Derimot: Demokrati eller ekspertstyre? Nå må EØS-avtalen på bordet!
derimot.no:
Dette innlegget er hentet fra Drammen Neil til EU sitt nyhetsbrev.
Stasminister og eksperter
Om Erna Solberg sa vi en gang at hun var «stasministeren». Hun foretrakk mindre kontroversielle statsministeroppgaver – som for eksempel å klippe snorer når nye veier og bruer ble åpnet.
Tendensen er at et flertall av dagens politikere – lokale som sentrale – delegerer vanskelige avgjørelser til ekspertene.
Derfor sitter den virkelige makta ikke lenger hos våre folkevalgte. Men i embetsverket, hos ledelsen i våre store organisasjoner, i næringslivet, i mediene og hos lobbyistene.
Siden aktørene her – og også politikerne – har inntekt/formue som folk flest bare kan drømme om, lever de i en verden der verken energipriser, matpriser eller boligpriser har betydning. Om de i tenkesett tilhører den tradisjonelle høyre- eller venstresiden, spiller ofte mindre rolle.
Glemmes må heller ikke EU og vår EØS-avtale. Denne betyr ytterligere overføring av folkets makt og styringsrett – lagt til organer langt utafor våre egne grenser. I over halvparten av de lover, regler og bestemmelser som fattes av våre folkevalgte, legger EU føringene.
Vår kraftforsyning skal styres fra Slovenia. Vår jernbane fra Frankrike. Våre finanser fra Tyskland. Vårt lovverk kan med et pennestrøk endres i Brussel – av ikke-folkevalgte byråkrater i samråd med en EU-kommisjon som heller ikke er folkevalgt.
EU-parlamentet spiller – som Stortinget – en underordnet rolle.
For de av oss som ønsker å sette alt inn i en enda større sammenheng, legger også vårt NATO-medlemskap begrensninger for en selvstendig norsk nærings- og utenrikspolitikk.
I de siste månedene er alt dette blitt aktualisert gjennom de høye energiprisene. Utelukkende skapt av markedsøkonomi, EU-tilpasning og handelsboikott.
Med nasjonal sjølråderett og selvstendig politisk styring, kunne prisene bestemmes av våre egne folkevalgte. Vi trenger jo verken å importere bensin, gass eller strøm. Framfor å være en ressurs for hele folket, som del av vår nasjonale infrastruktur, følger energiprisene i stedet det internasjonale markedet. Politikere kan toe sine hender – hvem kan gå i mot naturens – det vil si markedets – lover?
Eller er det sånn at det som mennesker har skapt, kan også mennesker endre?
I vår egen by, Drammen, storeier av elektrisk kraftproduksjon gjennom det kommunal-eide Glitre energi, har politikerflertallet valgt å kapitulere. De underlegger selskapet en enda større aktør, Agder energi, og får mindre innflytelse enn noen gang. Til større enheter til mer uoversiktlighet og til mer komplisert å styre. Ekspertene overtar.
Det finnes kraftkommuner der store deler av overskuddet brukes til å garantere innbyggerne en strømpris som det går an å leve med. I Drammen frasier lokalpolitikerne seg denne muligheten.
USAs tidligere president Obama, hadde slagordet «Yes we can». Det er også her løsningen må ligge, forutsatt at vi da klarer å fylle slagordet med innhold. Folk på grasrota må mobilisere og organisere seg. Sånn som vi gjorde under EU-avstemningene i 1972 og 1994.
Utviklingen seinere har imidlertid vist at det ikke er nok med engangs-seire, vi må også vinne dagene derpå.
Hvordan klarer vi det?
Forsidebilde: Martin Krchnacek
22 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 22 ganger.
Post Views: 26
