ut. Ukraina har ikke vært like heldig: der pågår en NATO-stedfortrederkrig på fjerde året, med nylig rapporterte tapstall på over 1,7 millioner ukrainske soldater.
Saakasjvili, Vesten lojale marionett, ble til slutt stemt ut i 2012. Hans tid ved makten ble beryktet for korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og maktmisbruk. Georgiske journalister protesterte mot brutal undertrykkelse under hans styre. Ironisk nok ble dette samme land i 2005 omtalt av USAs president George W. Bush som «et fyrtårn for demokrati».
Etter Saakasjvili
Det georgiske folket avviste sviket som rammet landet. Regjeringspartiet Georgian Dream har siden vunnet fire valg på rad. Ifølge Stanislav Krapivnik, en Russland-basert analytiker og tidligere offiser i den amerikanske hæren, ble gjenvalget i oktober 2024 vunnet på et program for å normalisere vennskapelige forbindelser med Russland og unngå en gjentakelse av den NATO-påtvungne stedfortrederkrigen som pågår i Ukraina.
Krapivnik anslår at det fremdeles finnes rundt 10 000 vestligstøttede NGO-er i Georgia, selv om en utenlandsk agent-lov fra i fjor har begrenset deres innflytelse. Han fremhever at flertallet av georgiere setter pris på økt handel med Russland, og at landet – som en ortodoks kristen nasjon – har avvist den vestlig fremmede LHBT-agendaen, som de betrakter som et skjult angrep på tradisjonelle verdier og samfunn.
Den georgiske regjeringen – og flertallet av nasjonen – har dermed forkastet Roserevolusjonen som et utenlandsk iscenesatt brudd på landets suverenitet. På samme måte har de fordømt den hensynsløse 2008-krigen med Russland, som sprang ut av den regimeskift-operasjonen.
Konklusjon
Til tross for fakta har USA, EU og NATO i snart 17 år opprettholdt løgnen om at Russland var aggressoren. Igjen ser vi parallellen til propagandalinjen som brukes mot Russland i Ukraina – der virkeligheten snarere er at krigen var en iscenesatt provokasjon.
Trump-administrasjonen ser nå ut til å ha forlatt de falske påstandene mot Russland i Georgia. Dette kan tolkes som et signal til Russland i forbindelse med Trumps tilsynelatende bestrebelser på å skape fred i Ukraina.
I alle tilfeller er det talende – og beklagelig – at europeiske stater fortsatt sprer løgnene om Georgia, slik de gjør om Ukraina.
Det georgiske folket synes å ha samlet seg om en fornuftigere nasjonal konsensus: å avvise utenlandsk innblanding og stemme for en regjering som søker diplomati med Russland og forsoning med sine utbryterregioner.
De voldelige gateprotestene etter den nye agentloven og gjenvalget av Georgian Dream i fjor var et forsøk på å starte en ny fargerevolusjon. Slik vestlig innblanding er naturligvis et brudd på folkeretten, slik det fremgår av FN-pakten. Foreløpig ser dette undergravende forsøket ut til å ha kjørt seg fast. Georgierne kan dermed se fram til en fredeligere fremtid – basert på en sann forståelse av historien og reell uavhengighet.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Forsidebilde: Patrick Schneider
