Derimot: Borgerkrig på horisonten? Den Ashkenazi-Sefardiske konflikten og Israels fremtid. – Derimot
derimot.no:
Av Ramzy Baroud
Uttrykket «borgerkrig» er et av de mest dominerende begrepene som brukes av israelske politikere i dag. Det som begynte som en ren advarsel fra Israels president Isaac Herzog, er nå en akseptert mulighet for store deler av Israels mainstream politiske samfunn.
«Benjamin Netanyahu er klar til å ofre alt for sin overlevelse, og vi er nærmere en borgerkrig enn folk er klar over» sa den tidligere israelske statsministeren Ehud Olmert i et intervju med The New York Times den 24. mars.
Antakelsen er at den fryktede borgerkrigen reflekterer den politiske polariseringen i Israel: To grupper delt av sterke syn på krig, regjeringens rolle, rettsvesenet, budsjettbevilgninger og andre spørsmål.
Denne antagelsen er imidlertid ikke helt nøyaktig. Nasjoner kan deles langs politiske linjer, men masseprotester og sikkerhetstiltak indikerer ikke nødvendigvis at en borgerkrig er nært forestående.
I Israels tilfelle stammer imidlertid referanser til borgerkrig fra dens historiske kontekst og sosial-etniske sammensetning.
En viktig, men stort sett skjult CIA-rapport, med tittelen «Israel: The Sephardi-Ashkenazi Confrontation and Its Implications» er nærmest profetisk i sin evne til å detaljere fremtidige scenarier for et land med dype sosioøkonomiske og derfor politiske skillelinjer.
Rapporten ble utarbeidet i 1982, men ble først utgitt i 2007. Den fulgte etter valget i 1981, da Likud-partiet, ledet av Menachem Begin, vant 48 seter i Knesset, og Labours Shimon Peres vant 47 seter.
Ashkenazi (vestlige) jøder hadde i flere tiår dominert alle aspekter av makten i Israel. Denne dominansen gir mening: Sionismen var i hovedsak en vestlig ideologi, og alle deler av staten – militær (Haganah), parlamentarisk (Knesset), kolonial (Jødisk byrå) og økonomisk (Histadrut) – var i stor grad sammensatt av vesteuropeiske jødiske klasser.
Sefardiske og Mizrahi-jøder, etterkommere av arabisk bakgrunn fra Midtøsten, ankom Israel for det meste etter etableringen på ruinene av det historiske Palestina. Da hadde Ashkenazis allerede etablert dominans, kontrollert israelske politiske og økonomiske institusjoner, snakket de dominerende språkene og tatt store avgjørelser.
Begins valgseier i 1977, og igjen i 1981, var en hard og strabasiøs kamp mot ashkenasisk dominans. Likud, en koalisjon av flere høyrefraksjoner, ble etablert fire år tidligere. Gjennom å appellere til og manipulere klagene til ytre ideologiske og etniske grupper, klarte Likud å fjerne det Ashkenazi-dominerte Arbeiderpartiet fra makten.
Valget i 1981 var Labours desperate forsøk på å gjenvinne makten, og dermed klassedominansen. Den nesten perfekte ideologiske splittelsen fremhevet imidlertid bare den nye regelen som ville styre Israel i mange valg – og flere tiår framover – der israelsk politikk ble dominert av etniske ordener: Øst vs. Vest, religiøs fanatisme vs. nasjonalistisk ekstremisme, men ofte maskert som ‘liberal’, og lignende.
Siden den gang har Israel produsert eksterne kriser for å takle interne splittelser. For eksempel bidro krigen mot Libanon i 1982, i det minste for en stund, til å distrahere fra Israels skiftende sosiale dynamikk.
Selv om Begin og hans støttespillere omformet israelsk politikk, tillot den dypt forankrede dominansen til Ashkenazi-ledede institusjoner vestlige liberale å fortsette sin kontroll over hæren, politiet, Shin Bet og de fleste andre sektorer. Den sefardiske politiske gjenoppblomstringen fokuserte hovedsakelig på å befolke Israels ulovlige bosetninger i de okkuperte områdene og øke privilegier og finansiering av religiøse institusjoner.
Det tok nesten to tiår etter Begins seier i 1977 for den sefardiske valgkretsen å utvide sin makt og etablere dominans over sentrale militære og politiske institusjoner.
Netanyahus koalisjon fra 1996 markerte begynnelsen på hans oppgang som Israels lengstsittende statsminister og starten på koalisjonsbygging med sefardiske og mizrahi-allianser.
For å opprettholde den nyvunne makten, måtte den politiske kjernen i Likud endres, ettersom sefardisk og Mizrahi-representasjon økte eksponentielt i Israels nå dominerende parti.
Selv om det er nøyaktig å hevde at Netanyahu har styrt israelsk politikk siden den gang ved å manipulere klagene til vanskeligstilte sosioøkonomiske, religiøse og etniske grupper, var det sannsynlig at den grunnleggende endringen i Israel, korrekt forutsagt i CIA-dokumentet, ville skje, basert på landets egen dynamikk.
Netanyahu og hans allierte akselererte Israels transformasjon. For å permanent marginalisere Ashkenazi-makten, trengte de å ta kontroll over alle institusjoner som i stor grad hadde vært dominert av europeiske jøder, og startet med å endre systemet med kontroller og balanser som hadde eksistert i Israel siden starten.
Kampen i Israel har gått foran det israelske folkemordet i Gaza. Det begynte i stor grad da Netanyahu gjorde opprør mot Høyesterett og forsøkte å sparke tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i mars 2023. Masseprotester i Israel som fulgte fremhevet den voksende kløften.
Krigen mot Gaza utvidet disse splittelsene ytterligere, med Netanyahu og hans allierte som avledet all skyld og brukte hendelsene 7. oktober 2023 og den påfølgende mislykkede krigen som en mulighet til å eliminere sine politiske rivaler.
Nok en gang vendte de blikket mot rettsvesenet, og omorganiserte systemet for å sikre at Israel, slik vestlige sionister har sett for seg, forvandles til en helt annen politisk orden.
Selv om askenasene mister mesteparten av sin politiske makt, fortsetter de å holde de fleste av sine økonomiske kort, noe som kan føre til forstyrrende streiker og sivil ulydighet.
For Netanyahu og hans støttespillere er et kompromiss ikke mulig fordi det bare vil signalisere tilbakekomsten av balansegangen som startet tidlig på 1980-tallet. For den ashkenasiske maktbasen ville underkastelse bety slutten for Israels David Ben-Gurion, Chaim Weizmann og andre – i hovedsak slutten på selve sionismen.
Uten noe mulig kompromiss i sikte, blir borgerkrig i Israel en reell mulighet – og kanskje en overhengende fare.
Hentet fra Counterpunch, publisert 3. april 2025
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk.
Originalartikkel: Civil War on the Horizon? The Ashkenazi-Sephardic Conflict and Israel’s Future
Forsidefoto: Unsplash
