Derimot: Bygg Nord-Norge-banen som et felles norsk-kinesisk prosjekt! Jernbanebygging kan Kina. – Derimot
derimot.no:
Gudd taim inn Tsaijna
av Jan Christensen
Rundt årtusenskiftet var det tøvær i Kina. Liberalisering og avideologisering. Provinser ble favorisert. Korrupsjonen økte. Landets økonomiske politikk og stadig større åpning mot småkapitalisme, førte til større forskjeller mellom fattig og rik. Nytt var også at forretningsmenn kunne bli medlem i Kommunistpartiet.
På det utenrikspolitiske område ble landet medlem av WTO, verdens handelsorganisasjon. Det åpnet gradvis en hel verden for rimelige kinesiske varer i en stadig mer eksportrettet økonomi.
Sånt satte også preg på kinesere jeg møtte, og som jeg skrev litt om i et reisebrev fra den gang:
Lærer i Yangshuo
Yangshuo er en av Kinas perler. Med rundt 300 tusen innbyggere er den – etter kinesisk målestokk – nærmest for en landsby å regne. Litt sør for Guillin, eller en dags busstur fra Hong Kong.
Hit kommer folk fra hele verden for å se vakker natur, for båttur på Li-elva, for å handle, eller for å sykle rundt i det grønne og maleriske landskapet mellom spisse fjell og elver.
Her er også mange kinesiske turister. Det sies at de kommer for å se på alle utlendingene.
I Yangshuo vrimler det av privat initiativ. Små hoteller, restauranter og butikker. Servicen er upåklagelig, prisene lave, Mange snakker engelsk og ivrer etter å praktisere.
Om samtalen kommer inn på Mao og den kinesiske revolusjon, blir de fleste tause. Musikere som spiller låter etter gjestenes ønsker, kjenner ikke ”Internasjonalen”. Når jeg nynner melodien, kommer «Happy Birthday».
Politikk er ikke noe for folk her i Yangshuo. Her er det drømmen om ”fai chai” – bli rik – som dominerer.
Ungdommen, spesielt unge jenter, er opptatt av å lære engelsk. Det gir lettere jobb. Kanskje møter de også en utlending, blir gift og havner på en antatt grønnere grein langt avgårde?
Et par privatskoler i Yangshuo underviser i engelsk. Jeg var i noen dager vikarlærer på en av dem – Girls Wisdom and Commerce school. Rekruttert via ei lærerinne jeg traff på et utested.
Denne to-årige skolen hadde rundt 200 elever, bare jenter, i alderen 16-20 år. Elevene betalte 4000 kroner årlig i skolepenger, en formue for de fleste familier. Skoledagen begynner 7 om morgenen, holder på til 5 om ettermiddagen og klokka 10 er det slutt. Da slukkes lyset i sovesalene.
Elevene var lærenemme, hyggelige og nysgjerrige på meg og resten av verden. Lærerne er «kamerater», disiplinærproblemer var ukjente.
Kinesere flest har store problemer med engelsk uttale. Derfor er mange kinesiske språkskoler på jakt etter engelskspråklige utlendinger som kan bidra, for kortere eller lengre tid. Tidligere undervisningskvalifikasjoner er mindre viktig, det holder langt om du var en middels flink elev fra videregående hjemme i Norge.
Undervisningen bestod av pugging av engelske gloser og enkel konversasjon. Jeg skrev engelske ord på tavla. Det gjorde det lettere for elevene å skjønne betydningen. Når de kun lyttet, forstod de ofte mindre fordi de var vant til annen uttale. Når de ble kjent med både ord og uttale, gjentok hele klassen i kor.
Som fast engasjert kunne jeg fått 100 kroner dagen, samt kost og losji. Det er det firedobbelte av hva de betaler en kinesisk lærer.
«Hævv e gudd taim inn Tsaijna»
Jeg hører det ofte, spesielt av eldre folk som har pugget en frase eller to på engelsk. Og de sier det på en sånn beskjeden, oppriktig og sjarmerende måte at du ikke kan unngå å bli rørt. Du føler deg velkommen.
Sitter nå på en av mange folkelige restauranter. Enkelt innredet, men med mange gjester. Privatdrevet. Både mann, kone og datter er i aktivitet. I Kina er det mindre viktig åssen restauranten ser ut innvendig, bare maten er god. Det er det som trekker kunder. Her er maten både god og billig.
Jeg skal snart videre med toget. Har akkurat sagt farvel til tre hyggelige ungdommer, ivrig etter å praktisere engelsk.
Den ene jenta studerte medisin, men visste ikke om det var bra. Var redd for at det ble for mange leger, at hun ble utdannet til arbeidsledighet.
– Intet problem, sa jeg, folk blir stadig eldre. fordi levestandarden øker. Og når folk blir eldre, trengs flere leger. «The future will be better». Om det ikke er bruk for deg i Kina, er det nok av andre land som har bruk for deg. Å studere medisin er bra.
De to andre – ei jente og en gutt – var i militæret. Jeg nynnet den gamle sangen til Folkets Frigjøringshær, den om de tre hovedbud og de åtte underregler, og de var straks med.
– En hær som tjener folket, er bra, sa jeg. Men en hær som bekjemper folket, er ikke bra. Derfor er det viktig – både for leger og for soldater å ha moral. Hvem vil dere tjene, folket eller makta?
Hva moral var, skjønte de ikke. Ordet var for vanskelig på engelsk. Men når jeg sa «tjene folket» smilte de og nikket.
Jeg betaler og gir litt tips – men får det tilbake. De har ingen tipstradisjoner i Kina. Her betaler en hva det koster, verken mer eller mindre.
Eieren smiler. Hævv e gudd taim inn Tsaijna.
Hard bed i 30 timer
Kineserne elsker jernbanestasjoner og tog. Jernbanen er effektiv og rimelig, og binder kjemperiket sammen
Folk møter opp på stasjonen flere timer før toget skal gå. Så sitter de i venterommet, spiser litt, sover litt, ser på hverandre, og så – om det er endestasjon – kappes de om å komme først inn i kupeen når togdørene åpnes, en halv time før togavgang.
Før de kommer så langt, passeres tre kontroller. Den første er når du skal inn i venterommet, der er det obligatorisk å oppholde seg før togavgang. Her viser du billett og får bagasjen røntgen-undersøkt, akkurat som når du skal med fly. Passasjerenes sikkerhet er viktig.
Neste kontroll er når du skal til toget. For å komme til plattformen må billetten vises og klippes.
Siste kontroll er når du har funnet vognen din. Foran inngangen til hver vogn står en konduktør i stram giv-akt. Sjekker billetten din, tar den og gir deg en plastbrikke i stedet. Den forteller hvor du har plass. Når togturen nærmer seg slutten, leverer du tilbake plastbrikken og får igjen billetten. Uten den kan du ikke forlate stasjonsområdet.
Jeg er på ekspresstoget mellom Qingdao og Guangzhou. En 30 timers togreise, en avstand som er lenger enn fra Lindesnes til Nordkapp. Elektroniske tavler gir stadig informasjon om klokkeslett og fart og sikkert mye mer – på kinesisk. Noen ganger raser vi avgårde i nærmere 150 kilometer i timen. Vi stopper bare på de største stasjoner, sånn ca. hver tredje time. Jeg skal bevege meg fra seinhøst i nord til sommer i sør. Hele turen, med køye, koster meg nærmere 350 kroner.
Toget er fullstappet med over 1000 passasjerer fordelt på 20 vogner, hvorav ei for togpersonalet og ei restaurantvogn. Bortsett fra en inder og meg som hviting, er alle kinesere. Bare noen få kan litt engelsk. Spennende og utfordrende!
Kinesiske tog har ingen klasser, de ble avskaffet under kulturrevolusjonen, for 35 år siden. I stedet går det på bløthet eller hardhet. Soft seat eller hard seat. Soft sleeper eller hard sleeper. Jeg foretrekker alltid siste alternativ, og helst den øverste av tre køyer, i en slags seks-sengs åpen kupe.
Fordelen med å ligge i øverste køye er store: Du kan trekke deg tilbake når som helst på døgnet og sove eller lese eller bare gjøre ingenting. Riktignok mangler du utsikten til landskapet utafor, men løsningen er da å stige ned fra dvaletilstanden der oppe og finne deg et ledig sete under.
Trillevogner og selgere passerer – skal det være et blad eller et kart? Eller kanskje en banan, øl eller cola? Eller hodebry – magiske puslebøyler? Eller et par sokker?
Eller et pappbeger med instant food? Det fylles med varmt vann, fra en kjempesvær beholder som er i hver vogn. Et lekkert og billig måltid er klart.
Eller kanskje du vil ha en kopp grønn te? Intet problem. Enten har du selv med teposer eller kjøper for en slikk og ingenting.
Kineserne finner seg til rette. For mange skal toget være deres hjem i over et døgn, det gjelder å ha det komfortabelt. Sko byttes ut med plastsandaler. De vasker seg og henger sitt lille håndkle til tørk på stanga ved vinduet. Musikk strømmer ut av høyttalerne, av og til sendes humoristiske innslag. Folk koser seg, prater med hverandre, smiler og ler. Noen spiller kort. Andre den kinesiske sjakken – Xiangqi. Jeg prøver meg på noen partier, og vinner. Gang etter gang. Ikke fordi jeg er noen dyktig sjakkspiller, men fordi det er sånn det skal være. «Vennskapet kommer først, spillet kommer etterpå», som det står skrevet med kinesiske tegn på spillet. Nevnes må også alle kinesere som følger med og som gir meg råd.
Konduktøren koster og vasker golv, toaletter og vaskerom med jevne mellomrom. Mange kinesere har fortsatt den uvanen at de spytter i tide og utide, så hygienen er viktig.
North Face til røverpris
Kina er silkens hjemland, og i Beijing – Kinas hovedstad med tre ganger så mange innbyggere som hele Norge – har mange såkalte silkemarkeder. Her selges tekstiler til en pris langt under det vi er vant til. Det prutes over en lav sko, men vær sikker: Selv om du synes du gjør en bra handel, er det helt sikkert andre som gjør en enda bedre handel enn deg.
Fortvil imidlertid ikke. Når du får ei foret Helly Hansen-allværsjakke for et par-tre hundrelapper, har du all grunn til å være fornøyd. Om du får ekte vare, er imidlertid mer tvilsomt. Østen er kjent for forfalskninger av klær og merkelapper.
Ofte kan kvaliteten virke identisk, først i kritiske situasjoner merker du en forskjell. Kanskje blir det som å kjøre Folkevogn eller Mercedes. I de aller fleste situasjoner er Folkevogna bra nok. Hvorfor da legge ut mange tusenlapper ekstra når du allikevel holder deg innendørs under høst- og vinterstormene?
Dachilan-gata og Xiushuimarket er to av klesmarkedene.
Dachilan er stedet for silkekjøp, stoffer og ferdigsydde klær.
Her er det massevis av små og store butikker i endeløse smågater. For en hundrelapp kjøpte jeg ei håndmalt lang silke-nattskjorte.
På Xiushui-markedet vrimler det av små salgsboder. Folk er overalt. Her er de spesialister i kjente utenlandske merkevarer, klær og sko. Ei North Face jakke med avtagbart for, fleece, kostet meg tilslutt 250 yan. Det er 225 kroner og halvparten av hva de først forlangte.
En viktig handleregel er alltid å sjekke grundig hva du kjøper før du betaler. Er alt som det skal være? Virker glidelåsen etc? Mye er feilvare fra vestlig-etablerte firmaer, mye er B-kvalitet.
I dagens Beijing er det lett å bli forstått. Det er stor forskjell fra tidligere besøk. Da var det vanskelig å finne selgere som kunne engelsk, nå er det snarere motsatt. Overraskende mange har også hørt om vår del av verden. Hun jeg kjøpte North Face-jakka av, gjettet med en gang at jeg var fra Norge. Da var både jeg og jakka solgt.
Etterord
Mye er endret siden dette reisebrevet ble skrevet.
Det kinesiske folk er nå inne i en framgangsrik periode, innenriks som utenriks. 800 millioner er løftet opp fra fattigdom. Millioner ferierer utenlands. BRICS-handelssamarbeidet og Belt and Road-infrastrukturprosjektet, viser vei når det gjelder handelspolitikk og bistand.
Kina og deres stabile samfunnssystem er en suksess. Samtidig er det er trussel mot vestlig verdensdominans. Derfor gis skrekkhistorier fra Kina forrang i våre medier. Det finnes knapt grenser for grufulle historier fra Folkerepublikkens første år, da landet ble boikottet og amerikanske politikere ville atombombe landet. Nå er dette historie, og kineserne ser framover. Hvorfor telle nederlag på seierens dag?
Av FNs stormakter, er for øvrig Kina største bidragsyter til FNs budsjetter og har de største fredsbevarende styrker.
Kineserne er etter hvert blitt mer kvalitetsbevisste når det gjelder engelskundervisning. De vil ha lærere med engelsk som morsmål. Privatskolene gror ikke lenger opp som paddehatter. Mine undervisningssjanser i dagens Kina ville nok vært mindre, og godt er det. Hva om jeg hadde vært en utenlandsk «agent»?
I de siste 15 årene har Kina fått et kjempenettverk av høyhastighetstog med fart opptil 350 kilometer i timen. Totalt nærmere 50.000 km, eller rundt 3/4 av verdens linjenett. Togene er presise, du kan stille klokka etter ankomst- og avgangstider.
Min togtur som for 24 år siden var lengre enn strekningen Lindesnes-Nordkapp og som da tok 30 timer, starter nå ved 6-7 tiden på morran og ankomst er seint på ettermiddagen.
Send norske teknologi-studenter til Kina for å lære jernbanedrift! Bygg Nord-Norgebanen fram til Kirkenes om et norsk-kinesisk samarbeidsprosjekt!
Hva med å togreise Fauske-Narvik-Tromsø-Alta-Kirkenes på under fem timer om 5-10 år? Pengene har vi – det koster langt mindre enn det vi i dag bruker til å drepe nabofolk eller sløse bort i bistand på korrupte rikfolk i Ukraina og andre steder! Hvorfor prioritere krig og ødeleggelse framfor utvikling og samfunnsbygging?
At Kina kopierer vestlige artikler, er ingen sensasjon. Sånn var det også med Japan og Korea. Mye av kopieringen skjer etter bestilling fra utenlandske forretningsmenn som lukter profitt. Av den grunn er mye av kopieringen nå flyttet fra Kina til land med lavere lønninger og mindre ordna arbeidsforhold.
Dagens Kina satser det på et bredt spekter av varer med ulik kvalitet og holdbarhet. Billige, såkalt «Afrikakvalitet». Dyrere, som ofte – både kvalitets- og prismessig – overgår de som produseres i vest. Jamfør elektriske biler.
Viktigst: Kineserne – og alle andre – må selv utvikle sitt eget samfunn. Vi har ingen rett til å blande oss inn i landenes egne interne forhold såfremt ikke verdensfreden settes i fare eller det begås grove menneskerettighetsbrudd. For de fleste av jordas folk er mat, klær, tak over hodet, undervisning, helsestell og trygghet, grunnleggende menneskerettigheter.
Her stiller Kina i fremste rekke.
